Mistanke om ADHD

Vi har en sønn som er helt skjønn så lenge det ikke skjer noe som er utenfor hans kontroll. Vi har vært på ferie i sommer, og ett eksempel er dette med å ta heis på hotellet. Jeg som mamma sier at det kun er jeg som har lov til å bruke nøkkelkortet, mens far et par ganger har sagt at det er ok at han får forsøke å bruke kortet. Det resulterte i at han ble kranglete på en tur med heisen. Dette er ene og alene pappans skyld føler jeg, men pappan ser det ikke slik. Ellers når vi har vært på ferie så har de klart å holde seg til regler, men størstemann er langt mindre tålmodig enn minstejenta. For hans del så må det skje noe hele tiden, og dersom han ikke har noe å se frem i mot, så klarer han ikke å sitte stille. Vi skulle hjem fra Dyreparken, og måtte stoppe flere ganger på vei hjem. Og det som bekymret oss mest var at han ikke klarte å sitte stille på en veikro for å spise middag - da vi alle var sultne. Han rørte ikke maten sin, og var høyt og lavt. Jeg har kontaktet psykolog for å få ham utredet for ADHD. Men jeg lurer på om noen har erfaring med utredning av barn? Hvor lang tid tar det? Hva skjer under utredning?

Jeg lurer litt på hvor gammel han er jeg...går han i bgh? Har bgh eller skole indikert noe?

Her har alderen på gutten din mye å si. OG det at dere er på ferie, kan gjøre at noen barn blir mer urolige.

Pleier han å være urolig, eller har det begynt nå på ferien?

Utredningen kan ta alt fra 3 mnd til noen år - spørs litt på hvor tydelige tegn gutten din har.
Det som skjer under utredningen er at dere som foreldre og skole/bhg får en mengde "tester" at fylle ut. Sen blir det noen møter med og uten barnet, osv.
Det spørs litt på hva de første testerne indikerer.

Gutten vår begynte utredning i august 2010, og han fikk først nu i juni 2012 endelig avklart at han ikke hadde nok "problemer" til å "få" en adhd-diagnose. Ting KAN ta tid, men det kan også gå fort...

Ut fra det lille du skriver så høres han ut som en helt vanlig gutt. Nå vet vi ikke alder på han eller hvordan han pleier å være til vanlig. Men en utredning tar tid. Først må man gå til fastlegen og be om henvisning til BUP. PPT må inn og ta de testene som de skal ta. Resultatet fra PPT legges ved (eller PPT sender inn selv til BUP) henvisningen. Så blir henvisningen vudert. Så får man svar på om man har rett til hjelp eller ikke og innen når utredningen skal starte. Så er det selve utredningen. Den kan gå fort eller ta lang tid. Men det tar uansett noen måneder. Så får man etterhvert en konklusjon.

Jeg kan ikke akkurat gi noe svar ut i fra det du forteller. Men skjønner at du lurer på noe, og jeg tror at så lenge man har en magefølelse ang barnet sitt så stemmer det som oftest.

Har et barn som fikk diagnose i fjor. Hun er straks 9 og jeg har hatt magefølelsen gnurende i mange år. Jeg skrev kanskje mange slike innlegg og spurte folk før, men det er ikke så lett å forstå om man ikke ER der hvis du skjønner. Også er ADHD veldig forskjellig fra person til person, så det du beskriver, kan være ting hos én person med adhd, og kan være noe som ikke er hos en annen. og det kan være hos en person som bare ER litt utålmodig og aktiv.

Etter mange runder hos bup/ppt (helt fra hun var 4) ble hun endelig (etter at jeg nektet å godta at "hun bare var vanskelig" ) utredet skikkelig i fjor høst. tok vel ca 4 mnd med hyppige møter, tester og observasjoner. Det var i utgangspunktet aspergers syndrom de utredet for, men de gikk over til adhd omtrent midveis pga ikke så høy "score" på ados-testen.

tok ca 1 mnd fra avsluttet utreding før de innkalte til infomøte og sa hva de kom fram til.


