Januar:
1. Silver Linings Playbook. Vellaget og ganske vellykket romantisk drama om to ustabile personer som finner en felles mening i de delvis sammenraste livene sine. Begge er overbevisende selvdestruktive etter i kjølvannet av en livskrise, og har problemer med å oppføre seg normalt og omgås familiene sine på en alminnelig måte. Hovedpersonen går litt for lettvint over fra "real crazy" til "movie crazy", og Bradley Cooper har ikke all verdens med dybde, særlig sammenlignet med Jennifer Lawrence (som, som vanlig, er glimrende), men jeg likte det nå likevel. Jeg liker i grunnen romantiske komedier og sånt, såfremt de ikke er skikkelig dårlige eller skikkelig kvinnefiendtlige, og denne var ingen av delene.
2. Sherlock (sesong 3, 3 episoder). Lenge (lenge!) etterlengtet ny sesong, to år etter Reichenbach, og serien skuffer ikke nå heller. Tettpakkede halvannen time lange episoder nå også, og hver av dem fungerer som en nær frittstående liten film. Kjennskap til Conan Doyles historier gir, som før, mange morsomme in-jokes, men er på ingen måte nødvendig - og ofte er det forvirrende like mye som noe annet, når historien er endret eller kjente navn brukes på helt andre personer enn i bøkene. Forholdet mellom Sherlock og John står fremdeles sentralt, og Cumberbatch og Freeman stråler som alltid, med karismatisk og nyansert samspill som får frem både nærheten og frustrasjonene og endringene som to års fravær har medført. Sherlocks forhold til storebror Mycroft har fått en noe større plass enn i tidligere sesonger, noe jeg setter stor pris på for innsikten det gir i dem begge. Det er mye moro her, blant annet i Johns kjæreste Mary (spilt av Freemans RL-samboer), og til og med foreldrene til Sherlock dukker opp, i form av Cumberbatchs egne foreldre!
3. Cloudy with a Chance of Meatballs. Denne var Podens forslag, og vi likte den godt. Jeg satte nok aller mest pris på den sjarmerende animasjonen og de mange måtene den brukte, vred på og gjorde narr av genrekonvensjoner på. Elleveåringen syntes den var ganske spennende og riktig vittig, og hans første kommentar etter at filmen var slutt var den samme replikken som jeg syntes var morsomst: "'I am also a nuclear physicist.' 'Really?!?' 'No. That was a joke. I am also a comedian.'". Historien er en slags trollmannens læregutt-variant om overforbruk, sløseri og klimaødeleggelser, men den er så vittig og selvironisk at den ikke finnes moraliserende. Og så er det alltid hyggelig med nerdete hovedpersoner som finner ut at de trives bedre med å fortsette å være nerder enn ved å prøve å bli sånn som alle andre. (Men vi er begge litt spent på hva de egentlig gjør i
oppfølgeren.)
4. Doctor Who (sesong 2, dvs. David Tennants første). Det er morsomt å se denne om igjen sammen med elleveåringen. Det gikk litt tregt med fremdriften en stund, fordi noen av episodene var i overkant skumle (i særdeleshet
Tooth&Claw!), men nå går det bedre og raskere. Jeg legger ekstra godt merke til det "pedagogiske" nå, med dronning Victoria og William Shakespeare og ymse politiske og moralske dilemmaer som Poden enten får med seg og spør om eller som suser rett over hodet på ham. Og så er det veldig morsomt å bygge opp en større felles referanseramme og sitatmengde vi kan bruke til hverandre.
Februar:
5. The Wolf of Wall Street. Martin Scorsese pleier alltid å få mye ut av Leonardo Dicaprio, og denne gangen overgår han nesten seg selv. Det er en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær film om en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær hovedperson, og Dicaprio leverer en nesten utrolig overbevisende og utslitende rolletolkning. Underholdende som bare fy, og samme hvor utrolig sleske og umoralske og fullstendig grunne hovedpersonene er, så lar man seg jo more av den skamløse hedonismen og totale mangelen på respekt for lover og regler, både juridiske og moralske.
