Filosofi (transperson som eksempel)

Har vært i den laaaaaange filosofidiskusjonen (som jeg kom ut av like smart som jeg gikk inn - med andre ord: magert resultat )

Diskusjonen gikk helt konkret ut på en person som har skiftet kjønn, og min innstilling var: Når jeg snakker med vedkommende vil jeg åpne for dette i samtalen og deretter la vedkommende føre an. For meg vil det være ok om vedkommende ønsker å snakke om det, ikke snakke om det, si lite, si mye. Snakke om fortid, fremtid, nåtid. Ja, hva som helst. Jeg har egentlig ikke så mye kontekst rundt temaet.

Og det er her diskusjonen gikk over på filosofistadiet fordi vedkommende jeg diskuterte med hadde MYE kontekst (annen erfaring, annen alder, kjenner "historikken", kjenner mange med kjønneinkongruens etc) og vedkommende mente det var litt "respektløst" av meg at jeg var så uvitende (at jeg ER uvitende er vi veldig enige om, bare så det er sagt )

Men jeg tenker at jeg vil få vite det jeg trenger i samtalen (lite, mye, ingenting - jeg er åpen for alt) - og jeg tenker også at det er ok at jeg er uvitende. Den jeg snakker med vil åpne disse "dørene" for meg - hvis vedkommende ønsker det.

Hva tenker dere? Bør man på en måte prøve å ha noe selvstendig kunnskap. (Den diskusjonen jeg var i ble veldig konkret i forhold til transpersoner, og jeg synes det var et godt eksempel da det er veldig varierende kunnskapsnivå om dette)

Personlig er liker jeg godt å lese for å oppleve verden fra andre perspektiver, så jeg liker den veien til kunnskap godt. Når jeg leser eller hører andres selvfremstilling, får jeg også innsikt i andres opplevelse som jeg neppe ville fått anledning til i en samtale.

I tilfellet transperson, tenker jeg at det antakelig er litt slitsomt å måtte "forklare seg" til alle man møter, og at jeg kan komme litt i møte. Samtidig er det en fin holdning å være åpen for at folk kan dele det de vil, og møte folk med vennlighet uansett.

Jeg ville nok vært redd for å trå feil i beste mening også, det er fordelen med å forberede seg litt. Type finne ut hva som er frequently asked (rude) questions for å unngå å tilsvare en sånn som tafser på gravidmager og kommer med geskjeftige meninger om hvor mange barn folk skal få, når og hvor tett, i et forsøk på å vise interesse for en som er gravid.

Jeg tenker at det er et uheldig utgangspunkt å tenke at uvitenhet=respektløs. Dersom man er uvitende, bevisst om dette og ønsker å lære mer, så må det være et godt utgangspunkt for videre samtale. Så får det som Luftslottet er inne på være opp til den som kjenner forholdene på kroppen hvorvidt man ønsker å fortelle/dele fra livet sitt. Det er ikke slik at alle kjente og ukjente personer med et annet liv enn meg har opplæringsplikt for alle uvitende og uerfarne mennesker til en hver tid. Men hvordan skal man bli klokere dersom man ikke kan undersøke og være nysgjerrig? Leser også innlegget ditt slik at du åpner for at den andre kan styre samtalen, og om dette skal være et tema eller ikke. Det må jo være greit for en person å bare kunne være seg selv og snakke om været, den siste filmen man så eller hvordan folk er på jobben uten at det hele tiden skal handle om at man tilhører en minoritet. Det er ikke alltid det passer å stå på barrikadene for å lære opp uvitende CIS-personer.

Jeg er enig i at uvitenhet kan være respektløst, men det er ingen automatikk her. Det kommer helt an på settingen. At du som privatperson ikke kan så mye om et tema som du sjelden eller aldri kommer bort i tenker jeg at ikke er respektløst, men hvis du støtter på de samme problemstillingene om og om igjen i et profesjonell setting og ikke lærer det et minimum om temaet, da er du skikkelig respektløs. Bare for å ta ytterpunkter.