Min 4 åring er som du beskriver. Vet ikke hvor gammel din er?

jeg har ei jente på 5 år, vi har vært i kontakt med bft i mange år, hun er fortsatt for ung til å utredes, men de følger med. Nå skal minstemann også observeres. Så får vi se hvordan det ender til slutt 🙂
Jeg er under utredning for det samme, men ting tar tid. fra mnd til år 🙄

Sønnen vår blir 6 år til høsten. Det ble så tydelig under ferien, da vi så jevnaldrende kunne sitte stille og spise. Hjemme er han ok til tider, men dersom han gjør noe galt, så slår det seg gjerne i vranglås for ham. Bare han får litt skjenn, så kan ha bli veldig amper. Søsteren er helt annerledes. Og vi forsøker å legge tilrette for ham på best mulig måte. Men av og til får han raserianfall og blir helt uhåndterlig. Og da må vi bare forsøke å få ham ut av situasjonen. Vi har også merket at han har vansker med å sitte ved middagsbordet hjemme. I barnehagen så har vi fått høre at han er en utfordring. Han har klatret over gjerdet der og blitt snakket til uten å høre etter. Vi har forsøkt å bruke "nanny"-metoden, med å sette i trappa i 5 minutter. Og det virker til en viss grad. Men ikke så godt som vi ønsker. Vi har lyst til å reise på sydentur neste år, men kan ikke det hvis han skulle oppføre seg dårlig på flyet. Vi er sikre på at minsten oppfører seg pent, men ikke han.

Jeg har iallefall hatt fokus på de gangene han er "flink" og forsterket ønsket oppførsel i stedet for å fokusere på problemoppførsel. Vanskelig måte å være på og uro for en seksåring er jo ikke ensbetydende med ADHD, tenker jeg. Det er jo en alder hvor mye skjer.

Det er vel det vi også har sagt til hverandre, at det kan være alderen. Men vi reagerer på at søsteren som er ett år mindre opptrer helt annerledes enn ham. Og det at han blir helt vrang når ting først skjærer seg. Han liker også å fikle med ting. Blant annet fikler han med håret mitt hele tiden, og jeg har lest at det kan være et tegn. Selvsagt kan vi ta feil, og vi håper jo så klart på det. Det at vi håper på at alt skal skyldes alderen har vel egentlig drevet oss de siste årene. Men etterhvert som at søsteren hans er annerledes, så kom varselklokkene. Men vi skal nok gi det et halvt års tid til, når han får prøvd skolegang -og etter å ha hørt hva lærere mener. Det er jo ingen enkel løsning å få adhd heller. Men jeg skal innrømme at han er en svært stor utfordring så snart noe ikke går hans vei. Og i tillegg det at han kjeder seg veldig fort.

Jeg har også to unger som har helt, helt forskjellig aktivitetsnivå og behov for å være i bevegelse. Så du bør ikke bare sammenligne med søsteren.

Nå har han vel akkurat sluttet i barnehagen, men det er med dem jeg konsulterer når folk beskylder min minstemann for å være aktiv utover normalen. Barnehagen sier at min minste er en aktiv kar, men helt normal til å være 4 år. Skolen kommer sikkert til å gi dere tilbakemeldinger hvis han ikke kan sitte stille på skolen (utover normalen).

Jeg så virkelig storesøsters problemer tydeligere når lillebror kom til verden og vokste til.
Man skal ikke sammenligne blindt med søsken, men det er jo lettere å skille "normalt" fra ekstremt når man får/har søsken.
Min yngste er veeeeldig aktiv, mye mer enn søsteren med adhd diagnose, men foreløpig har jeg ikke noe mistanke om noe, da han er mer "med" mentalt i verden, hvis det går ann å forklare det sånn, i forhold til søsteren sin.

Det kan jo være noe, eller ikke. Søsken kan være veldig forskjellige. Eldstemann hos meg satt rolig og tegnet, leste og skrev fra han var fire. Han elsket å tegne og perle og forme. Toern som er 19 mnd yngre hadde ikke ro i baken, kunne knapt skrive navnet sitt og streiket når det ble førskoleopplegg. Jeg måtte drille blyantgrep og sørge for tilpasset materiell til han da han begynte på skolen, dvs tykke blyanter og god plass å skrive på. Vi hadde særavtale om leksenegrensning fordi det ble så mye krangel, gråt og fortvilelse. På skolen la han seg ofte under pulten, tok ikke beskjeder, ville bare leke og var kronisk urolig og forsøkte å slippe unna. Han kunne stikke en halvtime på do bare for å slippe undervisning.

Dette er en helt normal gutt som var litt umoden ved skolestart, og som fikk lov til å være det. Nå er han ganske skoleflink, rolig og har kontroll både på seg selv, tingene sine, evt beskjeder og frister og en evt lillebror på slep.

Poenget er at søsken ikke alltid er noen rettesnor, de kan være ganske forskjellige. Men den magefølelsen på at det er noe skal man ta på alvor, kanskje begynne med å gå i dialog med lærer.