6. 12 Years a Slave. Underlig å se denne dagen etter
Wolf … - de er nærmest diametralt motsatte filmer, med det eneste til felles at begge er ekstremt sentrert rundt en historisk hovedperson som selv skrev boken filmen er basert på. Dette er en uhyre sterk film, som jeg ventet, men den overrasket meg ved å være veldig, veldig stille og introspektiv i forhold til hva jeg hadde regnet med. Historien er brutal og grusom, med et enormt potensiale for raseri, men her finnes knapt spor av sinne, bare dyp, dyp, resignert tristhet. Slavene har ingen som helst mulighet til å protestere mot sin lodd i livet, og gjør det derfor heller ikke. Hovedpersonen, gripende spilt av Chiwetel Ejiofor, er ikke gjort til en anakronistisk helt, og filmen viser ikke hans medslaver noen mindre respekt enn ham. Jeg har i ettertid fascinert lest boken som filmen bygger på - den er et både rystende og imponerende historisk dokument. (Og en stund etter å ha sett filmen skrev jeg en noe lengre omtale i
bloggen min.)
7. Dallas Buyers Club. Jeg har oppdaget bare de siste par årene for en drivende dyktig skuespiller Matthew McConaughey er. Han er her utrolig overbevisende som en lurvete, forsoffen håndverker og rodeocowboy som får livet snudd på hodet ved en AIDS-diagnose. Historien (basert på ekte hendelser) kunne blitt både patetisk og blaut med en dårligere regissør og mindre kompetente skuespillere, men her er nok skarpe kanter og nok ekte desperasjon under det hele til at dette ikke skjer. McConaughey overbeviser som sagt stort, med uslitelig sjarm og et inntrykk av uovervinnelig viljestyrke, men den som
virkelig stråler her er Jared Leto som transseksuelle Rayon - det er noe av det beste skuespillet jeg har sett på lenge.
8. Price Check. Ganske ukjent lavbudsjettsfilm med Parker Posey i rollen som Susan, den krevende, hyperenergiske og ganske ustabile nye sjefen til hovedpersonen Peter. Jeg ser filmen omtales og markedsføres som komedie, men selv syntes jeg egentlig handlingen var såpass ubehagelig - fordi Peter, og kollegene hans, i så stor grad er prisgitt den upålitelige Susan - at den ikke fremstår som så veldig morsom for meg. Parker Posey er som alltid solid og karismatisk, og filmen er veldig godt laget på åpenbart svært lite budsjett, men den fenget meg ikke helt.
9. Doctor Who (sesong 3). Vi har virkelig fått fart på tempoet etter at vi bestemte oss for å dra til Cardiff og besøke
The Doctor Who Experience i påskeferien. (16 episoder så langt i februar!) Poden er begeistret og får med seg nesten uventet mye av humoren, også den litt subtile, og selv synes jeg det er kjempestas å se alt sammen om igjen. Shakespeare, den hjerteskjærende historien om skolelærer John Smith, Weeping Angels, gjensyn med captain Jack, og ikke minst The Master! En morsom ting ved gjensynet er det dessuten at man får med seg alle de små hintene om ting som skal komme. (Mr. Saxon ble for eksempel nevnt i sesongens aller første episode.)
10. The Lego Movie. Vittig, vellaget og riktig spennende animasjonsfilm som var langt bedre enn man kunne trodd den skulle være. Den minner både om
Iron Giant og
Wreck-It Ralph, men overraskende nok var det klare glimt av
The Matrix også, i grunnhistorien. Festlig stjernespekket castliste, med blant andre Morgan Freeman som magisk mentor og Will Ferrell som den overbevisende skurken Lord Business - og aller morsomst var nesten den ørlille Star Wars-cameoen, der både Lando og C-3PO ble spilt av originalskuespillerne.
11. Mean Girls. Jeg er usikker på hvorfor vi ikke har sett denne før, og med alle sitatene som fyller opp alle hjørner av nettet, hadde jeg i grunnen fått med meg store deler av dialogen allerede! Det er lett å se hvorfor den har fått den posisjonen den har; selv om den ikke er en
veldig god film, er den enormt siterbar. Litt vittig og litt trist å se Lindsey Lohan da hun var innbegrepet av søt og snill pike, og så synes jeg det er åpenbart at Amanda Seyfried (velkjent for alle Veronica Mars-fans som Lily Kane) er den beste skuespilleren av hele gjengen.
12. The Counselor. Michael Fassbender er solid som tittelrollefiguren i denne Ridley Scott-filmen, og det er en drøss med andre gode skuespillere som gjør utmerket arbeid, men jeg ble ikke overbevist av helheten. Det er mye bra her, mange flotte scener og godt spill, men jeg synes filmen er overtydelig i brutaliteten (ved å for eksempel la alt for mange ting bli først grundig fortalt verbalt og så vist i grusom detalj filmatisk senere i filmen) i tillegg til for vag når det gjelder den overordnede handlingen og motivasjonen til de ulike personene. Jeg er rett og slett usikker på hva den egentlig handler om. Men ubehagelig var den absolutt, det er jo alltids noe.
