"Merking" av barn - armbånd med navn

Jeg har alltid på lillegutt navn og telefonnummer når vi er ute på store steder, og kom over disse som virker kjekke. De må klippes av og er derfor ikke gjenbrukbare. De kommer ferdig trykket med den teksten man selv ønsker. Fra www.nordicprint.no (for meg virker det genialt å putte noe av disse i bilen+gi til besteforeldre og andre som skal ha med seg lillegutt, og som synes det er kjekt å ha men mikkete å drive å skrive på et armbånd liksom)


Det er vel disse som er å få på apoteket, og som jeg også har vært fornøyd med:

Dette har jeg også sett, men er det ikke like greit å merke klærne skikkelig? De må jo merkes uansett liksom. Jeg har kjøpt sånne strykemerker hvor det står barnas navn og mitt mobiltelefonnummer, og disse har jeg festet på så godt som alle klærne deres. Om vi skulle komme bort fra hverandre regner jeg med at folk sjekker i klærne etter navn.

Lillegutt sine klær er også merket
Men jeg tar ingen sjanser - jeg tror rett og slett mange ikke tenker på å sjekke klærne etter navn om ungen skulle bli borte (eller funnet da, for det er jo den "enden" det er snakk om). Og dette er en iøynefallende måte å finne det på.
Pluss at i utlandet er det ikke så vanlig med navnemerking i klær, da er armbånd geniale.

Når vi har vært ute på reise har jeg også skrevet "norwegian language" på båndet, i tilfelle noen forventer at han forstår engelsk eller.. gresk liksom.

Wix skrev:

Dette har jeg også sett, men er det ikke like greit å merke klærne skikkelig? De må jo merkes uansett liksom. Jeg har kjøpt sånne strykemerker hvor det står barnas navn og mitt mobiltelefonnummer, og disse har jeg festet på så godt som alle klærne deres. Om vi skulle komme bort fra hverandre regner jeg med at folk sjekker i klærne etter navn.

Jeg garanterer at du overvurderer folk nå.

Jeg tipper at under halvparten av folk som ikke selv er vant tilå merke barneklær tenker på den muligheten.

Takk for tips, m^2. De så fine ut.

Sånne er veldig kjekke. Enkelte steder får du dem i billettluka om du spør, mens andre steder aner de ikke hva du snakker om en gang.

Storebror slet armbåndet av seg ved en anledning. Etter det har jeg bare skrevet telefonnummeret vårt rett på armen hans. I sommer har jeg også instruert han i å vise frem armen og be noen andre voksne ringe meg dersom han kommer vekk fra oss.

Vi skriver telefonnummerne rett på armen. Kjedelig løsning kanskje, men det funker.

Hva slags penn bruker du?
Jeg tenker på bading og sånt...

Vi har også skrevet nummeret rett på armen, men disse så kjekke ut. Jeg hadde aldri stolt på at folk sjekker i klærne! :måpe:
Jeg fikk den store skrekken da eldste forsvant midt i Tusenfryd for noen år siden. Hun var borte i ca. 10 minutter men det føltes som et halvt år. Det var MYE folk der, og hadde hun ikke hatt tlf-nummeret på armen hadde det nok vært litt mer katastrofalt. Heldigvis hadde vi skrevet det, og ble oppringt etter 10 minutter.

Som barn fikk vi alltid høre at vi IKKE skulle skrive på huden, det var fyfy det (ikke at vi ikke GJORDE det liekvel, men altså...) er det ok likevel nå? (For, skriver jeg på huden hans, kan jeg jo ikke si at det er ikke lov selv, altså....)

(Tenker fremover altså, jeg har ikke sett behovet for å merke min 11 mnd gamle sønn enda, men skulle jeg gjordet, ville jeg ikke tegna på huda hans, den sensitive lille babyhuda...)

Jeg er nok litt mer opptatt av dette enn normen siden lillegutt ikke kan snakke, tror jeg. Han kan jo ikke si hva han heter, hva jeg heter, hvor han bor eller noenting. Selv om han har talemaskinen har jeg null tiltro til at fremmede sjekker den (det står der og han vet hvordan han kan "si" det), og hvis han blir redd eller sjenert nekter han å bruke den/si noe, så...

For meg er det også viktig at han er merket med navn om det skulle skje meg noe så han ender opp alene eller uten tilsyn - noe som ikke er helt utenkelig siden jeg har noe hjertegreier.

Malama skrev:

Som barn fikk vi alltid høre at vi IKKE skulle skrive på huden, det var fyfy det (ikke at vi ikke GJORDE det liekvel, men altså...) er det ok likevel nå? (For, skriver jeg på huden hans, kan jeg jo ikke si at det er ikke lov selv, altså....)

(Tenker fremover altså, jeg har ikke sett behovet for å merke min 11 mnd gamle sønn enda, men skulle jeg gjordet, ville jeg ikke tegna på huda hans, den sensitive lille babyhuda...)

Det er jo ikke snakk om hver dag i månedsvis heller. Sjansen for å få kreft av å få et telefonnummer på huden et par ganger i året, er nok litt mindre enn sjansen for å forsvinne i en folkemengde. Og selvsagt kan man få barna til å forstå at det er forskjell på å tegne på seg selv for moro skyld og det å merke dem med telefonnummer når man er på større steder.

