Er du stolt av hjemmet ditt?

Jeg synes egentlig vi har et fint hus, men jeg er dessverre ikke så glad i det i hverdagen som jeg skulle ønske. Det er vel tidsriktig å ha store, åpne rom, men jeg hadde nok trivdes bedre med mer vegger og lydskjerming.

Vi har det som vel kalles et stort allrom med kjøkken og stue. Alle som kommer og går må via dette. Skal ungene og deres venner ut og inn må de gjennom her, det samme gjelder bruk av det ene badet. Samtidig er rommet slik at en får ingen stillesone i det hele tatt - så fort noen smører en skive eller bruker vannkokeren er det "bråkete" i hele stua. Jeg savner veldig å kunne sitte litt i fred og se på TV, surfe eller lese. Ungene er nå store tenåringer, og jeg føler litt på at det ikke føles ok å f.eks sitte i morgenkåpe med vått hår på kveldstid eller helgemorgener da det er venner og kjærester som plutselig skal finne seg mat og drikke to meter fra sofaen.

Det hadde vært et fint hus for ekstroverte vil jeg tro.

Anne C skrev:

Men dere har sikkert et fint hus inne også. Jeg var i alle fall veldig fornøyd med mitt hus litt lenger ned i gata når vi bodde der. Men vi flyttet jo inn i et kliss nytt hus, og hadde selv bestemt hvordan det skulle se ut.

Vi hadde sikkert hatt like mye greier der som vi har her nå, med andre ord like rotete.

Joda, det er greit inne, men jeg skulle gjerne ha pusset opp to av badene, heldigvis er det badet i hovedetasjen presentabelt nok til gjester, men jeg tror det handler mest om at vi har for mye ting. 😮
Men jeg er veldig glad vi bor i den ene enden av veien, hadde fått hetta nede i rundkjøringen tror jeg.

GydaG skrev:

Joda, det er greit inne, men jeg skulle gjerne ha pusset opp to av badene, heldigvis er det badet i hovedetasjen presentabelt nok til gjester, men jeg tror det handler mest om at vi har for mye ting. 😮
Men jeg er veldig glad vi bor i den ene enden av veien, hadde fått hetta nede i rundkjøringen tror jeg.

Vi fikk hetta der nede i rundkjøringen, vi holdt ut i 4 år. Det var folk OVER alt, hele tiden.

Ja, faktisk. Jeg er veldig stolt av huset vårt. Vi kjøpte et oppussingsobjekt og har pusset opp alt selv (ned til bjelkelag), og det er jeg stolt av. Et hus med rolige, delikate farger og rolig interiør som vi bare elsker! Vi får tilbakemeldinger på at vi har en deilig ro i huset og lyset er magisk. Det er ikke et insta-hus med alt som er in, men kvalitetsmøbler som er nøye utvalgt.

Jeg ville aldri brukt ordet stolt på forholdet jeg har til hjemmet mitt, men jeg er ganske fornøyd. Vi har store vindusflater mot nydelig utsikt, stor altan, passe stor hage, nok plass til å deponere all snøen som laver ned om vinteren, dobbeltgarasje, god parkeringsplass på egen tomt, mye benkeplass på kjøkkenet og alle har hvert sitt rom. Dette var ting som var viktig for meg da vi kjøpte.
Så har vi det stort sett alltid ganske ryddig, det er viktig for meg og ikke viktig for de andre.

Både jeg og min kjære samboer er liten interesse av interiør og oppussing og slike ting. Huset er slik det var da vi kjøpte det, og slik vil det nok fortsette å være i en god del år til. Bad og vaskerom er fra 1988, men ingenting er skadet og det er lett å holde rent.
Jeg ønsker meg mer retro teak-møbler, men gidder ikke å prioritere penger på det.

De som kommer til oss kommenterer utsikten, men aldri interiøret.

Anne C skrev:

Vi fikk hetta der nede i rundkjøringen, vi holdt ut i 4 år. Det var folk OVER alt, hele tiden.