13. Banshee (sesong 1). Vi kan jo ikke bare se
gode serier, kan vi vel? Da har vi jo ikke noe å sammenligne med!
Banshee minner mest av alt om en 80-talls-rett-på-video-sleazefilm, fylt med parodisk overbrutal vold, ubegrunnet nakenhet, den ene superskurken mer beinhard og pompøs enn den andre, nok klisjepregede plot-ideer til å fylle minst fem serier, og en hovedperson som mest av alt lider under å
ikke være Raylan Givens. Samtidig er her mengder production value i form av kompetent filming, klipping, kulisser og lys, skuespillerne er ikke helt halvgærne, og
underholdende er det jo definitivt. Men å se denne parallelt med både
Justified og fantastiske, nye
True Detective er antagelig det slemmeste man kan gjøre mot den. Sesongen slutter på noe mer skikkelig vis enn man kunne fryktet underveis, men jeg tviler på at vi kommer til å se neste sesong. (Selv om vi da ikke får se mer til vidunderlig sarkastiske superhacker/frisør Job.)
14. Her. Aldeles fantastisk film med Joaquin Phoenix i hovedrollen, sammen med stemmen til Scarlett Johansson. Nydelig, intelligent og rørende om manglende kommunikasjon, nærhet og menneskelig ensomhet i relativt nær fremtid, med mange mulige tangenter og tolkningsmuligheter. Men jeg har vel aldri sett en film som i
så stor grad har blitt forstyrret og tidvis mer eller mindre ødelagt av tekstingen. Jeg håper det ikke er lenge til den blir tilgjengelig for hjemmevisning
Mars:
15. American Hustle. Veldig underholdende film som bekrefter flere oppfatninger jeg hadde fra før - blant annet at Jennifer Lawrence er strålende i alt hun gjør, at Christian Bale, selv med verdens frykteligste hentesveis, er en av de dyktigste skuespillerne jeg vet om, og at Bradley Cooper er ... vel,
ikke det. Han er ikke
dårlig, for all del, men her er han omgitt av så sterke kolleger at han dessverre ender opp med å være filmens svakeste ledd. Likevel er alt annet ved filmen så bra at dette ikke er så plagsomt som man kunne tro. Bale har karisma og overbevisning og faktisk en undertone av både sårbarhet og varme som gjør at man ender opp med uventet grad av sympati med hans ryggesløse con artist - og Amy Adams er en perfekt match for ham som vakker supersvindler med mulig egen agenda. Jennifer Lawrence er hylende morsom som ustabil hjemmehustru (som en forskrudd, aggressiv utgave av
Mad Mens Betty Draper), Jeremy Renner er solid som superpopulær borgermester, og storyen drar seg til med stadig tyngre drama og skumlere bipersoner. Louis C. K. gjør forresten en nydelig liten birolle som hardt plaget mellomleder, og er med på å vri filmen over fra dramatisk til komisk flere ganger. Men aller mest er dette Christian Bales film.
16. True Detective (sesong 1, 8 episoder). Det er sjelden jeg blir så imponert og oppslukt over en rolletolkning som jeg gjorde over Matthew McConaugheys Rust Cohle i denne helt nye serien. Og det er sjelden en serie eller film er så intens og så godt laget som det denne er. Historien har et spennende format, der en etterforskning i nåtiden går tett inn på en historie om to etterforskere tidlig på 80-tallet, og McConaughey gjør, sammen med Woody Harrelson, en strålende, ofte ubehagelig versjon av en klassisk buddy cop movie, satt i et dystert Louisiana i en stil som ligner mer på overnaturlig horror enn realistisk politiserie. Ubehaget ligger både i personene og gnisningene mellom dem, i sakene som etterforskes, i åpenbar ubalanse hos hovedpersonene, og i det faktum at de begge helt tydelig, i nåtiden, ikke er pålitelige fortellere - men kanskje aller mest ligger ubehaget i fantastisk fotografering, lys og musikkbruk. Jeg har anbefalt serien begeistret til alle jeg har snakket med underveis, og jeg vil på ingen måte trekke anbefalingen nå når historien er ført til ende.
17. Doctor Who (sesong 4 pluss spesialepisoder). Poden og jeg fortsetter det glupske rushet vårt gjennom serien, og er nå altså ferdige med Tennant-epoken. Og det er stor stas for oss begge! For min del er det et veldig morsomt gjensyn, og festlig å se f.eks. River Song dukke opp for første gang igjen, og for Poden er dette åpenbart stor underholdning med masse morsomme detaljer og spennende historier. Han kommenterte her om dagen at han oppdager stadig flere Doctor Who-referanser rundt på nettet, og jeg tror også at serien er velegnet til å bygge opp referanser til andre ting, både til historiske hendelser/personer og til genremessige grep. Nå gleder jeg meg til Matt Smith-æraen, og til å treffe Amy Pond igjen!
