29 august i år dro jeg til England for å gå den ruta som Alfred Wainwright har gjort så populær blant "walkers"; fra St. Bees ved Irskesjøen til Robin Hood's Bay ved Nordsjøen, rundt 190 miles eller i overkant av 300 km. Ved hjelp av litt søking på nettet hadde jeg funnet fram til en turoperatur med bagasje-eskorte som guidet små grupper gjennom denne ruta. Vi skulle bruke 13 dager på å komme oss fra a til å, noe som skulle tilsi ganske overkommelige dagsetapper på gjennomsnittelig 23-24 km. Bagasjen vår ble hele tida fraktet fra ett overnattingssted til det neste, hovedsakelig Bed & Breakfast, men et par ganger også på noe mer lukseriøst og hotell-lignende.
Bakgrunnen for valg av tur var et ønske om å oppleve Yorkshire-heden, et ønske som har vært tilstede helt fra barndommens litteraturdykk i "Den hemmelige Hagen" og som ble forsterket da jeg på et litt seinere tidspunkt grøsset meg gjennom "Hunden fra Baskerville". Da jeg fant fram til Wainwright og full pakke fra coast to coast, meldte jeg meg like godt på.
Ruta er veldig variert og også ganske annerledes enn det jeg er vant til fra Norge. Den starter i Lake Districkt, fortsetter gjennom West Yorkshire og Yorkshire Dales, kryper opp til North Yorkshire Moors og ender helt nede ved Nordsjøen, i den lille - og ytterst sjarmerende - landsbyen Robin Hood's Bay. Fjell, lavland, åser, beitemarker, skog, hede, klipper, kyst.
Gruppa var på ni stykker pluss guide, med ett frafall underveis. Guiden vår gjorde forresten dette på helt frivillig basis, han fikk knapt nok dekket utgiftene sine og dette var hans fjerde coast to coast i år. "Because I love walking!" Ellers bestor gruppa vår av to stykker fra England, seks fra Australia pluss meg fra Norge. Den ene jenta fra Australia kastet imidlertid inn håndkledet etter ganske få etapper.
Vi startet fra St. Bees den 31 august, dvs. de andre startet, jeg måtte en tur på emergencien på sykehuset i Whitehaven grunnet en hornhinnelidelse som plutselig fant det for godt å lage krøll. En meget irriterende strek i regningen å gå glipp av første etappe, selv om denne ikke fører særlig langt avsted i og med at den liksom går i en sløyfe i landskapet ved St Bees. Etter behandling dro jeg til neste overnattingssted og møtte gruppa der. Øyet var mye bedre allerede. Dagen etter tok vi fatt på det vakreste landskapet i hele England, the Lake District.
Da jeg i forkant googlet bilder fra Lake District fant jeg myke, gresskledde fjell som nærmest lignet fløyel. Myke, vennlige og innbydene. Mer høydedrag enn fjell, egentlig, små tuer man rusler rundt på i avslappet tempo. Yeah, right. Vi holdt en overraskende bra marsjfart, - særlig på flatene - noe som jeg personlig opplevde som gledelig da jeg har en naturlig rask gange uavhengig hvor jeg går. Oppover og nedover, samt i myr/gjørme gikk det saktere med de fleste, men det gikk mer på dårlig balanse enn manglende kondisjon. Jeg lå som regel i front sammen med de to engelskmennene, men gikk det bratt oppover på fint underlag ble jeg som regel passert av to av australierne. Til gjengjeld kan jeg trygt si jeg var gruppa ener når det gjaldt å krysse elver/bekker/oversvømte områder, klatring opp eller ned eller generelt å bevege meg raskt i ulendt terrreng. Jeg hadde ikke et eneste fall på hele turen, og jeg hadde tørre støvler helt til jeg sto til knes i Nordsjøen. Og det var virkelig en bragd i et flomherjet England!
Fjellene i Lake District var ganske bratte, og flere steder var det lagt store steiner oppover stien som en slags trappetrinn. De var mer til hinder enn til hjelp etter min mening, jeg holdt meg for det meste på kanten og griste meg som best jeg kunne oppover Loft Beck, Kidsty Pike, Lining Crag og hva de het alle sammen. En formiddag var spesielt hard med piskende regn og vind som bare økte på mens vi klatret de seks miles-ene opp til dagens første topp, siste delen gikk bratt oppover i en slags steinrøys og hvor vinden på toppen omtrent slo oss overende. Vi var tre stykker som nådde toppen først, og det gikk en hel liten evighet av tid før resten av gruppa kom pesende opp og veltet seg over steingarden på toppen. Vi andre hadde benyttet ventetida til å kline oss inntil steingarden for å få bittelitt le for uværet mens vi forsøkte å ikle oss enda et lag eller to med ull. Det var da jeg bestemte meg for å investere i gore-tex vanter - med eller uten ullfór - det er lenge siden jeg har vært så kald som jeg var på den toppen.