Å være ærlig på at det finnes ting man ikke kan så mye om og samtidig være åpen for å lære, synes jeg er helt innafor. Men det er jo greit å ha med seg i bakhodet at å lytte til enkeltmennesker gir deg bare datapunkt, så er man oppriktig nysgjerrig gjør det ingenting å fylle på med noe balansert informasjon også.

Jeg skjønner ikke helt hva du legger i "åpne for", mener du at du skal si rett ut eller hinte til at du vet at personen er transperson? Det synes jeg i så fall er respektløst. Jeg synes også man har et selvstendig ansvar for å finne kunnskap og oppdatere seg. Om det er sannsynlig at du omgås en transperson, synes jeg ikke det er vedkommende sitt ansvar å lære deg opp.

PS: Mange transpersoner sier ikke at de har "skiftet kjønn", men bekreftet kjønn. De har aldri vært mann og blitt kvinne, men blitt oppfattet/registrert som mann og bekreftet at de er kvinne. For eksempel, men ikke nødvendigvis, gjennom en kjønnsbekreftende operasjon.

tink skrev:

Jeg tenker at det er et uheldig utgangspunkt å tenke at uvitenhet=respektløs. Dersom man er uvitende, bevisst om dette og ønsker å lære mer, så må det være et godt utgangspunkt for videre samtale. Så får det som Luftslottet er inne på være opp til den som kjenner forholdene på kroppen hvorvidt man ønsker å fortelle/dele fra livet sitt. Det er ikke slik at alle kjente og ukjente personer med et annet liv enn meg har opplæringsplikt for alle uvitende og uerfarne mennesker til en hver tid. Men hvordan skal man bli klokere dersom man ikke kan undersøke og være nysgjerrig? Leser også innlegget ditt slik at du åpner for at den andre kan styre samtalen, og om dette skal være et tema eller ikke. Det må jo være greit for en person å bare kunne være seg selv og snakke om været, den siste filmen man så eller hvordan folk er på jobben uten at det hele tiden skal handle om at man tilhører en minoritet. Det er ikke alltid det passer å stå på barrikadene for å lære opp uvitende CIS-personer.

Heilt enig med dette.
Er ikke det å tilegne seg kunnskap heile poenget med den filosofiske samtalen da? Er det ikkje det Sokrates meinte, at å spørre og være åpen og vitebegjærlig åpner opp for ny kunnskap.

Jeg liker trådene til Him.

Luftslottet skrev:

Personlig er liker jeg godt å lese for å oppleve verden fra andre perspektiver, så jeg liker den veien til kunnskap godt. Når jeg leser eller hører andres selvfremstilling, får jeg også innsikt i andres opplevelse som jeg neppe ville fått anledning til i en samtale.

Enig i at lesing er en fin vei inn (som jeg også liker veldig godt!) Det du sier om innsikt som ikke ville ha kommet i en samtale oppfatter jeg som det samme Nenne sier her:

Nenne skrev:

Men det er jo greit å ha med seg i bakhodet at å lytte til enkeltmennesker gir deg bare datapunkt, så er man oppriktig nysgjerrig gjør det ingenting å fylle på med noe balansert informasjon også.

Jeg tror jo oppriktig at hvis jeg vil lære noe om enkeltpersoner, så må de fortelle meg det. Hvis jeg skal lære noe mer generelt så må jeg gå bredere ut/lære på en annen måte.

Luftslottet skrev:

I tilfellet transperson, tenker jeg at det antakelig er litt slitsomt å måtte "forklare seg" til alle man møter, og at jeg kan komme litt i møte. Samtidig er det en fin holdning å være åpen for at folk kan dele det de vil, og møte folk med vennlighet uansett.

Ja, jeg er overhode ikke interessert generelt sett Den interessen jeg har ligger i personen (noen jeg kjenner og liker), men jeg synes det er like greit å snakke om været, filmer vi har sett, trening etc

Luftslottet skrev:

Jeg ville nok vært redd for å trå feil i beste mening også, det er fordelen med å forberede seg litt. Type finne ut hva som er frequently asked (rude) questions for å unngå å tilsvare en sånn som tafser på gravidmager og kommer med geskjeftige meninger om hvor mange barn folk skal få, når og hvor tett, i et forsøk på å vise interesse for en som er gravid.