18. Only Lovers Left Alive. Praktfull ny Jarmusch-film med Tom Hiddleston og Tilda Swinton som mange hundre år gammelt vampyr-par. Hiddleston er så vakker at han nesten virker overnaturlig bare av den grunn, i tillegg til å være en særdeles dyktig og karismatisk skuespiller, her som Byron-dyster, misantropisk musikkelsker og komponist. Swinton er aldri annet enn strålende, og greier å fremstå som overjordisk, nesten eterisk, samtidig som hun har en gripende og sensuell begeistring for skjønnheten i så mange "jordiske" ting - som litteratur, kunst, dyr og planter, i tillegg til, selvsagt, sin vakre ektemann og hans vakre musikk. De gir inntrykk av å leve litt på utsiden av den virkelige verden, og forholder seg med distanse til vanlige mennesker, selv om de er moderne og siviliserte nok til å skaffe seg livsnødvendig blod på andre måter enn klassiske overfall og mord. Filmen er tidvis overraskende morsom, i tillegg til å være vakker og med en tone av både elegi og forfall, og kjærlighetshistorien, som vel er det sentrale i filmen, er overbevisende og gripende.
19. Veronica Mars. Endelig! Det er nesten ti år siden den første episoden av TV-serien, som ble kansellert midt i sesong tre, og vi er mange som har ønsket oss en fortsettelse i årene etter. Mange nok til at over 90 000 av oss deltok i rekordkampanjen på Kickstarter som samlet inn 5,7 millioner dollar til å få filmen laget. Nå er altså resultatet her! Og det har blitt en riktig så bra film, er jeg glad over å kunne si. Den er spennende og underholdende som de beste av episodene i serien var, den er vellaget og godt skrudd sammen, og det er veldig, veldig stas å se både Veronica, Logan, Keith, Dick og (nesten) alle de andre gamle kjenningene igjen. Jeg er ikke sikker på hvordan filmen vil fungere for noen som ikke har sett serien (det hadde vært interessant å høre), men for én gangs skyld synes jeg ikke dette gjør stort. Serie- og filmskaper Rob Thomas har sagt hele tiden at det er å gjøre fansen fornøyd som er hovedmålet hans, og det skulle han klare godt med denne her. Jeg tror til og med han kunne sluppet unna med å lage en langt dårligere film enn han har gjort. Alle skuespillerne gjør en flott jobb, de har dessuten fått inn et par kjente navn til mindre roller og cameos, og ingen av in-jokene virker plagsomt påklistret eller kunstige. Og dialogen, som alltid var noe av det aller beste med serien, er fremdeles smart og snappy som den skal være. Det hjelper vel ikke stort å håpe på at denne skal komme på vanlig kino i Norge, men det koster ikke stort å kjøpe den digitalt på nettet, og det kan anbefales for alle som likte originalserien.
20. Doctor Who (sesong 5). Den ellevte Doktoren! Amelia Pond! Rory! River kommer tilbake! Dette er det fryktelig morsomt å se om igjen - jeg kom raskt på hvor godt jeg liker Amy, og kanskje særlig Rory, og den fantastiske historien deres. Og så blir det stadig mer klart for meg i løpet av gjensynet at jeg liker Matt Smith
enda bedre enn jeg gjorde i første omgang (og at jeg ikke liker David Tennants Doktor
fullt så godt som jeg gjorde første gang). Den ellevte Doktoren er barnslig og entusiastisk og goofy og dorky og langt mer alien enn de to foregående, og så er det samtidig dypt alvor og alvorlig (og/eller bittersøt) tragedie innimellom. Den fantastiske episoden om van Gogh rørte meg til tårer, og sesongavslutningen, med først Stonehenge og Rory the Roman og deretter Big Bang 2 og bryllupsscenen mot slutten, er kanskje min favoritt-sesongavslutning. En praktfullt trist og rørende og morsom juleepisode var det også, med en flott hai og en strålende Michael Gambon som Scrooge-aktig hovedperson.
