Er dette en vanlig opplevelse? (møbelreservasjon i offentlig rom)

Enig med Toffskij og gajamor. Fint at noen med litt uvanlige ønsker er i stand til å be om det på en høflig og hyggelig måte - tror mange enten ikke klarer å si fra om det i det hele tatt, eller ikke klarer å gjøre det hyggelig.

Herlig!

Jeg ville nok bare svart 'Klart det, Sheldon'.

Veldig uvanlig, og morsom og overraskende episode :-)

Jeg opplevde noe rart en gang i lunsjpausen på jobben. Vi leide lokaler I et bygg som også ble brukt til en videregående skole. På utsiden av bygget ved parkeringsplassene stod det en benk. På benken stod navnet på skolen inngravert. Jeg og en kvinnelig høygravid kollega satt på benken og tok en is i deilig varmt sommervær. Mens vi satt der kom et par mannlige lærere og satte seg i en steintrapp ved siden av for å spise matpakken sin. Så kom det en kvinnelig lærer som hevdet hårdnakket at benken var reservert for skolen personale slik at vi måtte reise oss. En pinlig stillhet bredte seg, og en av mennene tilbød sin plass i steintrappen til min gravide kollega. Så snart vi hadde fått spist opp isenvår trakk vi inn i vår del av bygget.

Skilpadda skrev:

Enig med Toffskij og gajamor. Fint at noen med litt uvanlige ønsker er i stand til å be om det på en høflig og hyggelig måte - tror mange enten ikke klarer å si fra om det i det hele tatt, eller ikke klarer å gjøre det hyggelig.

Nettopp. Og i slike tilfeller har de jo faktisk en god grunn (typ «jeg blir så urolig om jeg ikke får yndlingsplassen min at hele resten av dagen går i vasken»), men å forlange at de skulle måtte greie ut om den, er jo ganske urimelig.

Ganske normalt å tenke at noen har tatt plassen "min", men ikke veldig vanlig å si noe.

Høytfungerende autist, tenker jeg. Men han taklet det uvanlig bra.

Jeg hadde nok trolig blitt så overrumplet at jeg bare hadde reist meg og gitt han plassen, i ren forbauselse, uten å rekke å tenke eller analysere så mye (før etterpå).

Toffskij skrev:

Nettopp. Og i slike tilfeller har de jo faktisk en god grunn (typ «jeg blir så urolig om jeg ikke får yndlingsplassen min at hele resten av dagen går i vasken»), men å forlange at de skulle måtte greie ut om den, er jo ganske urimelig.

Bra jeg stoppet i det minste, da. Alt jeg var i stand til å tenke på var hva som var så spesielt med den plassen. Og det var to ting jeg la merke til. Den var ganske skjermet siden den var under en trapp og så var det den eneste røde plassen. Og siden gutten hadde rød t-sjorte var jeg på nippet til å spørre om rød var yndlingsfargen hans. Ja, ja. Det aller mest ironiske var at jeg gikk dit for å ikke snakke med noen.

trøtt skrev:

Ganske normalt å tenke at noen har tatt plassen "min", men ikke veldig vanlig å si noe.

minner meg om den gangen jeg fant en mann som spiste opp maten min (ikea), det var veldig surrealistisk

Jeg tenker også Sheldon. Og hadde trolig flyttet meg med et smil, hvis det var andre ledige plasser tilgjengelig. Spesielt hvis han var hyggelig.

Jeg tenker også at diagnose-ish er en mulig forklaring, og hadde nok flyttet meg hvis vedkommende spurte høflig.

Men normalt er det selvsagt ikke.

Sheldon ville jo neppe vært hyggelig.

him skrev:

Bra jeg stoppet i det minste, da. Alt jeg var i stand til å tenke på var hva som var så spesielt med den plassen. Og det var to ting jeg la merke til. Den var ganske skjermet siden den var under en trapp og så var det den eneste røde plassen. Og siden gutten hadde rød t-sjorte var jeg på nippet til å spørre om rød var yndlingsfargen hans. Ja, ja. Det aller mest ironiske var at jeg gikk dit for å ikke snakke med noen.
minner meg om den gangen jeg fant en mann som spiste opp maten min (ikea), det var veldig surrealistisk

Den Ikea historien må du jo bare fortelle!

Lille*My skrev:

Så han omtrent slik ut?

Min første tanke også: "It's my spot".

him skrev:

minner meg om den gangen jeg fant en mann som spiste opp maten min (ikea), det var veldig surrealistisk

What??


Sånn bortsett fra det, så har jeg en gang satt meg ved et bord i en TOM kantine, og så kom det etter en stund et par stk og sa at det var deres bord. Jeg kunne ikke annet enn å flytte meg, det var Arne Scheie og Dan Børge. Jeg spurte først om ikke de kunne sette seg ved et annet bord. "Jo, jeg kan sitte hvor som helst, jeg. Men jeg GJØR det ikke."

Som de andre var min første tanke "en norsk Sheldon!"

Jeg hadde blitt supersjarmert. Tenkt diagnose-ish og flyttet meg.

Kan ikke stemme, for det ER i mitt hode noe spesielt med episoden, samtidig som det likevel ER veldig vanlig å ha favorittplasser også på plasser alle kan sitte. Det er bare ikke like vanlig å si fra.

Det tok et par lunsjer før jeg oppdaget at jeg hadde tatt noen sin plass på den nye arbeidsplassen min, det var jo fint at jeg fikk vite det.... Jeg satte meg bare et ledig sted, liksom. Hvordan skulle jeg vite at de andre ikke satt der av en grunn, som kom sist? Like greit at man sier fra.

Hvis det var på et bibliotek så tenker jeg heller på noe narko-relatert enn en tinder-date.

veobra skrev:

Jeg hadde blitt supersjarmert. Tenkt diagnose-ish og flyttet meg.

Jeg tror jeg hadde reagert slik jeg også.