Jeg tror kanskje det var dette vedkommende mente med at jeg var så uvitende at det var respektløst, at jeg manglet helt basis informasjon

tink skrev:

Leser også innlegget ditt slik at du åpner for at den andre kan styre samtalen, og om dette skal være et tema eller ikke. Det må jo være greit for en person å bare kunne være seg selv og snakke om været, den siste filmen man så eller hvordan folk er på jobben uten at det hele tiden skal handle om at man tilhører en minoritet.

Ja, jeg også tenker det. Selv om man er transperson, så er man jo uansett mye mer enn det. Og så tenker nå jeg at hvis jeg hadde vært transperson er den siste gruppen jeg hadde giddet å drive med "opplæring" til: Gamle, hetrofile, cis-kjerringer uten et eneste maktelement (Hadde jeg vært politiker feks så tenker jeg at noen hadde følt det som en "plikt" å fortelle meg ting)

Nenne skrev:

Jeg er enig i at uvitenhet kan være respektløst, men det er ingen automatikk her. Det kommer helt an på settingen. At du som privatperson ikke kan så mye om et tema som du sjelden eller aldri kommer bort i tenker jeg at ikke er respektløst, men hvis du støtter på de samme problemstillingene om og om igjen i et profesjonell setting og ikke lærer det et minimum om temaet, da er du skikkelig respektløs. Bare for å ta ytterpunkter.

Veldig gode eksempler du kommer med Nenne, setter stor pris på at du svarer (ellers er vi som ganse vanlig enige )

Input skrev:

Jeg skjønner ikke helt hva du legger i "åpne for", mener du at du skal si rett ut eller hinte til at du vet at personen er transperson?

Jeg har jo kjent vedkommende en tid, så sist jeg møtte vedkommende hadde hen et annet kjønn 🙂 Jeg tenkte bare å si noe ala: "Som du kanskje vet så kan jeg utrolig lite om dette med transpersoner. Håper du sier ifra hvis du synes jeg sier eller gjør noe feil" (og etter det har jeg "gjort mitt" i samtalen. Om dette blir et tema eller ikke vil da være opp til vedkommende)

Input skrev:

Jeg synes også man har et selvstendig ansvar for å finne kunnskap og oppdatere seg. Om det er sannsynlig at du omgås en transperson, synes jeg ikke det er vedkommende sitt ansvar å lære deg opp.

Synes ikke det er noen sitt ansvar å lære meg opp på generell basis, men hvis det er noe de vil jeg skal vite om dem så må jo nesten de gjøre opplæringen (hvem andre skal gjøre det?)

Input skrev:

PS: Mange transpersoner sier ikke at de har "skiftet kjønn", men bekreftet kjønn. De har aldri vært mann og blitt kvinne, men blitt oppfattet/registrert som mann og bekreftet at de er kvinne. For eksempel, men ikke nødvendigvis, gjennom en kjønnsbekreftende operasjon.

Tusen takk 🙂 Dette er jo et glitrende eksempel på ting jeg ikke kan, men som jeg er åpen for å bli korrigert på (men som jeg ikke nødvendigvis synes er respektløst at jeg ikke kan allerede)

Jeg tenker at det er ingen som kan vite alt om alt. Noe vet man mer om, noe vet man mindre om, avhengig av hva man har erfaring med eller interesse for. Det er en ærlig sak å kunne lite om noe, og at man da viser interesse og er åpen for å lære, uten å være forutinntatt (så godt det lar seg gjøre), mener jeg er positivt. Å skaffe seg informasjon på forhånd, for å være mest mulig informert i møte med nye personer og/eller situasjoner er i mange tilfeller både lurt og høflig, mens i andre tilfeller kan det være like fordelaktig å vite minst mulig, og heller være nysgjerrig på den individuelle opplevelsen til den enkelte personen, fordi alle har sine historier og ulike erfaringer. Og med nysgjerrig mener jeg ikke nødvendigvis at man skal spørre og grave, men være åpen for at ting kan oppleves annerledes enn man tror, inkludert at det ikke alltid er det vedkommende har lyst til å snakke om eller fokusere på akkurat der og da.