April:
21. The Grand Budapest Hotel. Jeg elsker filmene til Wes Anderson og har sett frem til denne i månedsvis. Og for et overflødighetshorn den er! Anderson har en sterk forkjærlighet for detaljerte modeller og titteskap og historier som ligner på Rube Goldberg-maskiner, og her er det flere lag i både fortellerrollen og selve historien. Hotellet i tittelen er en fantastisk detaljert modell som igjen er plassert i en modell av et lite, sentraleuropeisk land, og fortelleren av filmen er en eldre forfatter som i sin ungdom møtte en eldre hotelleier som i
sin ungdom opplevde det som filmen handler om. Antagelig ville jeg gått og sett denne filmen bare basert på castlisten, helt uten å ha hørt om regissøren før. Det er et fantastisk persongalleri her, og den barokke humoren til Wes Anderson er til stede i fullt monn, samtidig som det er en veldig trist film på mange måter. Filmens sentrale hovedperson er den legendariske, elegante conciergen M. Gustave, fantastisk spilt av Ralph Fiennes, og det er nesten ikke til å tro hvor mange andre karismatiske skuespillere i utrolige roller det er plass til rundt ham. Willem Dafoe som parodisk ond henchman med solide slåsshansker, Jeff Goldblum som distingvert, anstendig advokat og Tilda Swinton, nær ugjenkjennelig som 86 år gammel hertuginne, er bare tre av dem. Veldig morsomt å se filmen sammen med elleveåringen, som lo høyt av de morsomme scenene og skvatt tilbørlig av de relativt få, men effektive scenene med ekte brutalitet.
22. Justified (sesong 5). Dette har vært en litt mindre fokusert sesong enn de foregående, men den samlet seg fint igjen mot slutten, og vi ser frem til en sistesesong som vi regner med kommer til å bli dystrere enn noe som har gått forut. Til tross for et par sidehistorier som har fungert dårligere, har alt som har skjedd gått i mer eller mindre samme retning, og vi er nå på et punkt der våre to hovedpersoner på mange måter har mindre å spille på og færre å stole på enn noensinne tidligere. Skurkegalleriet er bredt og underholdende, som alltid, og Crowe-familien, som i stor grad har vært bærende i denne sesongen, er både komplekse og brutale nok til å holde interessen. (Selv om "kompleks" vel ikke er det første ordet man ville bruke om familiens eneste lokale innslag, Dewey!) Raylan Givens selv har jo aldri vært det man kan kalle en ordentlig helt, og etter som sesongene går, blir det mer og mer tydelig både at han ikke er en spesielt
hyggelig person og at det er begrenset hvor lenge han kan slippe unna med metodene sine og satse på at hans "shitload of swagger" skal være nok til å holde ham flytende. Vi er urolige, men veldig spente, med tanke på hva hans siste sesong skal komme til å inneholde.
23. Captain America: The First Avenger. Vi har sett den før, men det hadde ikke elleveåringen, så vi klemte den inn før vi dro til London, der vi planla å se oppfølgeren. Den er fremdeles ikke av mine favorittfilmer i dette universet, men den stod seg på et gjensyn - jeg liker Steve/Captain America bedre denne gangen, og så hjelper det å se den sammen med noen som er midt i målgruppen og ikke har min ironiske distanse til hverken film eller heroisme!
24. Captain America: The Winter Soldier. Jeg har fått mer sansen for Steve Rogers, aka Captain America, etter hvert - han er en mann i feil tid, men han er smart nok og har nok selvinnsikt til å håndtere det, og oppveksten som mobbeoffer med alle Brooklyns bøller etter ham har gitt ham evnen til å ikke bry seg merkbart om hva andre synes om ham. Han er en gammeldags helt, med sterk moralsk ryggrad, men han er ikke
moraliserende, og det litt uventede partnerskapet med Natasha Romanov ("Black Widow") setter dem begge i et bedre lys. Filmen er spennende og dramatisk og kledde IMAX-formatet veldig godt, og regissør Russo har et svært godt grep om actionsekvensene. Innholdsmessig er dette kanskje den mest interessante av Marvel-filmene de siste årene, og det er flere spennende og emosjonelle overraskelser underveis. Men mest av alt er det imidlertid underholdende! (Og den
aller morsomste linjen i filmen kan jeg ikke sitere, fordi det ville være en helt urimelig spoiler. Dessverre.)
