Jeg skjønner ikke at dette er ny forskning, jeg trodde dette var opplest og vedtatt blant de som virkelig kan trening for lenge siden?

Jeg forhørte meg også med mannen min, som har jobbet som PT i en del år (men ikke lenger nå), og han ristet bare på hodet over at dette var såkalt ny viten.
Jeg har trent styrke siden 2006, og kjører på med tunge vekter og få repetisjoner (4-8), og jeg trener stort sett alltid til utmattelse/failure, spesielt i det siste settet. Relativt korte økter (under én time inkludert ti minutter oppvarming på mølla) gjør susen for meg; kjører jeg for lange økter har jeg dårligere fremgang. Bygger opp programmene mine rundt baseøvelser, og supplerer med isoleringsøvelser der det trengs. Stort sett har jeg kjørt splittprogram, dvs. jeg trener bare deler av kroppen under hver økt.
I perioder kjører jeg med flere repetisjoner, men det skyldes hovedsaklig:
- Jeg har hatt et lengre treningsopphold, og må venne kroppen til belastningen. Å kjøre med tunge vekter da er å be om skader.
- Stagnasjon. Når jeg stagnerer, endrer jeg altlid på noe. Bytter ut øvelser og endrer vekter og reps en periode. Funker flott.
- Svangerskap
- Jeg har slurvet med teknikken, og må trene på det.
Jeg har hatt stor fremgang med dene måten å trene på, og klarer ikke å forstå at noen heller vil trene med lette vekter og mange reps og bruker mye lenger tid på å oppnå resultater, når man kan få mye mer ut av treningen ved å tenke kvalitativt i stedet for kvantitativt.
I perioder har jeg også løpt en god del, typisk to økter intervall og én langkjøring i uken. Etter at jeg fikk barn har jeg stort sett fokusert på styrke siden tiden har vært litt knapp og det har størst effekt på kroppen min. Samt at jeg liker det, så klart. I høst hadde jeg faktisk utrolig god fremgang styrkemessig ved å trene styrke to ganger i uken og lite utholdenhet; resitusjon skal tydeligvis ikke undervurderes.
Jeg trener sjelden styrke og utholdenhet i samme økt, men om jeg gjør det slenger jeg på en runde med tabathaintervaller etter styrkeøkten.