Hvordan kjønnsbekreftende operasjoner foregår kan jeg skaffe meg informasjon om. Hvordan det oppleves for en enkelt person å bli født i feil kropp og vokse opp og bli behandlet som et annet kjønn enn de føler seg, det vet jeg ingenting om uansett hvor mye jeg leser om andre personers opplevelser. Noen ganger kan jeg få vite mer om det, for en bestemt person, hvis vedkommende ønsker å dele. Det betyr ikke at jeg vet så mye mer om hvordan det samme oppleves for et annet individ i samme situasjon.

Jeg tror jeg er enig med deg i utgangspunktet, særlig når det gjelder fenomener som ikke regnes innenfor allmennkunnskapen. Spørsmålet er jo når et fenomen beveger seg dit, og det å være transperson er kanskje et aktuelt eksempel i så måte. Det Input korrigerer deg på, for eksempel, vil nok oppfattes som forventet allmennkunnskap i mange kretser, kanskje særlig blant yngre mennesker, mens ingen ville reagert om bestemor på sykehjemmet sa det.

Når det gjelder utsatte grupper i samfunnet, brukes ofte «uvitenhet» som skalkeskjul for å gi uttrykk for nedsettende holdninger, og det kan også være en faktor her. Jeg understreker at jeg ikke har noen grunn til å tro at det er tilfelle i eksemplet du nevner, him, men det kan kanskje være en forklaring på reaksjonen til den du snakket med. Har man hørt krenkelser og fordommer pakket inn som «ånei, det visste jeg ikke» mange ganger, så får man kanskje litt mer piggene ute i møte med uvitenhet?

Takk for god rundt forklaring rundt uvitenhet Zulu, det er så fjernt fra min virkelighet at det hadde jeg ikke tenkt på.

Og til Him vil jeg påpeke at personer som tilhører den priviligerte majoriteten har både makt og et ansvar for å opplyse seg selv, som jeg forstår at du gjør, men også ansvar og makt med tanke på positiv innvirkning på folk rundt oss. Vi oppdrar barn/unge, vi snakker med familie, venner og folk på jobben som også er uvitende om hva man gjør/sier og ikke.

Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig skjønner hva du spør om. Men jeg kan jo skrive litt om hva du fikk meg til å tenke på. 🙂

Jeg synes det er selvsagt at man hverken skal insistere på, eller nekte på, å snakke om det at en person man treffer er trans. Du nevnte senere i tråden hva du mente med å «åpne for» samtale, og jeg synes det høres fint ut å si at man er åpen for at man sier eller gjør noe feil, og åpen for å justere seg i så fall. Samtidig så er det mange som skjuler seg bak det at «det må være lov å være uvitende» og dermed legger alt arbeidet på den andre personen, og det synes jeg jo man skal prøve å unngå.

Jeg synes personlig at alle har et visst ansvar for å ha et minimum av informasjon om viktige ting i samfunnet. Akkurat hva det minimumet er, har folk rimeligvis ulik oppfatning om. Jeg synes f.eks. homofile skal kunne få gå ut fra at folk de snakker med er klar over ting som at homofili ikke er en psykiatrisk diagnose, og at vi har kjønnsnøytral ekteskapslov, og at man ikke «blir homofil» på grunn av f.eks. oppdragelse eller å ha sett homofile på TV. Og videre at homofile historisk sett har blitt forfulgt og trakassert, og at dette fremdeles skjer mange steder i verden, også i Norge, der mange tror at «nå er jo alt i orden». Dette er ting som jeg synes alle bør vite om.

Tilsvarende gjelder andre minoritetsgrupper, eller grupper som mange har feil eller skjeve oppfatninger av - jeg synes vi alle bør prøve å informere oss litt, så vi ikke dummer oss ut eller er med på å gjøre verden verre for dem. For eksempel når det gjelder flyktninger, eller folk som bruker rullestol, eller folk på autismespekteret, eller transpersoner. Det er klart det er vanskelig å si hva som er dette minimumet av kunnskap man bør ha, og det vil variere veldig med hva slags folk man omgås og hva slags demografi man tilhører.

