Reaksjoner på hemmelig bryllup?

Jeg leste tråden "Hvordan opplevde du bryllupet ditt?" og ser at flere som giftet seg i hemmelighet, opplever negativ tilbakemelding fra enkelte i familien eller vennekretsen.

Jeg forstår ikke hvorfor? Er det fordi de føler seg snytt for festen, eller?

Noen som har opplevd dette og vil dele?

Fordi de er egoistiske og klarer ikke å holde skuffelsen for seg selv.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk tillater seg å være så uhøflige. At man blir skuffet er en ting, men det går an å holde det for seg selv.

De fleste som har hemmelige bryllup respekterer at noen vil ha "se på meg! se på meg!-bryllup", men jeg har ikke inntrykk av at toleransen er like god andre veien.

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Jeg har "opplevd" hemmelig bryllup i den forstand at en i familien giftet seg hemmelig. De ønsket å gjøre det på denne måten og de ønsket ikke noe oppmerksomhet eller styr fra andre. Jeg har ingen problemer med å respektere det. Jeg kunne selvsagt ønsket å få lov til å gitt de en opperksomhet den dagen det foregikk, men da var det vel strengt tatt mitt behov som ville ha blitt dekket og ikke deres. Hvordan man ønsker å gifte seg må få være opp til de enkelte parrene det er snakk om.

Jeg vet at de fikk negative kommentarer fra enkelte i familien på dette. Jeg tror ikke det er fordi de føler seg snytt fra festen, men kanskje mer at man ikke føler seg inkludert eller fult så informert og knyttet til personene det gjelder. Vi ønsker alle å føle oss spesielle og betydningsfulle, når noen velger å ta dette steget uten å innvolvere eller informere deg, så tror jeg det er noen slike såre knapper man trykker på.

Skremmern skrev:

Fordi de er egoistiske og ikke klarer å holde skuffelsen for seg selv.

Jammen, det er jo helt utrolig at enkelte ikke klarer å være glad på andres vegne. De kan i allefall late som.

Vi giftet oss hemmelig, og fikk ingen kjipe reaksjoner i ettertid, det var i hvert fall ingen som nådde meg. Tenkte aldri på muligheten for det heller. Man gifter seg jo ikke for andre, så jeg synes det er meningsløst å bli sur for noe sånt.

Jeg giftet meg også i hemmelighet, forresten. Jeg følte på det i etterkant, til tross for at jeg ikke fikk noen store reaksjoner.

Vi kunne godt giftet oss i hemmelighet, fordi vi ikke bryr oss om stor fest og gaver. Vi vil bare bli gift. Mulig foreldre får vite det da, og selvsagt forloverne.

Vi giftet oss i hemmelighet og fikk intet annet enn positive reaksjoner. De kjenner oss godt, så det kom ikke som noen bombe at det ikke ble noe marengsfullpakkebryllup på oss.

Hasselnøtt skrev:

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

signerer

Har vært et par "hemmelige" bryllup i familien (søskenbarn, vi er MANGE), og det "baksnakkes" av og til om de blandt de eldre (tanter/onkler), men uten at det virker vondt ment.

Vi giftet oss overaskende der ingen viste om det. Bortsett fra litt surmuling fra to av mine søstre som bodde utenbys og ikke kunne lutes til stedet (og som jeg den gang knapt snakket med) så har det ikke vært noe problemer.

Vi fikk til og med en rekke overaskende gaver. Siste gave kom 9 måneder etter bryllupe fra en av disse søstrene. Vi forventet INGEN gaver når vi giftet oss slik vi gjorde.

Vi giftet oss i hemmelighet og fikk mest negative reaksjoner. Faktisk er det flere som nå, 17 år etter, går og gnåler om at vi ikke gjorde det "riktig".

En av mine nærmeste venninner giftet seg hemmelig, noe jeg faktisk hadde regnet med. Hun er en meget privat person, og det passet dem begge å gjøre det på denne måten. Det viktigste for meg var at de fikk et slikt bryllup som var slik de ønsket. Vi rundt fikk jo rikelig anledning til å gratulere og gi gaver i etterkant.

Jeg tror faktisk de fleste som kjenner oss godt forventer at vi gifter oss i hemmelighet.

Aminta skrev:

Jeg tror faktisk de fleste som kjenner oss godt forventer at vi gifter oss i hemmelighet.

Her også

Jeg skjønner at folk velger det, men jeg skjønner at folk kan bli skuffet også, hvis jeg hadde giftet meg i hemmelighet tror jeg mamma og pappa hadde blitt ganske lei seg.

Men en gifter jo seg for seg selv, så vi får se.................

Mine foreldre giftet seg i hemmelighet, og fikk noen svært negative reaksjoner og det har jeg full forståelse for faktisk! De fortalte det nemlig ikke engang til fars barn fra tidligere ekteskap, de fikk lese det i avisen! Jeg skjønner svært godt at min halvsøster var sur for det i månedsvis, det ville jeg vært også!

Men uten slike kompliserende forhold så ser jeg ingen grunn til at noen skulle ha noen grunn til å reagere negativt på det.

Min halvbror giftet seg forøvrig også i hemmelighet og vi fikk ikke vite det før et par uker etterpå. Det var helt greit for meg, jeg gratulerte selvfølgelig pr telefon når han fortalte det og tenkte ikke mer over det...før 6 mnd etterpå. Da var vi på besøk der og ble forelagt bildene fra bryllupet, etterfulgt av kort og liste over alle gaver de hadde fått i ettertid, fra alle andre enn oss. 🙁 Følte meg litt ille berørt som ikke hadde gitt gave da, men jeg hadde inntil da forstått det slik at de som gifter seg i hemmelighet og ikke har selskap heller ikke forventer gave. Vi kjøpte hvertfall ikke gave så lenge etterpå, så da får vi vel bare gå inn i historien som "de kjipe" da.

Hasselnøtt skrev:

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Isbjørnen skrev:

Jammen, det er jo helt utrolig at enkelte ikke klarer å være glad på andres vegne. De kan i allefall late som.

Jeg tror ikke det handler om ikke å være glad på andres vegne, men om et ønske om å få være med å dele gleden.

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Om det hadde vært noen andre jeg kjenner ville jeg ikke reagert, kun med lillesøster.

~TM~ skrev:

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Men alt dette er jo å sette deg og dine behov og ønsker først.
Hvis hun og mannen virkelig ville noe annet, så er det jo deres dag, det er de som burde få drømmedagen slik de ønsker.
Man gifter seg jo for sin egen del, ikke alle andres.
Jeg klarer ikke helt å skjønne tankegangen, jeg blir glad så lenge brudeparet får den dagen de vil jeg, uansett hvordan det blir gjennomført. Jeg tenker overhodet ikke på hva jeg evnt. skulle ønsket da, det som betyr mest er jo at de får det som de vil.

~TM~ skrev:

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Om det hadde vært noen andre jeg kjenner ville jeg ikke reagert, kun med lillesøster.

Man kan riktignok ikke noe for hvordan man føler, men hvis bryllupet hadde vært et faktum, burde du holde deg for god til å si noe til henne.