Og du slipper nok den problemstillingen en stund til ja, hehe.

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

Malama skrev:

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

Okei? Jeg er veldig tilhenger av at barna skal forstå at noen ting HAR voksne lov til mens ungene ikke har det. Jo fortere de lærer det, jo bedre. Heller få dem til å forstå hvorfor de voksne av og til må ta slike valg.

Iset skrev:

Okei? Jeg er veldig tilhenger av at barna skal forstå at noen ting HAR voksne lov til mens ungene ikke har det. Jo fortere de lærer det, jo bedre. Heller få dem til å forstå hvorfor de voksne av og til må ta slike valg.

Joda, på noen områder er det nok sånn, og på noen områder kommer jeg til å lære ham det også, men jeg har mine særheter, og dette er altså en av dem. Er vel miljøskadd fra egen oppvekst. Det mamma "fikk lov til", fikk vi lov til, følgelig slapp vi spise blodmat, og det var lov å ha to-tre lag hvitost på brødskiva. Selvsagt får han ikke kjøre bil før han er gammel nok, selv om jeg får lov, men jeg setter meg ikke til å drikke sjokomelk til maten, men sier han ikke får lov (joda, enda gjør jeg det, men det er fordi han 1)kun drikker vann og morsmelk og 2)ikke aner at sjokomelk er godt, og derfor ikke bryr seg)

Men, nå roter jeg meg bort fra tema her.

*synes link om merkelappe-greier var lurt jeg*

De har to pk av slike bånd på biltema til 10 kr, de er også gjennbruk.

Malama skrev:

Joda, på noen områder er det nok sånn, og på noen områder kommer jeg til å lære ham det også, men jeg har mine særheter, og dette er altså en av dem. Er vel miljøskadd fra egen oppvekst. Det mamma "fikk lov til", fikk vi lov til, følgelig slapp vi spise blodmat, og det var lov å ha to-tre lag hvitost på brødskiva. Selvsagt får han ikke kjøre bil før han er gammel nok, selv om jeg får lov, men jeg setter meg ikke til å drikke sjokomelk til maten, men sier han ikke får lov (joda, enda gjør jeg det, men det er fordi han 1)kun drikker vann og morsmelk og 2)ikke aner at sjokomelk er godt, og derfor ikke bryr seg)

Men, nå roter jeg meg bort fra tema her.

*synes link om merkelappe-greier var lurt jeg*

Det er jo stor forskjell på å merke ungene for å slippe å la dem forsvinne, og det å spise en softis foran et bedende barn og si det ikke får. Skjønner hva du mener, men jeg synes altså det er ganske mange nyanser her.

Var i skara sommerland i sverige for en drøy uke siden, kan tenke meg at den vesle jenta i badedrakt som ikke fant foreldrene sine hadde hatt god nytte av å bli merket! Enten med vannfast penn, eller bånd.

Malama skrev:

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

Men f.eks. å skrive navn i klær og på utstyr er jo gjerne en sånn ting som foreldre får lov til, mens barna ikke får lov til å skrive på klærne sine (i alle fall ville jeg ikke latt Poden gjøre det). 🙂 Så jeg synes det å merke barna går litt i samme kategori. Uten at dette er noen kampsak for meg, altså!

Det virker veldig lurt med sånne armbånd, ja. Vi har ikke vært i så mange sammenhenger der det har vært naturlig å tenke på slikt (og har heldigvis aldri vært i en situasjon der vi har trengt det), men den første gangen vi kom på det, ga vi Poden en lapp i lommen med telefonnumrene våre på, og sa at om han ikke fant oss, kunne han be noen om å ringe til oss, så ordnet det seg. Det var den gangen egentlig mest for at han ikke skulle bli engstelig hvis han ikke så oss; vi befant oss i en diger messehall, og sjansen for at vi faktisk ikke skulle finne ham var mikroskopisk, men det kunne jo tatt noen minutter, da. Men nå var jo han ganske stor allerede da, og er ganske talefør og sånt. (Sånn til vanlig har jeg sagt til ham at om vi kommer bort fra hverandre i byen, så kan han spørre noen voksne om å ringe opplysningen for å finne telefonnummeret mitt - men igjen, den løsningen egner seg jo mest for større barn som kan gjøre grundig rede for seg. Og i utlandet fungerer det ikke like bra.)

Surre skrev:

Den kan jeg signere; jeg er ikke flink til å merke klærne, så tanken på at noen andre har gjort det, hadde faktisk ikke fallt meg inn om jeg fant et bortkomment barn. 🙄

Vi fant et barn en gang, og siden dette barnet ikke sa et pip, var det første jeg gjorde å sjekke klærne for merkelapper. Men der var ikke merket en flekk steder.
Dette var på et kjøpesenter, og hvor mange husker å ta lapp rundt armen på barnet på et slikt sted?

Poden tar bare av seg de der gjenbruksgreiene. En sånn som må klippes av hadde vært noe, Poden snakker nemlig ikke til folk han ikke kjenner i det hele tatt.