Men det å ha i bakhodet at folk kanskje er lei av å stadig få de samme spørsmålene eller bli spurt om de samme foreldede fordommene, det er også en type kunnskap som jeg synes man bør ha. 🙂 Så man er klar over at det er fullt mulig å være irriterende eller respektløs selv om man har de beste intensjoner.

Denne serien ("Ikke spør om det")fra NRK synes jeg er veldig fin:

https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/sesong/1

Den handler om folk som er litt annerledes på en eller annen måte - alt fra transpersoner til prester til politikere til folk som ser annerledes ut, de forteller om hva folk spør om - og hva og hvordan de synes folk kan spørre - eller ikke spørre.

tink skrev:

Vi oppdrar barn/unge, vi snakker med familie, venner og folk på jobben som også er uvitende om hva man gjør/sier og ikke.

Jeg er så gammel at jeg har lagt fra meg alt av oppdragerrolle for mine barn 🙂 De er 22 og 19, og det føles helt unaturlig ut å "oppdra" de lengre. Hvis jeg får barnebarn så vil kanskje den følelsen av at jeg har en forpliktelse til å være et forbilde "våkne", men nå er den ikke der i alle fall.

Jeg snakker faktisk så og si aldri om andre mennesker til hverken famile, venner eller jobb. Dette er jeg vant med fra min oppvekst. Kan faktisk ikke huske at min mor snakket om andre noensinne (altså praktiske ting snakket hun om, X skal kjøre etc). Faren min husker jeg av og til spekulerte i andre (ikke ondskapsfullt, men av typen: Lurer på hvor pengene kommer fra) og da var moren min helt sjokkert!

Det eneste jeg har diskutert (som jeg husker i alle fall) om transpersoner er hva jeg mener om helsetilbudet (men det er bare en "detalj", jeg mener MYE om helsetilbudet generelt og litt om helsetilbudet til transpersoner)

Skilpadda skrev:

Samtidig så er det mange som skjuler seg bak det at «det må være lov å være uvitende» og dermed legger alt arbeidet på den andre personen, og det synes jeg jo man skal prøve å unngå.

Ja, enig i at mange bevisst gjemmer alt av mental anstrengelse bak unnskyldninger, og enig i at det er ufint å aldri gidde å bidra til noe som helst.

Skilpadda skrev:

Det er klart det er vanskelig å si hva som er dette minimumet av kunnskap man bør ha, og det vil variere veldig med hva slags folk man omgås og hva slags demografi man tilhører.

Ja, jeg tror kanskje det "gapet" jeg opplevde kom i hovedsak av forskjellen i kunnskapsnivå mellom meg og den jeg diskuterte med. (Det er også mulig jeg er blitt litt herdet på hva folk kan og ikke kan ut fra andre settinger, slik at jeg lettere aksepterer forskjeller i kunnskapsnivå? )

him skrev:

Jeg har jo kjent vedkommende en tid, så sist jeg møtte vedkommende hadde hen et annet kjønn 🙂 Jeg tenkte bare å si noe ala: "Som du kanskje vet så kan jeg utrolig lite om dette med transpersoner. Håper du sier ifra hvis du synes jeg sier eller gjør noe feil" (og etter det har jeg "gjort mitt" i samtalen. Om dette blir et tema eller ikke vil da være opp til vedkommende)

I tilfeller som dette synes jeg du har et selvstendig ansvar for å lære deg opp selv, litt avhengig av hvem denne personen er og hva slags relasjon dere har. Om det er en venn eller en nær kollega, bør du ta en del ansvar selv. Men det er jo mye man ikke kan google seg til, som for eksempel det med skifte kontra bekrefte kjønn, for man vet jo ikke hva slags spørsmål man skal stille. Og da er det helt fint å si sånn som du har gjort, det synes jeg var en fin inngang.