25. Snowpiercer. Dette er en underlig fremmed film, gitt at den er engelskspråklig og med britiske og amerikanske skuespillere. Men den er laget av koreanske Joon-ho Bong (mest kjent for monsterfilmen
The Host), og som så ofte med asiatisk film blir jeg stadig forvirret og rykket ut av mine ganske tydelige ideer om hva som bør/kommer til å skje. Genremessig ser den først ut til å være en actionfilm, underveis er den mer horror, og til syvende og sist er den kanskje mest en nesten metafysisk fabel. Handlingen er absurd enkel, om man oppsummerer den: i en postapokalyptisk verden har de resterende få tusen mennesker overlevd i nær en generasjon på et evighetstog som går rundt og rundt på en frossen klode, og nå ønsker de fattige som bor tettpakket sammen i den bakerste enden av toget å ta over styringen. Chris Evans (sist sett som Captain America) gjør en solid jobb som opprørsleder med mer emosjonell bagasje enn man først er klar over, og Tilda Swinton er urovekkende god som motbydelig gjenkjennelig talskvinne for de rike og privilegerte. Filmen er både ubehagelig og spennende, og strengt tatt er det ikke en dårlig ting at jeg ikke alltid er helt sikker på hva den prøver å si.
Mai:
26. Thor. Gjensyn for de voksne, første gang for elleveåringen. Den er bråkete og tøysete, men spennende også, og særlig morsom i begynnelsen, når Thor forsøker å orientere seg i en liten by i New Mexico. Tom Hiddlestons Loki er hjerteskjærende og utspekulert i omtrent like deler, og det er mye Marvel-moro (også av den mer interne sorten) innimellom den nesten ugjenkjennelige norrøne mytologien.
27. Iron Man. Vi morer oss med å dra gjennom alle Marvel-filmene våre sammen med elleveåringen. Denne har jeg sett flere ganger før, men den holder fremdeles mål. Jeg husket den som "voksnere" og mer realistisk brutal enn de filmene vi allerede har sett sammen med ham, og det stemmer nok - her er både krigsaktige scener, tilløp til ganske realistisk tortur og veldig "personlige" svik og angrep. Men den er primært spennende, og ofte morsom, og Robert Downey Jr. kan sjarmere hva og hvem det skulle være, også sønnen vår. Og så er det gøy å få stadig flere av Avengers-bitene på plass, selvsagt. Og pekele høyt hver gang Stan Lee dukker opp i en liten scene (som han jo alltid gjør) - eller når Phil Coulson kommer og er lett smilende og hyperkompetent som alltid. (Og jeg hadde glemt at dette var filmen der Strategic Homeland Intervention, Enforcement, and Logistics Division får sin litt mer praktiske forkortelse på slutten!)
28. Iron Man 2. Husker fra sist at plottet er mer tøysete og filmen mer typisk overdådig actionfilm enn eneren, og sånn er det jo. Men de lavere forventningene gjorde at jeg la bedre merke til de tingene som
er bra - som oftest er skuespillerne. Downey gir som alltid både sjarm og uspiselighet og underliggende sårbarhet til Tony Stark; Scarlett Johansson er, som alltid, enestående som Natalia/Natasha; Sam Rockwell er herlig uspiselig som Justin Hammer - og Clark Gregg har sin kanskje beste Coulson-replikk, som Poden falt helt for: "If you try to leave the premises, I will taser you and spend the evening watching 'Supernanny' while you drool into the carpet.". (Vi må nok gjen-se
Avengers før vi kaster oss over treeren, har mannen og jeg bestemt.)
29. Doctor Who (sesong 6). Nok en herlig Matt Smith-sesong. Romantikk, horror, humor, drama og sorg går gjennom hele sesongen, som har høydepunkter som Neil Gaimans
The Doctor's Wife, gripende
A Good Man Goes To War og hjerteskjærende
The Girl Who Waited, i tillegg til de flotte stand-alone-episodene med Craig (og, etter hvert, Stormageddon!).
30. Crash. Det er få som gjør "urovekkende" bedre enn David Cronenberg, særlig knyttet til intim kroppslighet og groteske endringer (eller skading) av menneskekroppen. Denne temmelig forstyrrende historien om seksualisering av bilulykker og skader ligger et sted mellom de realistisk brutale filmene hans og de tidligere scifi-/horror-historiene, og blir på den måten kanskje enda mer ubehagelig.
31. The Avengers. Joda, vi har sett den før, alle tre, men den er jo så
bra! Og så var det helt klart veldig stas for Poden å se den igjen nå når han vet hvem alle er - og så bør man jo absolutt ha den veldig tydelig i bakhodet før man ser den tredje Iron Man-filmen. Dette er fremdeles min favoritt-Marvel-film, og generelt en av de morsomste actionfilmene jeg vet om.
