"Hva skal vi med stjerner nå?"

Boken som Espen Olafsen skrev sammen med en prest etter Tsunami katastrofen i Khao Lak andre juledag i 2004. Tenk, i dag er det 3 år siden.

Jeg leste den natt til 1 juledag, og aldri har jeg vel felt flere tårer. Vi hadde jo alle hørt om Tsunamien gjennom media, men jeg skal innrømme at jeg ikke egentlig forsto omfanget før jeg leste denne boken, og fikk ta del i hendelsene, sorgen og angsten til disse menneskene som opplevde bølgen på nært hold.
Hvor grusomt må det ikke være å oppleve at bølgen river ditt aller kjæreste ut av armene dine, og det nytter ikke, uansett hvor hardt du holder om barnet ditt. Bølgen tar det fra deg. Han er sterkere enn deg.
Tenk å miste et barn, en kjæreste, ektefelle, en hel familie på bare et øyeblikk, og på en slik angstfylt måte. Umulig å forestille seg.
Aldri har vel en bok gjort slikt inntrykk på meg. ikke var den skrevet på en spesielt god måte heller. Den var bare så ufattelig sterk..

Den anbefales!

Herregud som jeg har grint. Sov dårlig i natt også.

Jeg har med vilje lagt denne boken på vent noen måneder. Jeg tror det må bli lysere dager før jeg orker...

Det er grusomt, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært å være der når det skjedde.
Jeg tok det virkelig innover meg i dagene, ukene og månedene etter tsunamien. Det ble liksom så nært når så mange landsmenn også ble ofre for katastrofen - merkelig nok fikk det en annen dimensjon på grunn av det. Foreldre som mistet barna sine, og som heller aldri har funnet igjen etterlevningene av de, familier som ble splittet og ødelagt på den verst tenkelige måten.....

Jeg har sett reportasjer og filmer fra tsunamikatastrofen og det er så sterkt at det er veldig vanskelig å se på. Men man kan ikke bare zappe vekk det man ikke tåler å se heller - det blir for feigt, så jeg synes du er tøff som har lest boken, og jeg forstår så inderlig vel at du blir veldig påvirket.

Jeg skal aldri, aldri lese den boka. Kompisen til mannen min opplevde nemlig det, at sønnen på åtte måneder ble revet ut av armene hans. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har grått for den familien, og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bli helt ødelagt av å lese den boka.

Det er en fantastisk bra bok ja og anbefales virkelig. Den er så bra skrevet!! Og jeg er imponert over den mannen, måten han har sørget på, måten han har tatt seg av sønnen på er bare helt utrolig.

Albertine: Jeg skjønner godt at du ikke vil lese den utifra den opplevelsen

Tror ikke jeg skal lese den. Det blir for tøft. Tsunamien skjedde like etter at Nicholas døde.

Tror ikke jeg orker lese den boka, jeg.

Jeg kjente ingen personlig som ble rammet av denne ulykken, men fy søren som den gikk inn på meg. Når jeg i tillegg har altfor lett til å ta over meg andres sorg, så vet jeg at jeg kommer til å bli helt ødelagt av å lese denne.

Jeg har ikke fått mannet meg opp til å lese denne boka enda, men den ligger absolutt i minnet. Espen Olafsen er rørende åpen om en sorg vi andre bare kan fatte brøkdelen av.

Jeg har ikke lest boken og jeg er veldig i tvil om jeg vil gjøre det. Jeg husker med gru de dagene. Jeg hadde min lillebror og kona hans på ferie der. De fikk heldigvis kontakt med oss før vi hørte om tsunamien i radio og tv. Kanskje jeg kommer til å lese den boken en gang men ikke enda.

Jeg tror ikke jeg orker den boken.

Jeg får den ikke ut av tankene mine. Jeg ser på mitt barn og kjenner hvor høyt jeg elsker han.. Men så går tankene til Espen, og jeg kan se for meg da bølgen rev lille Frøya ut av armene hans, og at det var siste gangen han så veslejenta si..
Akkurat nå føler jeg at jeg aldri vil bli ordentlig glad igjen.

Jeg skal aldri mer lese slike bøker. Nå skal jeg lese noe man ikke blir så trist av å lese.

Jeg tror ikke at jeg skal lese den boken.

Det er sjeldent at jeg har blitt så følelsesmessig engasjert i noe som ikke har rammet meg direkte. Det har selvsagt sammenheng med mediedekning og omfanget av katastrofen (antall nordmenn spesielt).

To av mine venninner mistet noen. Den ene tror jeg kan være barnet som Albertine skriver om (ikke hennes barn, men slekt), den andre mistet venninnen sin.

Jeg er helt sikker på at det er en flott bok, og det må ha vært god terapi for ham å skrive den. Men jeg føler meg på ingen måte klar for å lese den.

Jeg har lest den, fordi jeg kjenner Espen veldig godt fra barndommen, han er en veldig nær venn av min bror. Den er veldig følelsesladd, og veldig velskrevet. Trist, og samtidig ett lite lys av glede over at Balder overlevde.

Jeg kjente flere, direkte eller indirekte, som omkom, moren til Ragnar er også en venn av min bror, og jeg kjente en av de fra Bergen som døde, pluss at vi mistenker at vi mistet en nettvenninne også. Hun kom fra den delen av Indonesia som var hardest rammet. Vi var på ett forum sammen, pluss at vi chattet mye på IRC, men etter tsunamien har ingen hørt fra henne. Ingen kjenner henne ved navn heller, bare nick, så ingen kunne lete heller.

Jeg tror ikke jeg burde lese den boka nei.
Jeg blir så trist av det. Jeg vet man ikke bare kan lukke øynene for alt det vonde her i verden, men nei. Står over den boka tror jeg

Jeg har lest den, grusom, velskrevet, vakker og ufattelig trist.
Begravelsen var verst å lese om, da holdt jeg på å grine meg i hjel.
Jeg kjenner en som mistet sønnen på 2 år, han ble revet ut av armene deres. Det er så grusomt.
Og vi mistet en hel familie på 4 i også.

Jeg orker ikke den boka. Husker dagene etter katastrofen. Jeg var helt oppløst..
Trenger ikke en bok tror jeg..

Slike hendelser går altfor dypt innpå meg, så den boka vil jeg ikke utsette meg for. Jeg så nylig en dokumentar om selvmord ("The Bridge"), og jeg ble helt satt ut av den. Trenger virkelig ikke flere filmer eller bøker om tragiske hendelser. :emosjonell:

Jeg har sovet dårlig hver natt siden jeg leste boka. Nå skal det sies at jeg er forferdelig lettrørt, og tårene sitter løst.

Han bor like i nærheten her, og jeg orker ikke lese boka. Ikke ennå, i alle fall. Jeg kjenner han ikke, men det blir uansett for nært. Jeg tenker alltid at jeg kommer til å grine hvis jeg ser han på butikken eller noe sånt, og det ville jo være fryktelig for hans del, så jeg føler at jeg trenger å distansere meg litt.