Andre tips er at veldig mange ikke ønsker spørsmål om "hva de het før" eller "hvordan underlivet ditt ser ut". Det siste bør være selvsagt, men det er dessverre ikke det. Det er lurt å ha bakhodet at de fleste transpersoner ønsker bare å bli oppfattet som det kjønnet de er (passere) og at de slipper fokus på det. Det kan noen ganger innebære at vi andre later som ingenting. Jeg ville ikke satt noe fokus på noens kjønn, med mindre de gjorde det selv. I eksempelet du beskriver blir det jo kanskje noe annet, der er det fint å anerkjenne endringen forutsatt at man tydelig signaliserer at man er en trygg alliert.

Også er jeg enig i det Skilpadda skriver. Jeg husker en gang noen her inne brukte ordet "transe" og jeg ble ganske overrasket, for i mine øyne er det like tabu som å bruke n-ordet og en del av det jeg oppfatter som allmennkunnskap. Men noen ganger er det fint å bli påminnet om at jeg opplever det slik fordi jeg har en generell interesse for seksualitet, kjønn og identitet, og fordi jeg har flere i omgangskretsen min som er transpersoner.

Skilpadda beskrev det jeg tenker godt, og som Input er inne på: Det er ganske vanskelig å unngå å gå i baret hvis man overhodet ikke har tenkt gjennom andre måter å leve livet på.

Jeg vil helst unngå å være kjip mot noen ved et uhell, mest for deres del, men også for min egen. Det er både flaut og ubehagelig på andre måter å finne ut at andre har opplevd meg som rasistisk/ableist (hva er ordet for dette på norsk igjen?)/misogynist/heteronormativ, så det vil jeg helst unngå. Det går naturligvis ikke an å unngå å gjøre eller si ting som sårer eller støter andre på noe vis, noensinne, men jeg ville helst foretrekke å vite om det selv.

(Ikke at det er noe jeg tror du driver med, him, men det er ganske sjokkerende hvor mange som får seg til å stille utrolig intime spørsmål om underlivet og seksualvanene til folk som er forskjellige fra seg, særlig når de har drukket. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis noen begynte å grave i hvordan kjønnsorganene mine ser ut eller hvordan jeg har sex med partneren min, for eksempel. Det er virkelig ikke mer greit bare fordi noen sitter i rullestol eller har partner av samme kjønn. )

Jeg forholder meg til folk som folk, og jeg snakker like lite om deres eventuelle kjønn som jeg opplever og forventer at de snakker om mitt. Har hatt en som var trans på et kurs jeg deltok på for mange år siden og har en bekjent som vel ikke identifiserer seg som kjønnet sitt. Jeg har aldri (hatt behov for å) snakke om kjønnet deres med dem, og regner vel med at hvis den andre ønsker å ta opp noe så gjør den det. Snakker ikke om kjønnet til andre jeg omgås heller. Hadde det vært vanlig for meg å snakke om folks kjønn hadde jeg antakelig gjort det med dem også. Her kommer det an på hvor nær man er i relasjonen naturligvis og i hvilken sammenheng man møtes.

Siden vedkommende hadde et annet kjønn sist dere traff hverandre tenker jeg din innfallsvinkel er fin og klok om du ønsker å adressere det. Synes det anerkjenner at du har observert at det er litt annerledes enn da dere ble kjent, og at du har en intensjon om at det skal være bra og er villig til å høre og lære.

For meg traff det veldig da en barnehageansatt sa for mange år siden, da "foresatt" mente at alle de voksne måtte få mye informasjon om barnet sitt; "alle barna her har sin historie".
Mulig jeg mistolket - men jeg tolket det som at her møter vi alle barna hver enkelt for det de er - der og da. Har tenkt mye på det. Hva kan jeg egentlig forvente at alle andre andre skal ha satt seg inn i om meg, hva de skal ha forberedt seg på at de må vite for å forstå meg og møte meg og agere som jeg ønsker? Hva vet vi egentlig om andre? Vet vi egentlig det vi tror vi vet? Eller skal vi bare møte hverandre for det vi er - der og da - og ta ting litt i beste mening om det ikke er helt sånn vi hadde trodd eller tenkt på forhånd?