Haha, ja, og her oppe i min ende av veien er det deilig introvert-øde. 😛

JA! Jeg er stolt av huset og hagen og utestua og garasjen og alt. Rett og slett fordi det er vårt, er bygd av min bestefar og far og senere meg og min mann, tilpasset oss og vår bruk og vår stil. Det finnes ikke trendy, vi er overhodet ikke opptatt av hva andre måtte mene eller like, og gjør slik vi selv synes det skal være. Noen synes sikkert hjemmet vårt ee kaotisk og lite stilrent og det har de nok rett i, men vi liker det slik og har ingenting i mot å få besøk. Møblene er med veldig få unntak arvet eller kjøpt brukt og stilen er temmelig udefinerbar. Det står 40-tallsmøbler ved siden av en Billy-hylle, det står en 15 år gammel arvet og veldig godt brukt, men ekstremt god sofa fra Bolia ved siden av et sofabord fra 50-tallet og vi har spisestuebord i furu snekret av min far på 90-tallet sammen med blågrønne pinnestoler fra 60-tallet. Osv osv. Det er hummer og kanari over hele huset, tilfeldig satt sammen uten den helt store planen, men funksjonelt, trivelig (synes vi) og i en tilstand som gjør at vi kan invitere 45 kg labrador i sofaen hvis vi har lyst på ekstremkos. Det er liksom ikke så farlig med noe når man kun har godt brukte møbler. Når sofaen må byttes ut, blir den naturligvis byttet i en ny brukt sofa. Det kunne ikke falle meg inn å bruke flere tusen på ny sofa. Det kan andre gjøre, så kan vi overta den de ikke vil ha lenger.

Utestua ble bygd i fjor og brukes dels til dyrking av tomater og agurk og den slags, og dels til listeplass når været er kjølig. Tenåringene samler vennene sine der og jeg sitter mye der med håndsøm eller annet arbeid. Her er det også møblert med hummer og kanari. Det står en 40-talls sofa der sammen med tilhørende lenestol. Vi har også et par gamle hagestoler i bjørk fra tja… 60-tallet, kanskje? Og en herlig, fargerik fluktstol med stripete markisestoff i oransje og grønt, samt to trekantede billige småbord fra JYSK i veldig dårlig kvalitet som ikke kommer til å kunne brukes like lenge som husets andre møbler allerede har blitt brukt.

Garasjen inneholder plass til en uanstendig mengde rot og søppel, snekkerverksted, mekanisk verksted og min 60 kvm store systue, samt plass til noen biler (hvis vi rydder litt). Garasjen er bygd i forbindelse med min fars næringsvirksomhet og fulgte med når vi overtok barndomshjemmet mitt for snart 20 år siden. Stor og ikke veldig pen, men praktisk!

Hagen er for stor, for arbeidskrevende og til tider inneholder den for mye ugress og ser kaotisk ut, men etter et skippertak, kan den se ganske ok ut også. Jeg skulle gjerne hatt mer tid og mer krefter å bruke der, men det plager meg lite at det ikke alltid er striglet. Det beste med den er gode uteplasser rundt hele huset slik at man kan flytte seg etter sola, vinden eller stikke seg vekk alene.

Det største minuset er at huset er stort og krever mye jobb, både innvendig og utvendig. Den eldste delen er fra før 1900 og huset er bygd ut i både bredden og høyden flere ganger. Det er stadig noe som må gjøres. Denne sommeren burde vi beiset to yttervegger over tre etasjer, men ingen av oss orker tanken, så vi skyver det foran oss et år til og har heller satt oppussing/etterisolering av vindfang/inngangsparti inkl bytte av ytterdør, samt en ny terrassedør på arbeidsplanen. Det er alltid prosjekter og slik må det nesten være når man bor i et gammelt og vedlikeholdskrevende hus. Vi gjør alt selv, så hver sommer er preget av uker med snekring og fiksing.

Nei, forresten, det verste med eiendommen er at den ligger i en kommune med svært lave eiendomspriser, så hvis vi noen gang bestemmer oss for å selge (og får solgt), så får vi kanskje et beløp som i beste fall gir oss råd til en 15 kvm stor hybel i Oslos utkant. Kanskje.

Men likevel, ja, jeg er stolt. Vi har et hjem her som passer oss perfekt og det er jo nettopp oss det skal passe. Hva andre tenker om det, bryr meg ikke i hele tatt.

Jeg har aldri tenkt over om jeg er stolt av huset vårt, men jeg viser det gjerne fram, så da er jeg kanskje litt stolt. Det er funksjonelt, blant annet med et stort og fint allrom, personlig, fargerikt og med innslag av enkelte designperler som jeg er veldig glad i. Uteområdene er fine, synes jeg, selv om ingen av oss har grønne fingre, men vi har mye plass til å samles også ute.

Jeg kan vel si at jeg er stolt av deler av/ved huset vårt. Resten bare er slik det er, det er funksjonelt og vi trives, men det er ikke noe spesielt med det. Jeg skammer meg heller ikke over huset vårt, og har aldri problemer med å slippe folk inn. Men det er ting jeg skulle ønske var annerledes ja, at jeg klarte å holde hagen finere, og ikke minst at vi greide/hadde råd til å ta bedre vare på det verneverdige annekset på eiendommen. Det de fleste er opptatt av når de kommer til oss er likevel utsikten, og den er jeg jo stolt over, til tross for at jeg har svært liten innvirkning på den.