Jeg har to navn, bruker bare ett og kommer (strengt tatt) fra by. Dvs. jeg bodde i Oslo frem til jeg var syv år og har levd en flakkende tilværelse, hvorav en rekke år både i utlandet og på bygda, etter det. Som voksen har jeg bosatt meg i Oslo. Foreldrene mine brukte begge navnene på meg til jeg i en alder av fire nektet å svare hvis de brukte begge navnene. (Det er egentlig en ganske pen kombinasjon, så jeg vet ikke hvorfor. Muligens et utslag av vranghet.) Broren min har tre navn, bruker ett og har samme bakgrunn som meg, dvs. han kommer også fra by. Det navnet han bruker er det eneste av de tre som ikke er oppkalling. Mamma kommer fra gård og er veldig opptatt av at det er viktig å kalle opp, men yndlingsnavnet hennes fantes ikke i familien.

Jeg er oppkalt etter fire oldemødre, to het det samme (det navnet brukes ikke), jeg fikk fornavnet til den tredje og den fjerde het nesten det samme som den tredje. Pappa er veldig bygutt, men er tilhenger av flere fornavn.
Mannen og hans mange søstre kommer helt klart fra bygda, de har bare ett navn og har kun gitt sine barn ett navn (men så er også to av dem lærere og vet hva lange navn gjør med navnelister.

)
Jeg kunne nok gitt barna mine to navn, men mannen har vært veldig bestemt på at han kun vil ha ett navn. Så da har jeg (i realiteten) fått velge det ene. Hadde vi vært uenige så hadde han gitt seg på sitt navn fremfor at vi hadde valgt begge. Barna mine er bybarn.