Kjenner på at det kan være bedre når jeg forventer mindre av hva andre skal vite og forstå og være. Og så gjør vi så godt vi kan ut fra der vi er. Og noen ganger er det utilstrekkelig. Da var det det vi fikk til med det vi hadde.

Input skrev:

I tilfeller som dette synes jeg du har et selvstendig ansvar for å lære deg opp selv, litt avhengig av hvem denne personen er og hva slags relasjon dere har. Om det er en venn eller en nær kollega, bør du ta en del ansvar selv. Men det er jo mye man ikke kan google seg til, som for eksempel det med skifte kontra bekrefte kjønn, for man vet jo ikke hva slags spørsmål man skal stille. Og da er det helt fint å si sånn som du har gjort, det synes jeg var en fin inngang.

Jaaaa ... Jeg vet per nå ikke hvor mye jeg blir å ha med vedkommende å gjøre i fremtiden. Jeg er jo enig i at hvis noen er nær meg så er det en form for forpliktelse å "kjenne vedkommende". Det tenker jeg ikke er anderledes enn å feks vite at noen har mistet et barn (altså en livshendelse som har preget personen) NB! Jeg har ikke sagt noe som helst, dette er det jeg tenker å si (du sa det som jeg allerede hadde gjort det) Jeg hadde denne diskusjonen før jeg har truffet vedkommende "på nytt" og tror ikke jeg blir å møte hen før i slutten av neste måned.

Luftslottet skrev:

Jeg vil helst unngå å være kjip mot noen ved et uhell, mest for deres del, men også for min egen. Det er både flaut og ubehagelig på andre måter å finne ut at andre har opplevd meg som rasistisk/ableist (hva er ordet for dette på norsk igjen?)/misogynist/heteronormativ, så det vil jeg helst unngå. Det går naturligvis ikke an å unngå å gjøre eller si ting som sårer eller støter andre på noe vis, noensinne, men jeg ville helst foretrekke å vite om det selv.

Jaaaa, kanskje? Jeg har faktisk aldri tenkt at det er mulig å unngå å bli misoppfattet av og til, ikke komme i situasjoner hvor jeg uttrykker meg klønet eller være i samtaler hvor jeg mangler mye "grunninformasjon". Så det oppleves som en "ny" tanke for meg at jeg kan forberede meg.

Misforstå meg riktig. Når jeg er i situasjonen så gjør jeg mitt for å være tydelig, uttrykke meg på en vennlig måte, være åpen. Det er tanken om at det er mulig å forberede seg som virker ukjent.

Jeg hadde jo en tråd om nettopp dette med kjønnsinkongruens for noen måneder siden da en mannlig kollega gjentatte ganger kom på jobb ikledd kjole. Jeg fikk ikke inntrykk av at folk mente at jeg var respektløs fordi jeg ikke hadde full kontroll på alt rundt dette. Tvert imot fikk jeg masse nyttige innspill.

Og så går jo veien til mens vi går. Det er mange ting jeg ikke vet noe om, men som jeg er villig til å lære mer om når jeg bare møter på problemstillingen.

him skrev:

Jaaaa, kanskje? Jeg har faktisk aldri tenkt at det er mulig å unngå å bli misoppfattet av og til, ikke komme i situasjoner hvor jeg uttrykker meg klønet eller være i samtaler hvor jeg mangler mye "grunninformasjon". Så det oppleves som en "ny" tanke for meg at jeg kan forberede meg.

Jeg tror jo ingen tror at det er mulig å aldri bli misoppfattet. 🙂 Men hvis man helst vil unngå det, så er det jo lurt å tenke gjennom ting på forhånd, sette seg inn i aktuelle temaer, kanskje diskutere med andre og spørre hva andre mener om saken.

Er det ikke for eksempel derfor du startet denne tråden? Jeg tolket deg i alle fall som at du ba om innspill til hva som er «riktig»*av deg å gjøre, og det ser jeg jo som en form for forberedelse.