Hvert fjerde barn blir slått av foreldrene 2

Klaps og knips, og ble tatt i øret.

Egentlig litt vanskelig å svare.
Jeg har fått dask på rumpa én gang. Jeg vet utmerket godt hvor jeg fikk det - men jeg forsvarer det ikke.

Storyen var at jeg - som 5 eller 6-åring sa følgende til min mor: "Hold kjeften på deg din jævladrittkjerrig" Jeg var egentlig et praktbarn som aldri sa eller gjorde noe galt, så jeg tror virkelig at min mor ble så satt ut at hun ikke helt visste om hun skulle le eller bli sint. (jeg visste vel ikke hva jeg sa jeg heller - men jeg hadde sikkert hørt det en eller annen plass da)

Hun valgte da å klapse meg på rumpa og sende meg på rommet. Vi snakket om det etterpå husker jeg - og selv om jeg ikke bærer nag til min mor pga det nå, så definerer jeg det jo som å slå. - Men sånn generelt så har jeg hatt en super mor altså. Det skal hun ha (enda så plagsom hun til tider kan være )

Av de tre jeg vet om at ble slått da de var små så har én vokst opp til å slå sine egne barn og kona si. :dust:
De to andre har vokst opp til meget sterkt overbeviste pasifister. Heldigvis for de to siste ihvertfall.

Kan ikke huske at jeg har opplevd verken det ene eller andre
Om det har skjedd har jeg iallefall ikke hatt noen traumer etter det

Jeg fikk ris på rumpa m flat hånd et en eller to ganger (krysset av på en gang, for litt usikker). Mamma sier hun gjorde det en gang, etter å ha prøvd alle mulige andre pedagogiske metoder.. Jeg mener at pappa også gjorde det en gang.
Syns ikke jeg har fått noe mén av det, annet enn at trusselen om ris funket veldig bra i etterkant... Og ikke mest pga smerten, men ydmykelsen...
Kunne aldri tenke meg å bruke ris eller annen fysisk avstraffelse på mine barn, men de syns nok jeg tar de hardt i armen av og til - det må være lov, og er ikke å slå. Man skal ikke ydmyke sine barn - det blir de ikke selvstendige eller sterke av. Tvert i mot.
(Men - jeg har hatt lyst til å slå, i forvilelse av å ikke nå inn.. Glad jeg klarer å beherske meg.)

Ørefik er det skummelt. Man kan ødelegge hørselen til barn (og voksne for den saks skyld). Tenk å ha det på samvittigheten...

Har aldirg blitt slått verken jeg eller mannen.

Har ikke tid til å lese gjennom tråden nå, så jeg svarer før jeg har lest. Jeg har aldri blitt slått, finnes det ikke noe alternativ for det?

Mannen min har blitt slått og sparket.

Ok, nå ser jeg. Jeg burde ha stemt "En av oss har blitt slått". Kan det legges til?

Jeg har blitt slått/klapset utallige ganger som barn . I tenårene ble jeg regelrett banket opp.

Jeg fikk ris en gang som jeg husker. Mannen min sier han kun ble "truet" med ris.

En gang.

Eg har aldri blitt slått eller knipsa/klapsa. Sambo trur kanskje han blei klapsa på baken ein gong, anten den gongen han kasta alle delane til påhengsen i vatnet, eller då han trakk ut båndet på alle kassettane til faren. Sidan han ikkje hugsar det heilt, så har det neppe gitt han varige mein.

.....

jeg har fått ris på rumpa en gang.

Juling flere ganger.

Jeg har fått ris på stumpen. Men ser ikke på det som at jeg har blitt slått (da tenker jeg jo straks på mishandling) av mamma og pappa. Men jeg vil aldri gjøre det på mine barn.

Min mor gav meg en slags ørefik i kampens hete da vi på det verste stod å hylte til hverandre i den verste pubertetskrangelen. Jeg svarte med å gjengjelde med lik, ørefikliknende klaps, hvorpå hun fikte til meg en gang til. Da satte jeg lissom-såre øyne i henne og klynket "Tenk, du slåååår ditt eget barn!!!" Snakk om å gni det inn. Herregud. Den fighten er blitt nærmest internlegendarisk i ettertid, og vi har snakket mye om den. Vi er like av natur, og kan bli utrolig sinte på hverandre og da kan det ryke en kule varmt. Mamma husker episoden som forferdelig, jeg som... amusing faktisk. Ikke ydmykende, ikke smertefullt. Og meget fortjent, når man tar i betraktning ordene som falt fra min side rett før det smalt første gangen.

Jeg har blitt slått flere ganger
Denne undersøkelsen har vært up før. husker jeg skrevet masse der...