Juni:
32. Iron Man Three. Det gjorde seg egentlig med gjensyn av denne - jeg var ganske skuffet første gang jeg så den, men nå hadde jeg justert forventningene og hadde dessuten en ganske oppslukt og litt mindre kritisk elleveåring ved siden av meg, og begge deler pleier å hjelpe. Det er mange morsomme og/eller på annen måte gode biter i denne filmen. De kommer riktignok ikke sammen til en spesielt koherent helhet, men portrettet av en Tony Stark på (og delvis over) sammenbruddets rand er overbevisende, og jeg likte både Ben Kingsley og guttungen godt. (Guy Pearce har vel derimot pleid å legge litt mer innsats i filmene sine enn det han gjør her.)
33. Thor: The Dark World. Dette er i stor grad Lokis film, noe som virker rimelig, da han er en av de aller mest populære personene i MCU-universet. (Vel fortjent for Tom Hiddleston, som er både en av de klart dyktigste og en av de aller mest sjarmerende skuespillerne i et cast preget av usedvanlig vakre, sjarmerende og for det meste veldig dyktige folk.) Chris Hemsworth er en overbevisende likandes Thor, og forholdet mellom brødrene - i hovedsak antagonistisk, men med nok av ekte familiefølelse i bunnen - er interessant nok til å gi hovednerve til filmen. Actionen er dramatisk og dyster; hovedskurken (Eccleston!) og hans verden Svartalfheim lignet nok på Sauron og Mordor i LotR til at til og med elleveåringen merket seg det, men det gjorde ikke så mye. Dette er jo ikke egentlig ment å være
originale historier, og hverken Tolkien eller Marvel har lagt skjul på at de har hentet inspirasjon (og ofte hele historier) fra norrøn mytologi. Loki bidrar dessuten, i tillegg til sårt tiltrengt flertydighet, med mye av humoren i filmen, og løfter den dermed et par hakk fra å være altfor selvhøytidelig.
34. Jurassic Park. Vet dere at denne er 21 år i år?! Dinosaurene har holdt seg godt, Ian Malcolm er fremdeles den kuleste matematikeren i mainstreamfilm, og raptorene på kjøkkenet får fortsatt den yngre garde frem på kanten av stolsetet. Den manglende subtiliteten og de tydelige frampeikene og moralske pekefingrene fungerer utmerket på noen som er mer i den tiltenkte målgruppen enn jeg var da jeg så den for første gang, og det er i det hele tatt en riktig så vellykket og helstøpt familie-actionfilm.
35. The King of Kong. Dokumentar om en verden ikke så mange av oss kjenner godt til, nemlig verdenseliten innen arcade games (spilleautomater). Morsom og ikke i det hele tatt nøytral fremstilling av en unnselig familiemann som utfordrer den regjerende - og særdeles karismatiske og innflytelsesrike - verdensmesteren i Donkey Kong. Litt mer universelt handler den kanskje om problemene man gjerne, som outsider, møter når man prøver å utfordre en etablert maktelite. Både presentasjonen av subkulturen, det litt triste portrettet av utfordreren og dramatiseringen av historien er overbevisende, og hele familien likte filmen godt.
36. Anchorman 2: The Legend Continues. Will Ferrell bærer legenden solid videre, og selv om filmen ikke er fullt så vellykket som den legendariske første filmen, er den verdt å se for alle de scenene der den
faktisk fungerer. Den er særdeles ujevn, og som helhet egentlig temmelig dårlig, men tidvis så hysterisk morsom at jeg er villig til å tilgi den. Aller best synes jeg, igjen, Steve Carrell er, med sin fullstendig kompromissløse lytehumor som det er nesten Andy Kaufman-stil over. Og igjen, som i eneren, har de fått en fantastisk mengde kjente skuespillere i cameoroller, ofte så påklistrede at det i seg selv er en del av humoren.
37. X-Men. Siden vi for øyeblikket er à jour med Marvel Cinematic Universe, syntes vi det var på tide å begynne med en ny Marvel-franchise. Og denne første X-Men-filmen har jo i grunnen holdt seg godt. Vel vises det at både Patrick Stewart og Hugh Jackman har blitt fjorten år eldre nå (selv om de holder seg uforskammet godt, begge to), og vel er den ørlite grann mer clunky enn de beste MCU-filmene, men her er da nok av både patos og humor; Jackmans Wolverine er både sint, dyster og respektløs nok til å balansere selvhøytideligheten som ellers fort ville slå inn, og Ian McKellen er det jo alltid en fryd å se. Og Rogue er et sårbart og solid fokuspunkt for handlingen, med sin hjerteskjærende vri på ensomheten som ofte følger med pubertet og fysisk modning.
