Gi meg styrke!

Når skal man egentlig lære??? Her sitter jeg å koser meg i sofaen. Det har vært en nydelig dag med sol og så varmt vær at selv jeg vurderer å finne frem shortsen. Gubben har laget dritgod grillet laks til middag, og kjøpt min nye favoritt drikke (Tine ferskeniste med kullsyre ). Verden var vakker, jeg var vakker (som alltid), forventningene sitter i kroppen til helgen når jeg får besøk av den fineste venninnen... I det hele tatt.

Så dukker det opp melding om at mamma akkurat har logget seg på Skype. Og i en slags euforisk lykkerus (for jeg er jo så vakker og dagen er vakker og isteen er god og ja... dere vet...) ringer jeg henne opp. Og nå har jeg sittet i en hel time å bedrevet smalltalk. EN HEL TIME! :gah: Fire - 4 - ganger prøvde jeg å avslutte med "nei, nå er jeg så trett at jeg tror jeg må gå å legge meg (løgn, selvsagt, men hallo lizm)", og hver gang klarer hun å si en eller annen avsluttningssetning som forlenger samtalen enda litt til.

Det er ikke det at det ikke er koselig å snakke med muttern sånn innimellom altså, og noen ganger er det til og med både artig og underholdende, men i dag hadde det holdt i massevis med 10 minutter.

Men ellers er jeg verdens mest perfekte datter, altså. Helt sant.

Har vi samme mor?!

Jeg har ikke tal på hvor mange ganger jeg har løyet på meg lite strøm på mobilen, for å så fake flatt batteri 5 minutter etterpå. I dag klarte jeg å kutte etter 44 minutter, eneste aberet var at jeg startet å avslutte etter 16.

Hun er jo verdens snilleste mamma, men jeg har ikke behov for timeslange samtaler flere ganger i uken altså,

Du må alliere deg med noen. Send en diskret tekstmelding som får telefonen til å ringe, så har du unnskyldningen. Må stikke !!!

Been there, donet that, bought the t-shirt.

Ser for meg en perfekt allianse her.

Det var ingen dum ide, Maz.

"Jeg må legge på nå, vi får snakkes siden. Ha det bra". Og legg på. Noen greier jo å gå mange runder på samme samtalen før man får lagt på røret.

Min mor er akkurat sånn, hun også.

Men det skal sies at jeg kan være sånn jeg også.

Frøydis skrev:

Min mor er akkurat sånn, hun også.

Men det skal sies at jeg kan være sånn jeg også.

Du blir fremdeles omtalt som "utpust-og-innpust" av Mannen.

D'Arcy skrev:

Du blir fremdeles omtalt som "utpust-og-innpust" av Mannen.

Min mor er også sånn, men jeg har nå kommet i den alderen at jeg for det det første har en snart utflytningsklar datter og frykter at jeg selv blir lik min mor, og for det andre tenker at jeg skal gi henne (altaå min mor) litt slækk. Ikke minst på grunn av det første.

Sånn kan det også være.

Et det nå jeg skal fortelle hva slags datter jeg er da?

Jeg snakker frivillig en time eller to med mamma i telefonen jeg. Daglig, så lenge jeg er i permisjon. Og nå flytter vi, sånn at vi kommer nærmere dem.

Ja, altså, fakta er dog sånn at siden vi faktsik bor 37 mil unna dem, så er det ikke som om vi ser dem mange ganger i året, så derfor er telefonen grei. Og "nærmer" blir fortsatt sånn en halvtime unna dem eller noe sånn, men vesentlig nærmer, da blir det ikke like nødvendig med timeslange telefonsamtaler. Ja, også kan jeg ikke heller, for jeg begynner på jobb igjen, ny jobb. Det er bare i permisjon jeg snakker så lenge med mamma, men jeg har hatt mye permisjon i det siste, to unger, den første fikk barnehageplass når han var to, den yngste får nå når hun er halvannet. Ulønnet perm er også perm.

Heldigvis funker mamma'n min også sånn at jeg kan si som jeg sa i dag "ja, men nå har jeg ikke tid til å snakke med deg mer akkurat nå". Jeg hadde virkelig ikke det, jeg måtte handle før jeg hentet min mann å han kunne ta dyret til dyrelegen. (glem at jeg var ute i så god tid at toget ikke hadde dradd fra oss TIL byen enda når jeg kom til togstasjonen, og han altså skulle gå på I byen og ta det hit. (det går bare frem og tilbake mellom de t stoppene da) så jeg hadde visst ikke såååå dårlig tid.)

Men hey, i morgen kommer mamma hit, så da snakker vi ikke i telefonen resten av uka. Telefonsamtalen jeg regner med blir i morgen, markerer på mange måter slutten på en tid. Fra jeg flyttet hjemmefra som nittenåring, og hadde lange telefonsamtaler med mamma fra hybelen. Det er fjorten år siden nå snart.mange, mange timer telefon.

En ny tid.

Forresen er jeg også en sånn innpust og utpustprater. Og minst like flink som min mor til å ha en ting til å si. Det er derfor vi prater i timesvis.

Malama: Du skriver jo på "ut og innpust" også du da. Herlig!

Malama skrev:

Forresen er jeg også en sånn innpust og utpustprater. Og minst like flink som min mor til å ha en ting til å si. Det er derfor vi prater i timesvis.

Godt å høre at vi er flere.

For å si det sånn: Jeg hadde mye tettere kontakt med min mamma da jeg bodde på andre siden av landet enn jeg har nå når hun bor 1,8 mil unna.

Avatar skrev:

Malama: Du skriver jo på "ut og innpust" også du da. Herlig!

Jeg gjør vel det. Jeg er sånn.

Men takk for at du ser sånn på det.

Det stikker fortsatt når jeg kommer på min "barndomsvenninne" (i alle fall kjent si den første klasse) som under studietiden uttalte "malama snakker så fort at man får bare med seg en tredjedel. Men det er greit, for det er ikke mer som er verd å få med seg heller"

D'Arcy skrev:

For å si det sånn: Jeg hadde mye tettere kontakt med min mamma da jeg bodde på andre siden av landet enn jeg har nå når hun bor 1,8 mil unna.

Sånn kan det fort bli for oss også, tror jeg. Kanskje.

Til HI: Urutinert! Men, ja, eg har ein tendens til å hamne i den suppa sjølv også.

Også Skype da...
Gjør det så vanskelig å dra hvite løyner om "alt-annet-som-plutselig-dukker-uventet-opp". Vanlig telefon er lettere. Helst trådløs eller mobil, som "plutselig" blir utladet. :erfaren: