Er du god til å takke når du får en kompliment?

Jeg takker. Det gjorde jeg ikke før. 🙂

glitterchick skrev:

Er det ikke slik at endel hankjønnsord kan ha et-ending?

Nice try.

(Ordet komplement finnes også, og det er intetkjønn. I betydningen tillegg/utfylling. )

Jeg tror jeg vanligvis er ganske flink til å takke på en hyggelig måte (med litt de frasene Scarlett nevner; "det var hyggelig å høre" eller noe sånt), men det hender at jeg bare blir rødmebrydd og mumler noe usammenhengende. Jeg er ikke engang helt sikker på hvilke situasjoner det skjer i, jeg bare husker at det skjer noen ganger. Folk er gjerne ganske forsiktige med å kommentere eventuell vektnedgang/sprekhetsøkning (veloppdragne mennesker er ofte det overfor ganske overvektige damer de ikke kjenner godt nok til å vite at hun blir glad for det), men den typen komplimenter synes jeg er helt uproblematiske, i likhet med komplimenter på hår eller klær, eller en jobb jeg har gjort, mat jeg har laget eller lignende. Jeg tror egentlig jeg synes komplimenter som går på personlighet er vanskeligere å ta mot på en ok måte - kanskje litt fordi de kommer mer ut av det blå og jeg liksom ikke er forberedt på dem? (Hvis jeg har vært hos frisøren, eller nettopp har servert noen en bedre middag, så vet jeg jo allerede om det selv.)

Komplimenter til sønnen min snakker jeg ellers aldri bort, såklart. Det ville jo være direkte uhøflig overfor ham.

Jeg syns du har en varm og fin personlighet, Skilpadda. :komplimenterer ut av det blå:

safran skrev:

Jeg syns du har en varm og fin personlighet, Skilpadda. :komplimenterer ut av det blå:

Å, takk, det var hyggelig å høre. :øve, øve jevnt og trutt:

Bauche skrev:

Ja, jeg takker.
Jeg har en liten tendens til å si at klærne enten er gamle eller kjøpt på salg om jeg får skryt for om klærne mine er fine.

Haha, det gjør jeg også og ofte slenger jeg på hvor billig det faktisk var. Når det er salgsvarer er jeg veldig flink til å forelle om akkurat det. Litt snodig å gjøre det, det syns iallefall mamma.

Ellers har jeg gremmet meg litt over dette akkurat idag faktisk. Jeg fikk veldig koselige komplimenter og alt jeg da greide å fokusere på var hvor mye vann jeg hadde i kroppen.

Barna er veldig flinke til å ta de for akkurat slik de var ment og takker også for det.

Skilpadda skrev:

Å, takk, det var hyggelig å høre. :øve, øve jevnt og trutt:

Flink jente.

Nei, ikke i det hele tatt. Jeg lurer sterkt på hvordan jeg ser ut når jeg får et kompliment.

Flott tråd, har gitt meg mange gode råd på hvordan jeg faktisk bør reagere når et kompliment blir gitt. Er dessverre en av dem som blir direkte brydd og "fjaser" det bort hvis noen gir meg et.

Ja, det tror jeg faktisk. Men mange ganger tenker jeg at jeg sikkert burde skrapt litt mer med tåa og sett vekk - siden det er det veldig mange andre gjør.

Her hvor vi bor nå så er det et litt tøft miljø, som jeg ikke kjenner meg helt hjemme i. Skjønner ikke hvorfor alle alltid må snakke så mye drit om seg og alt rundt oss. Selv synes jeg det er hyggelig å både gi og få komplimenter, men jeg sier selvsagt ikke ting jeg ikke mener. Tror mange av oss burde/kunne vært flinkere til å ta de pene tankene ut av hodet og si det til den det angår (ikke bare en felles venn eller kollega).

Jeg er knakende flink til å ta i mot komplimenter og takker og smiler når jeg får et: jeg tar det for gitt at folk er oppriktige når de sier jeg ser bra ut, er flink til noe eller oppfører meg fint. Hvorfor skulle de ikke det, liksom. 😀

Naive, naive menneske.

Sitron skrev:

Naive, naive menneske.

Å, tusen takk.

Jeg er fryktelig dårlig på å ta imot komplimenter og spøker det ofte bort. Jeg øver meg på å bli flinkere.

Jeg prøver, men det blir så slitsomt å fly rundt og takke folk hele tiden. Prøver å holde det på et minimum.

Jeg sliter med det. :innrømmer ærlig: Spesielt kommentarer på utseende. Har en tendens til å svare "yeah, sure" og knegge.

Men, som Scarlettah her oppe er det mye lettere når jeg er sjarmerende brisen.

Nei, det er jeg ikke flink til. Eller det kommer an på hva det gjelder. Komplimenter på utseende(ikke at jeg får så mange av dem, altså) takler jeg bare ikke. Jeg blir bare flau og brydd, men selvfølgelig glad inni meg etterpå når jeg tenker på det.

I jobben min(sykepleier) er jeg enda verre. Når en pasient sier:"Åh, så glad jeg ble når jeg så det var deg som kom på jobb" blir jeg brydd og har nesten ikke lyst til å ha noe med den pasienten å gjøre mer. Vet ikke, men jeg blir så redd for at jeg ikke skal klare å leve opp til forventningene og at pasienten skal bli skuffet.

Jeg prøver så godt jeg kan, men er ikke lett. Om det kommer for mange komplimenter på en gang får jeg lyst til å løpe å gjemme meg. 🙄

Ja, det er jeg. Rettere sakt, det har jeg blitt, etter at jeg bestemte meg for å bli det.