Jeg takker for alle tanker og retorikk rundt dette. Vi har bestemt oss for å gå i dialog med lærer på skolen, for å få en pekepinn på hvordan det går det første året. Og hvis læreren er bekymret etter noen måneder eller et år, så skal vi definitivt søke hjelp. Det er vanskelig å vurdere små barn, fordi de er så forskjellige og har ulikt aktivitetsnivå. Men det er fint å høre ulike synspunkter på dette. Takker alle som har bidratt i diskusjonen.

Jeg har følt det har vært "noe" med ene jenta vår fra hun var 2-3 år gammel. Da hun var nærmere 6 år slo det meg at det kanskje var adhd, og det kan arte seg en del annerledes for jenter enn gutter. På dette tidspunktet ville vi garantert ikke blitt hørt i forhold til våre (egentlig mine) bekymringer, så vi valgte å se det an blant annet hvordan det ville gå på skolen. Jeg var allikevel tidlig ut og snakket med lærer om mine bekymringer. Først langt ut i tredje klasse begynte lærer å være enig med meg i at hun slet med noe, og etter oppstart i fjerde klasse var endelig alle enige med meg i at hjelp burde søkes. Det er en prosess som har tatt tid og første time hos BUP hadde vi nå for 3 uker siden, ca 9 måneder etter at prosessen startet. Da har vi selv stått på for å få fortgang i saken ved å søke direkte til BUP via fastlege i stedet for å vente på utredning hos BFT først (som godt kunne tatt ett år). Først fikk vi nær sagt selvfølgelig avslag hos BUP fordi vi gikk utenom BFT. vi klagde på vedtaket og i mellomtiden hadde vi fått resultatene fra BFT på aseba skjemaene vi hadde fyllt ut mange måneder før. Og da fikk vi medhold og rask oppstart på utredning. Hva dette "noe" er vet vi ikke enda, men har fått høre at mine tanker om adhd godt kan stemme.

I ventetiden fra prosessen startet i fjor høst har ting eskalert mye og enkelte perioder har vært tøffe. Jeg har altså hatt en magefølelse i mange år, men det tok mange år før noen hørte på meg. Nå har vi altså en unge som er deprimert, det var på det grunnlaget hun kom inn hos BUP. Det er visstnok ikke uvanlig at adhd kan føre til depresjon er vi blitt fortalt, og det hadde vi resonnert oss fram til selv under søkeprosessen.

Må si meg enig i at søsken trenger ikke være noen målestokk.

Mellom mine to eldste skiller det 355 dager.

Gutten er eldst: urolig, ukonsentrert, først siste halvår før skolestart greidde han å legge puslespill og skrive navnet sitt, greidde aldri å være med i samlingsstund men fikk med seg hva som skjedde selv om han var over/under/ved siden av alt. Har sjekket både syn og hørsel hos spesialist da hs mente noe var galt (og mor mente det var kjedelig for han dermed orket han ikke konsentrere seg- jeg fikk rett ), gjorde alt mulig rart av fantestreker (litt Emil i Lønneberga- handle først, tenke etterpå), hadde en periode der han løy så det rant av han, men var også veldig omsorgsfull når han var i godlune, fikk alltid folk til å smile når han skrudde på sjarmen.

Jenta er yngst (altså ett knapt år yngre): rolig, kjapp til å lære seg bokstaver og skreiv navnet sitt tidlig, puslet vanskelige puslespill fra 3 års alder, satt som ett lys i samlingsstunder, gjorde alltid som hun ble bedt om og gjorde aldri, virkelig aldri noe galt. Lekser og oppgaver gikk som en lek, litt for pliktoppfyllende faktisk.

Idag er gutten og jenta mi 18 og 17 år.
Jenta mi har fortsatt som hun var når hun var liten, flink og pliktoppfyllende men heldigvis blitt tøffere av seg 🙂
Gutten min har ikke adhd, han har gått ut fra vgs med 4,5 i snitt, fått seg lærlingeplass og har blitt en fornuftig og rolig gutt (en rotkopp er han fortsatt da, men det er vel det eneste som henger igjen fra yngre dager ).

Unger og søsken er forskjellige, og det må de få lov til å være uten at det trenger å feile dem noe 🙂
Jeg ser mye av attpåknerten i storebror, og jeg tar meg i å huske hvor krevende storebror var som liten nå når knerten er på full fart frem i verden.
Noen ganger kan jeg tenke at dette kan da ikke være normalt, men så kommer jeg på storebror før og nå, og da roer jeg meg.

