Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

Fluke skrev:

Også er det legen som sykemelder pasientene.

Perhonen skrev:

Tja.... Ikke på min arbeidsplass. Vi hangler rundt til detvirkelig smeller og så drar vi alle med oss i fallet og bruker et år på å komme oss på beina igjen. Om noen gang. Jeg finner ikke engang tid til å gå til legen. Det er ikke bra.

Simone skrev:

Eg er ikkje overraska over at du ikkje sliter med slike samvittighetskvaler både heime og på jobb, Esme. No har eg aldri møtt deg, men inntrykket mitt er at du på mange områder er svært ulik det som er "typisk kvinner", og det meiner eg absolutt ikkje som noko negativt! Du driter i kva som blir forventa av deg og gjer det du sjølv meiner er rett for deg. Eg trur svært mange kvinner er altfor opptatt av kva som blir forventa av dei.
Eg seier ikkje at alle kvinner tenker slik som som meg, men eg har inntrykk av at problem med å holde tankar om jobb og privatliv adskilt er større blant kvinner enn menn. I alle fall det med å sitte på jobb med dårlig samvittighet for barna. Det er i alle fall det inntrykket eg får når eg snakkar med andre kvinner og menn. Men når eg tenker meg om så er det nok ein del menn som tar med jobben heim, spesielt det med at dei tar jobbrelaterte telefonar og e-postar i helgene osv. Eg trur likevel ikkje dei bekymrar seg for jobben på fritida i like stor grad som mange kvinner gjer. Mannen min skrur av tankar om jobben i det han kjem inn døra heime. Har aldri problem med å få sove om natta sjølv om han veit at neste dag kjem til å bli superstress på jobb.
Og sånn er sjefen min på jobb også. Skikkelig irriterande for oss som ikkje klarar den kunsten der

Det burde jo ikkje vere sånne forskjellar mellom menn og kvinner, men eg meiner likevel at dei er der. Sjølv om vi innbillar oss at vi er hundre prosent likestilte når det gjelder husarbeid heime er det likevel vi kvinnene som føler på skammen når det ser skikkelig rotete og skittent ut når det kjem besøk. Mannen drit i det. Og kanskje du også, Esme. Men eg trur altså du skiller deg litt ut frå gjennomsnittskvinna. Også her inne, sjølv om det er rimelig stor andel av moderne kvinner her som ikkje er fastlåst i gamle kjønnsrollemønster.

Når det gjeld mekanismane bak kvifor eg har inntrykk av at det er slike forskjellar, så har eg ikkje noko veldig godt svar utover at det er det inntrykket eg får ved å observere andre rundt meg.

Gaia skrev:

Jeg tenker for øvrig sjelden på jobb når jeg er sammen med barna.

Lilletrille skrev:

Hvis man hangler, er konstant sliten og småsyk og ikke klarer å få hvilt seg frisk i hverdagen, er det da feil å bli sykemeldt for å bli frisk, så lenge man klarer å slepe seg på jobb?

Tussa skrev:

Døgnet har 24 timar og for dei fleste av oss jobba vi i berre 8 av dei. Min kjepphest, sida vi har dratt inn hestane i dette her, er å rydde meg rom i dei 16 timane til å få kvilt meg frisk. Om eg er småsjuk og småsliten som du skissere her meiner eg vi pliktar å kutte i bauar og kantar i dei 16 timane før vi blir sjukmeldt. Eg har fleire gongar sjølv i slike situasjonar lagt meg samtidig med ungane klokka åtte, servert grandis til middag, slått av telefonen, gått i pysj frå eg kom heim frå jobb, hatt NULL planar for ungane i helgene, avlyst venninnebesøk, droppa korøvelse (den gongen eg song i kor) og andre aktivitetar for å ta meg inn igjen.

Lilletrille skrev:

Jeg er gift med en svært oppegående mann, og vi prøver å være likestilte i hverdagen, men likevel er det jeg som er den som må huske på og ordne mye av sånne små, praktiske ting i hverdagen. Hos oss er det også jeg som bruker alt for mye tid og krefter på å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med (feks unger når jeg er på jobb, og jobben når jeg er hjemme). Mannen tenker jobb når han er på jobb, og tanken på hva vi skal ha til middag tror jeg ikke streifer ham før han har kommet inn døra hjemme. Som eksempler.

Jeg tror ikke det er uvanlig at damer generelt tenker og bekymrer seg mer enn menn, men kjenner jeg er veldig misunnelig på dere damer som klarer å legge fra dere unyttige og energikrevende tanker og bekymringer.

Lilletrille skrev:

For all del, der er jeg også. Jeg prioriterer ikke privatlivet høyere enn jobben, men når det ikke er nok å kutte på alt som skjer etter jobb? Jeg kan jo ikke kutte vekk ungene mine selv om mannen såklart tar hovedstøyten i slike perioder.

Harriet Vane skrev:

Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.