Jeg ser hva dere mener, og jeg vet jo at skolens behov går foran mitt, men jeg tar ikke en etterutdanning som jeg ikke interesserer meg for. Om skolen har behov som jeg kan være med på så står jeg fremst i køen.
Men nå er det ikke kursing og etterutdanningen som er sakens kjerne for meg. Det er det utvidede arbeidsåret. Jeg ser ikke at jeg får gjort en god nok jobb med forberedelser, planlegging, tilrettelegging og foreldresamarbeid om jeg skal ha 30 undervisningtimer + ca 4 inspeksjoner og møter innenfor mine 37,5 timer på jobb i uka. Jeg er vettaskremt for yrket mitt og mener det KS nå foreslår vil rasere den norske skole fullstendig. Jeg kommer ikke til å stå i jobben, for jeg har ikke samvittighet til å gjøre jobben halvveis, ei heller gratis.
Jeg er faktisk å opprørt over dette at jeg har grått til mannen min fordi jeg er redd for fremtiden. Jeg har ikke så mange andre alternativer her jeg bor, så dette har mye å si for meg.
Denne ble lagt ut på ei gruppe på FB nå, og jeg stiller meg bak den:
Etter over 20 år i den kommunale enhetsskolen, så begynner jeg å kjenne at nå er det nok. Uansett hvor glad jeg er i jobben, så er jeg bare et menneske. Det er på tide å finne en jobb som er en jobb, og der arbeidsgiver setter pris på det man gjør.
Jeg har nok akkurat som dere «godtatt» alt som har blitt vedtatt av politikere i alle år på forskjellige nivå og som kanskje ikke har alt av grunnleggende kunnskap og erfaring om mennesker, relasjoner, pedagogikk, psykologi, fagkunnskap og læring. Men vi har vært lojal. «Snille piker».
Vi kan selvsagt ikke forvente at politikere vet eller har erfart alt, men vi bør forvente at politikere (les: KS) forstår at det er helt legalt å søke råd og ideer hos de som sitter med stor kompetanse og erfaring, samt sette seg inn i den lett tilgjengelige forskningen innenfor saksområde som heter skole og læring. Det er ingen svakhet, men heller en styrke, å tilegne seg kunnskap på denne måten før man konkluderer eller slenger ut bastante påstander og meninger.
Utdanningssystemet i Norge er mer enn fagkunnskap. Vi skal være stolte av at barnehager og skoler legger like stor vekt på sosialkompetanse og fagkompetanse - og ikke minst har titusener av «supermennesker» som hver dag skaper tillit, positive relasjoner, minsker konflikter, bygger selvfølelse og er en trygg havn for mange, mange barn og unge.
Dette innbefatter både assistenter, miljøarbeidere, lærere, barnehagelærere og andre dyktige voksne som med stor kompetanse og samvittighet gjør et utrolig viktig arbeid hver eneste dag – også i ferier eller oppspart avspasering, og ofte etter klokken 1600.
Det er dette som er kjernen i provokasjonen fra KS. Om det er mangel på kunnskap om skolen og arbeidet som gjøres der eller om KS har en utrolig naiv forståelse av hvordan kommunebudsjett og nedskjæringer foregår, er egentlig uinteressant for skoleansatte, elever, foresatte og samfunnet. Det som er veldig uforståelig, er at KS faktisk er helt vanlige mennesker som i sin tid ble hjulpet faglig, og kanskje «sett», av sin lærer da de var unge – og som nå har barn, barnebarn eller barn i familien som kanskje en dag trenger en lærer som ser og hjelper akkurat han eller henne. Det er ikke sikkert at behov eller hendelser skjer mellom klokken 0800 og 1600. Ofte gjør det ikke det.
Selvsagt skal skolen og vår profesjon både utvikle seg og søke bedre løsninger og organisering etterhvert som samfunnet og teknologien forandrer seg, og forskning gir bedre kunnskap om det vi setter aller høyest; en positiv, inkluderende og kunnskapsbasert skole for det kjæreste og viktigste vi har: Våre barn og unge, og deres fremtid.
Lærere har gått inn i yrket av hengivenhet til fag og kjærlighet til mennesker. Lærere skjønner at arbeidet ikke er en åtte- til firejobb. Lærere opplever at det til tider er slitsomt og tøft å ha et yrke som «går døgnet rundt», men vi takler som regel det. Men hvor mye orker vi nedsnakking, mistillit, «misunnelse», politiske innfall og lovnader som aldri blir holdt? Hvor mye orker vi å kjempe mot gamle myter, nedskjæringer og en kontinuerlig rasering fra KS og deres politiske medløpere? Hvor lenge skal vi godta at det som sliter oss mest ut ikke handler om elever og vårt daglige arbeid?
Hva blir fremtiden når skolepolitikken bygger på ideologi og ikke på forskning? Hvor mange dyktige mennesker vil jobbe som lærer når yrket blir byråkratisert og ødelagt? Hvem er, og vil blir Ernas og KS «drømmelærere» i fremtiden? Og DINE barn og barnebarns drømmelærere?
Svaret må bli et overmenneske som kan gå fra time til time, fra klasse til klasse hele dagen – uten forberedelsestid og jobber gratis (uten avspasering) utenfor kontortid – har samtaler med foresatte, retter prøver og planlegger på kveldstid og er dyktig i både fag og mellom-menneskelige relasjoner. Av ren idealisme. Og ellers det vi alle forbinder med en god lærer – en «drømmelærer».
Lykke til, KS og Erna. Lykke til Norge og fremtiden. «Gratulerer» med historiens største rasering av skolen, kommende lærerflukt og liten interesse for kommende «drømmelærere» å søke en lang lærerutdanning, økende mengde ufaglærte lærere og et enormt skuffende og demotiverende signal til en høyt utdannet, stolt og hardtarbeidende yrkesgruppe som år etter år har trodd på lovnader, festtaler og vår tro på det vi har gjort. Og en nydelig nyttårstale.
Et samfunn får det samfunnet fortjener, men dessverre ikke det de unge fortjener.
