glitterchick skrev:
Bina, jeg er ganske sikker på at Mira Craig ikke ville kalle å klappe til kjæresten sin for å banke ham opp. Hun bruker selv begrepet vold, og legger sine egne handlinger i det begrepet.
OK, jeg ser det nå. Akkurat når det gjelder Mira Craig har hun jo selv definert hva hun legger i det, og det er åpenbart vold.
smilefjes skrev:
Enhver form for slag er hundre prosent uakseptabel å levere fra ett menneske til et annet.
Om det er grov mishandling, om det er en ørefik eller en dask på bleierompa. Såsant hensikten med slaget er å få den man slår til å skjerpe seg elle rgi seg eller på noe vis få med seg et poeng som er fysisk ubehagelig så er det faktisk tvert nei uten mer diskusjon i min verden.
Definisjonen pleier jeg å si at er slik: Hvis handlingen ikke kan utføres på gamle tante Kirsten i kaffeslabberas så er den ikke ok.
Og det er dette jeg er uenig i. Her er jeg litt som på gave-fronten. Det er tanken som teller. Om jeg klasker en venn, kollega eller en jeg kjenner godt på skulderen, så er det ikke vold. Selv om hånden min utfører samme bevegelse som om jeg hadde slått. Det jeg mener er at så lenge både den som "slår" og den som blir "slått" har en felles forståelse av at dette er i vennskap, og smerten som påføres er minimal, så er det ikke vold i mine øyne.
Nå kom jeg på et eksempel. Der jeg jobbet tidligere var det en kake-begivenhet. Kjempekoselig, og alle som var samlet der hadde veldig god tone med hverandre, hadde jobbet lenge sammen, osv. Kaka var knallgod, og da jeg strakk meg fram for å forsyne meg med bittelitt til, så kom en kollega og klasket med på hånden og sa noe sånt som "Å nei, du! Jeg tror du har fått nok nå!".
Rent nøkternt - han slo meg på hånda og nektet meg kake.
Men både han og jeg og alle de andre visste at han ikke nektet meg kake. Det var en spøk. Og det hadde startet med at jeg en gang nektet han alkohol på et julebord fordi jeg mente at han etter to slurker måtte ha fått nok, for han var i ekstremt godt humør, for å si det sånn. Også det var en spøk - da jeg rev glasset ut av hendene på han og med streng stemme erklærte at "Jeg tror nok du har fått nok nå!".
Så joda, han slo meg på hånda, og jeg slo igjen og sa "kom ikke mellom meg og den kaka med mindre du er klar til å bøte med livet!".
Så hva skjer? Mannen slår meg, og jeg truer han på livet? Eller hadde vi en vennskapelig tone og massevis av humor mellom folk som kjenner hverandre svært godt?
Det jeg tror jeg prøver å si er at det som i den enes øyne kan se ut som vold trenger ikke være det. Det er ikke armbevegelsen, men sinnsstemningen og forholdet mellom de to partene som er avgjørende. Er den ene dominant overfor den andre (som en forelder overfor et barn eller en lærer overfor en elev) så er terskelen for hva man aksepterer en helt annen enn mellom to gode kolleger som beskrevet over.