Jeg sier ikke at det absolutt ikke er noe å bekymre seg for hos dere, for jeg er ingen ekspert, men husk at barn er forskjellige da. Og jenter er generelt sett roligere enn gutter (ikke alltid, men ofte) dermed blir forskjellen mellom dem så mye tydeligere også.
Høres ut som en lur ide å ha en god dialog med lærer og se det an 🙂

Jeg vil bare skynde meg å presisere at mitt innlegg bare sikter til at det er forskjell på søsken. At det hos meg er gutten som er den aktive og jenta den mer rolige tror jeg er tilfeldig.

Men hos oss så er det sånn at det er jenta som blir sint og forblir sint. Litt sånn som du beskriver sønnen din (sånne krakilske anfall i bilen har vi også opplevd, men det er heldigivis over nå). Men det er sønnen min som ikke klarer å sitte stille et eneste sekund hvis ikke det han holder på med er superinteressant og hvor en del nå hvisker til oss om at han burde utredes. Men dette er folk som ikke er vant til å forholde seg til aktive små barn. Barnehagen er enige med oss i at knerten er en aktiv fyr som er godt innenfor normalen.

Derfor mener jeg at det for deres del er viktig å få i gang en dialog med skolen så fort som mulig. Det er veldig stor forskjell på hvor lett tilgjengelig lærerene er. Hos oss ville det vært mest logisk å sende en e-post til læreren og si at man selv er usikker. Si at du gjerne vil ha tilbakemeldinger umiddelbart hvis det skulle være noe. Forhåpentligvis får dere en lærer som har vært i gamet en stund.

Det meste av det du skriver er ting som kan skje i mange familier med helt normale barn. Det er ikke noe av det du skriver som rent objektivt sier at dette er en 5-6-åring som bør utredes. Bortsett fra en ting - magefølelsen du har som sier at dette ikke er riktig. Foreldre kan ta feil i så måte, men det er som regel riktig å gå videre med en sånn magefølelse. Det er ikke alltid så lett å formidle nøyaktig hva det er som gir denne magefølelsen, for når man begynner å beskrive er enkelthendelsene i seg selv ting som kan passere som normalt. Jeg ville også begynt med å be læreren observere og så snakke med læreren utover høsten. Jeg har også et barn hvor jeg har sagt til skolen at det sekundet de ønsker utredning er det bare å henvise, mens de på sin side har sagt at nei, vi ser det du ser, men dette går fint. Så vi venter. Normalspekteret er stort.

Jeg mener ikke at det er forskjell på gutt og jenter, men det er forskjell på barn - uansett kjønn. Jeg har to gutter. Den ene er tålmodigheten selv, den andre er hissig som få - og vi har måttet lære han sinnemestringsstrategier.
- Storebror griner, mens lillebror brøler liksom.

Nå vil jeg vel tro at barna dine kanskje (ja, det kan jo være at det er snakk om en diagnose, det er ikke det og jeg sier litt som Katta at om dere har en magefølelse om at noe er ugreit, så kan man sjekke det) - men jeg tenker gjerne at det er to forskjellige barn som kanskje tilhører hvert sitt ytterpunkt. En "enkel" unge og en "utfordrende" unge - uavhengig av kjønn, men avhengig av personlighet.

Nå har jeg lest tråden og jeg vil på ingen måte si at noen indikerer kjønnsforskjeller som forklarende årsak her altså.

Jeg er godt kjent med den problematikken du forteller om her.
Jeg kan tipse deg om PMTO, som er et foreldreveiledningsprogram, det kan du høre med helsesøster om de har i din kommune.

Her vi bor er ART utbredt, du kan jo google det. (blant annet sinnemestring).

Ellers er det ikke alltid at nannymetodene fungerer. Istedet for at han må sitte på trappen ol. så kan det jo hende at det hjelper med omsorg, sitte sammen med han, holde han fast og bare være med han? Snakke om de vanskelige tingene når det har roet seg, f.eks på sengekanten.

Belønningssystem?
Og ikke ta alle kampene på en gang, velg noen.

En annen ting er at det er jo svært forskjell på modenheten på barn, ofte er jenter mer modne enn gutter. Lærere sier jo at i en 1. klasse kan man ha barn fra 4 til 8 år når det kommer til utvikling og modning. Også kaller man jo ofte 6-7 års alderen for "lille-puberteten". Den alderen kan være vanskelig for barnet og for foreldrene.

Her er ofte helsesøster med på det første foreldremøtet i 1. klasse, ta kontakt med han eller henne?

Lykke til.

Om nannystrategier, så tenker jeg at å la unger med sinnemestringsproblematikk blitt tatt ut av situasjonen for å alene sitte uten å få hjelp til å mestre sinnet sitt som temmelig fåfengt. *men jeg skal ikke starte en diskusjon om det*