Lake District var virkelig vakkert, og selv om fjellene var gresskledde så var de langt mer utfordrende enn det google-bildene klarte å formidle. Særlig var den steinete stien og bratte, bratte nedstigninger en utfordring for mange. Et par ganger gikk vi også langs fjellene, på smale, smale stier mellom bratte skråninger og stup. På de stiene var tåka på stupsiden kjærkommen, jeg var ikke spesielt interessert i å se ned i det bunnløse. Ikke i det hele tatt.
Fra Lake District gikk landskapet over i "rolling hills and farmland" og rutebeskrivelsene endret seg fra "Strenous" til "Long & Moderate". Det var nå vi begynte å merke ekstremværet, ikke bare høljet det ned på de fleste etappene, men det hadde også regnet mer eller mindre kontinuerlig i hele august. Farmlandet var myrete og sugde energi ut av deg, og det eneste avbrekket var da vi måtte krysse enda mer gjørmete partier, "bog" på lokalspråket, eller forsere beitemarker fulle av digre okser. Jeg likte forøvrig gjørmepartiene godt, og hadde en instinktiv følelse av hvor jeg skulle trå, men det hendte folk sto til knes i elendigheten og til og med opp til hofta en gang. Oksemarkene kunne jeg styre meg for, jeg er rett og slett drita redd for disse dyra og holdt på å pisse meg ut mer enn en gang. De står der og bare glor på deg, følger deg med stirrende øyne og lett senket hode mens du skjelvende krysser deres område med hele halsen full av ur-angst. Alan, engelskmannen, forsikrer meg gang på gang om at okser ikke kan lukte frykt.
Vi nærmer oss North Yorkshire Moors og kan skimte lillatonene i det fjerne. Den dagen vi virkelig skal opp på heden for alvor starter med litt rollercoasting, opp og ned og opp og ned..jeg har pådratt meg et såkalt downhill knee og sliter litt nedover, men ignorerer det så godt jeg kan og kommer meg enda fortere ned. For å få det overstått. Jeg elsker forøvrig slike rollercoaster-turer, variasjonene er meget kjærkomne etter farmland-perioden og jeg gleder meg til heden! Etter flere timer når vi Blakey Moors og de siste 13 km går på en nedlagt jernbanestrekning over endeløs lilla hede. Det blåser såpass at det uler rundt ørene, og det er jo sånn det skal være på heden. Heftig! Jeg ser mengder av grouse, (hva heter den fuglen på norsk?) og spiller av reklamesnuttene for Famous Grouse inni hodet mitt. Favorittreklamen på Eurosport for noen år siden. Kneet krangler nå også på flata, men jeg ligger fremdeles i front sammen med Pam. De andre i gruppa har også sine greier, mye gnagsår, litt knær og Lynn på 1.58 m har stadig problemer med "pace'n". Fordelen med å ligge i front er at du har tid til å gå på do uten at hele gruppa passerer deg. Du lærer deg også å pakke energibars og annen snacks i midjebeltet på sekken sånn at det er lett tilgjengelig. Kamelen sørger for drikke, jeg er litt overasket over at det bare er sam og jeg pluss guiden som benytter dette systemet. For mye styr å stoppe og ta av sekkene eller lete i lommene på jakka hver gang du skal ha tak i noe. Jakka blir tatt av og på ørten ganger i løpet av de fleste etappene, bare én dag er helt regnfri mens tre dager høljer det uten stopp. Det ble en lang avslutning på hede-dagen og jeg er ubeskrivelig lettet da jeg endelig kan halte meg over dørstokken til Englands høyest beliggende vertshus fra 1500-tallet, The Lion Inn.
Vi kommer ned i lavlandet igjen, og mer og mer av ruta går på små asfaltveier, country lanes. Eller lavland og lavland, siste etappe åpner med en bakke på 33% ut fra Grosmont, en lang, lang bakke som vi bruker 40-45 minutter på å komme oss opp. Jeg tenker at dette må da være en godbit av en knekker å ha med i Tour of Britain! Siste del av siste etappe går langs klippene mot Robin Hood's bay. Som vanlig regner det, men det er som det skal være. Vi er for lengst slutta å følge med på værmeldinger, vi vet hva vi kan forvente oss. En siste bratt nedstigning inne i selve byen, og vi er ned ved Nordsjøen. Der kaster vi uti den lille steinen vi plukket opp i St. Bees og fortsetter tradisjonen med å væte støveltåen i havet. Støvlene er usannsynlig møkkete og som en forventningsfull surfer venter jeg på den perfekte bølgen som skal skylle over støvlene til anklene sånn at de blir litt reinere. Plutselig står jeg til knærne i nordsjøvann og høster stor applaus for at jeg endelig har klart å bli våt på beina!
Da gjenstår det bare å smette inn i Wainwrights Bar like ved, ta et gruppebilde, signere i boka og skåle for et eventyr av en tur!
------------------------------------------------------------------------
Jeg er såvidt begynt å blogge turen, eller opptakten til den, og kommer til å supplere med en god del bilder. Har imidlertid litt knapt med tid framover, så dette er en foreløpig rapport. Kan virkelig anbefale dette til folk som er glade i å gå!
Retz
5,4k innlegg
