Invitere med eller uten partner til 40-årslag?

Jeg har flere venninner der jeg ikke kjenner partner, og jeg har ærlig talt ingen interesse av å bli kjent med dem heller. Vi har nok parvenner vi ser for lite, og det er mye lettere å få til treff når det er damene som skal treffes bare.
Jeg har også venninner der jeg kjenner partner, men ikke har noe behov for kontakt med dem, men slike partnere inviteres på fest da .

Partnerne til kollegaene mine er det helt uaktuelt å bli kjent med.

Jeg er bare glad når vi blir bedt alene et sted så slipper vi barnevaktstyret.

Jeg synes det er helt greit å gjøre som du har tenkt, avatar, hvis du ikke kjenner mannen til venninnen til bestisen din. Men hvis du kjenner ham, synes jeg det er litt rart å ikke invitere, siden andre blir invitert med partner. Og helt ærlig, hvis jeg hadde fått invitasjon til fest, dukket opp alene og sett at alle de andre var der med partner, hadde jeg trodd at jeg hadde misforstått invitasjonen, og derfor unnskyldt meg til deg forat jeg ikke hadde skjønt at jeg skulle hatt med mannen min.

Bokormen skrev:

Rent umiddelbart tenker jeg at kollegaer uten partnere kan få det vel så sosialt og morsomt. Jeg synes i alle fall det er mer avslappet å treffe en gjeng (barndomsveninner f.eks, også i en større setting) om ikke alle har med partnere som ikke kjenner hverandre, som ikke kjenner resten av gjengen osv.

Dette.

oslo78 skrev:

Forøvrig hadde jeg likt best å bli bedt uten partner når partner ikke kjenner noen. Så slipper jeg å passe på at han har det bra hele kvelden. (Skrevet før jeg så ditt siste innlegg).

Og dette.

Niobe skrev:

Sånn er det for oss også. I de aller fleste tilfellene ville det for vår del vært rart å utelate partner. De er som regel også venner av oss. Jeg har aldri tenkt over det før, og hvertfall ikke at det kanskje er litt uvanlig?

Jeg tror det er forskjell på om man som oftest blir kjent som par med andre par eller om man er sånn at man har også mange venner på egenhånd.
Mannen min og jeg har noen vennepar, men jeg er veldig utadvendt og bruker mye mer tid på mine venner enn mannen min i tillegg til at jeg har mange fler. Jeg møter en god del av mine venner og kollegaer utenfor en parsetting slik at mannen min ikke blir særlig godt kjent med dem. På samme måte er det mange av vennene mine hvor jeg heller ikke kjenner partneren særlig godt.

Det er omtrent 20% av sosial omgang hvor det er en partnersetting, resten av tiden er det bare meg som møter noen. I det hele tatt er mannen min og jeg veldig individualister og driver mye med hver våre ting.

Tja, det spiller vel inn at vi ble kjent med hverandre som deler av samme vennegjengen, sånn i utgangspunktet. Så vi hadde mye felles venner før vi ble par. I tillegg studerte ikke jeg før etter vi var gift, og det påvirker jo sånn sett hvem man blir kjent med i studietiden. I senere tid har nok de fleste vennene våre vært mine venner først, og så har vi blitt vennepar, jeg er mer aktiv på vennefronte enn ham. At vi blir kjent alle fire har kanskje også med at jeg ofte har best tone med hankjønnene i første omgang.

Neket skrev:

Jeg er forresten invitert i bryllup i sommer uten mannen, det er til en fetter vi ikke har allverdens kontakt med, sees kanskje en gang i året, og jeg syns det er helt greit at det bare er jeg som er invitert, ikke mann og barn. Mannen er også ganske fornøyd med det tror jeg.

Dette var visst veldig rart, viser det seg - resten av familien er regelrett sjokkert, og mener det må være feil. Det er nok ikke det.

Neket skrev:

Dette var visst veldig rart, viser det seg - resten av familien er regelrett sjokkert, og mener det må være feil. Det er nok ikke det.

Jeg hadde blitt veldig overrasket om bare en av oss ble invitert i et bryllup.

At barna ikke er invitert i bryllup er jo ikke rart i det hele tatt, det er ikke alle som har barn i selskapet når de gifter seg. Men det er jo klart mest vanlig å bli bedt med partner i bryllup ja.

Filifjonka skrev:

At barna ikke er invitert i bryllup er jo ikke rart i det hele tatt, det er ikke alle som har barn i selskapet når de gifter seg. Men det er jo klart mest vanlig å bli bedt med partner i bryllup ja.

Enig. Å bli invitert uten barn reagerer jeg ikke på, men bryllupsinvitasjon uten partner stusser jeg over.

Myria skrev:

Enig. Å bli invitert uten barn reagerer jeg ikke på, men bryllupsinvitasjon uten partner stusser jeg over.

Hvorfor det egentlig? Hvis man har leid et lokale der det er plass til et bestemt antall personer, og det står mellom å invitere en partner man egentlig ikke kjenner så godt, eller en singel venn - er det ikke bedre at vennen får komme?

Jeg skjønner jo nå at det er sånn altså, men jeg syns det er rart. Jeg har ingenting imot å gå i bryllup uten mannen.

Jeg hadde stusset veldig på å bli invitert i bryllup uten mannen. Jeg forventer ikke at ungene blir invitert.

Jeg har blitt invitert i flere bryllup uten mannen. Det har vært venninner hvor mannen min ikke kjenner verken brud eller brudgom. Helt uproblematisk, jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være noe rart.

Jeg har aldri blitt invitert uten følge i bryllup, og jeg synes det er rart å ikke bli invitert som +1 i bryllup.

Jeg har vært i bursdager både med og uten, og reagerer ikke på noen av delene.

Det er vel greit å konkludere med at noen vil reagere uansett. Så da får vel hver enkelt avgjøre hva som er rett for seg (og sine).

Skilpadda skrev:

Jeg reagerer heller ikke på å bli invitert uten partner, dersom "bursdagsbarnet" ikke kjenner mannen min, selv om det er andre på festen som kommer som par. Hvis ikke mannen min kjenner vertskapet eller de andre på festen, men bare meg, ville jeg føle at jeg måtte "ta ansvar for ham" hele kvelden. Ikke tror jeg han ville hatt lyst til å komme på en fest der han ikke kjente noen heller. Og jeg ville overhodet ikke reagerer på det dersom han ble invitert på fest hos en kollega uten meg.

Det Skilpadda sa.