38. The Americans (sesong 2). Dette har vært en solid sesong i vår favoritt- Kalde Krig-serie - denne gangen med enda større fokus på familie, lojalitet, kjærlighet og hvem (og hva) vi synes det er verdt å gjøre vanskelige valg og tåle store offer for. Parallelt med de dystre og ofte brutale realitetene i internasjonal spionvirksomhet ser vi utfordringene som ligger i noe så universelt og banalt som ekteskap og foreldreskap. Hovedpersonene Phillip og Elisabeth er mindre superhelter og mer ekte personer enn i første sesong, og det gjør dem noen ganger sterkere og mer samkjørt, samtidig som det gjør dem enda mer sårbare når de plutselig ikke er helt på samme side på hjemmebane likevel. Det er gode rolletolkninger og spennende personer rundt dem på alle kanter, både på amerikansk og sovjetisk side, og jeg merker at jeg er genuint spent på hva som kommer til å skje videre med dem alle sammen.
39. Under The Skin. Den underligste, ubehageligste og mest urovekkende filmen jeg har sett på lenge. Scarlett Johansson imponerer stort - igjen - i den helt bærende hovedrollen her, i en dyster film der ingen, spesielt ikke hovedpersonen, egentlig forstår hva som foregår. Følelsen av fremmedhet som ligger i at det er vanskelig å forstå hva den skotske lokalbefolkningen sier forsterkes kraftig ved at lyden - åpenbart som et bevisst grep - er tatt opp og mikset slik at det ofte er vanskelig å skille stemmer fra andre lyder. Det er ubehagelige elementer av horror og av klassisk, "filosofisk" science fiction her, men kanskje aller mest en gjennomgripende følelse av å være fremmed og ikke forstå verden rundt seg. (Og hvis man velger å se filmen på kino, bør man håpe så sterkt man kan at resten av publikum ikke har kommet
bare fordi de har hørt at man får se Scarlett Johansson naken. Er det det som er motivasjonen, vil man neppe bli særlig fornøyd med filmen.)
40. The Life Aquatic with Steve Zissou. Vi foretar en langsom, kronologisk reise gjennom Wes Andersons filmografi, og nå har Poden også hengt seg på og vil være med, noe som gir en ekstra dimensjon til gjensynet med filmene. Denne filmen falt jeg ikke helt for da den var ny, men jeg var veldig innstilt på å gi den en ny sjanse, og det er jeg glad for, for nå er jeg overbevist! Den har egentlig overraskende mye til felles med
Moonrise Kingdom. Begge har en gammeldags, spennende historie i sentrum - her en dramatisk havekspedisjon med ukjente fiskearter, pirater og action - og rundt denne en voksnere, tristere og langt mindre strømlinjeformet historie som i stor grad handler om utilstrekkelige foreldre og deres stoiske og i større eller mindre grad skadeskutte barn. Utilstrekkelige foreldre (som likevel fremstilles med mye varme og tilgivelse), og folk (særlig menn) som forsøker å gjøre storslagne ting, men ikke lykkes så godt med det, er i det hele tatt gjennomgangstemaer hos Wes Anderson. Bill Murrays Steve Zissou er en ubrukelig far og en ganske dårlig ektemann, i tillegg til en fallert eventyrer som prøver å gjenoppfriske tidligere tiders glans, og Owen Wilsons Ned spiller i stor grad sin vanlige rolle som naiv, optimistisk og overraskende selvoppofrende ung mann. Rundt dem er det sedvanlige, utrolig sterke støtteapparatet av solide skuespillere i fantastiske biroller - særlig Willem Dafoe, Anjelica Huston og Jeff Goldblum gjør stort inntrykk (ofte humoristisk, men tidvis overraskende rørende). Modeller, kulisser, spesialeffekter og en lang rekke David Bowie-sanger på portugisisk bidrar til den særegne stemningen.
. Vel, de syntes det var litt pinlig å se en naken rompe på horestrøket (fikk ikke med seg avsugningen!) og det var "æsj" å se noen som strippet! Og alle barna snudde seg vekk når detektiven hadde sex med "klienten" selv om man ikke så noe så var jo lydene der. Og det er vel ikke alt man vil se sammen med sine foreldre som tolvåring heller...men alt i alt en grei film, som nok passer best for den intenderte aldergruppa og oppover!
Anbefales med andre ord for tweens og fjortiser som liker Hunger Games. Ligger på Netflix.
Scenen der han ikke tar seg av sønnen sin fordi han må slå rekorden sin ble jeg helt rasende av.
Stakkars spekkhoggerene.