What doesn't kill you makes you stronger?

Et finfint ordtak som jeg har klamret meg til mange ganger. Men! Nå har jeg begynt å tvile. Joda, å ha erfart noe motgang gjør en mer rustet til å bearbeide ny motgang, perspektiv er viktig og så videre. Allikevel tar jeg meg selv i å tenke at "d'oh, her kommer skjebnen(!) og deiser meg i hodet med slegge gang på gang, og så får jeg jo for pokkern aldri tid til å reise meg innimellom, dette er da bare utmattelsestaktikk?"

Jeg begynner å lure på om det egentlig er sånn at etter å ha opplevd og overlevd mengder med motgang blir man egentlig så sliten at en bitteliten dult i siden kan få deg til å tippe over fullstendig? Og ikke orke å reise deg igjen?

Hva tror dere?

Selvsagt er det både er ganske sant og blank løgn. Samtidig. Som så mye annet.

Det var "makes", ja? Ikke "make"? Jeg sliter med den der, finnes det noen gode huskeregler? :sporer av med en gang:

Ja, jeg skjønner ikke helt hvordan du skal få «What doesn't kill you» til å bli flertall?

Åh.

Jeg tror at om man får mange smeller, så blir det kanskje vanskeligere å reise seg etter hvert? Iallefall om de kommer tett, sånn at man aldri får sjansen.

Jeg tror også at det kommer litt an på hva det er som «slår» en ut. Om det er at man jobber for mye og har et hektisk liv, så er det vel sjelden sånn at det bare stopper opp av seg selv. Men om det er et brudd, dødsfall i nær familie etc, så er det jo noe som kanskje slår en rett ned, men som gjør at man kommer seg opp - og kanskje skifter perspektiv og blir sterkere etterpå? Men jeg tror også det er individuelt. Og hva man tolker som «sterk».

Jeg har tenkt en del på det her. På at en som har stått i det hele livet ser ut til å aldri få fred. Det hender jeg lurer på om sånne som oss ubevisst styrer oss opp i mer guffe hele tiden. Eller om det er fordi vi ikke rygger unna en fight. Eller om det er skikkelig dårlig karma.

Jeg har forøvrig adoptert svaret til allium på den norske utgaven. Så hvis noen sier til meg at man vokser på motgang så retter jeg meg i ryggen og spør om jeg strengt tatt trenger å vokse mer.

Jeg kan ikke være med på din teori. Jeg nekter.
:ferdigdiskutert:
Den med mest motgang og best holdning/spirit/piff likevel, vinner når vi dør. Sånn er det bare.

Kirsebær skrev:

Jeg kan ikke være med på din teori. Jeg nekter.
:ferdigdiskutert:
Den med mest motgang og best holdning/spirit/piff likevel, vinner når vi dør. Sånn er det bare.

Fett nok.

Maverick skrev:

Jeg begynner å lure på om det egentlig er sånn at etter å ha opplevd og overlevd mengder med motgang blir man egentlig så sliten at en bitteliten dult i siden kan få deg til å tippe over fullstendig? Og ikke orke å reise deg igjen?

Hva tror dere?

Jeg tror at det mentale "immunforsvaret" ikke klarer å slå tilbake med lik stor styrke dersom det hele tiden blir utsatt for press. På den andre siden så vil noen som har opplevd en del motgang lære seg mestringsstrategier man kan bruke senere. Det kreves energi for å ta tak i vanskelige ting og hånskes med vanskelige situasjoner/mennesker og er man allerede sliten så sier det seg selv at det blir vanskeligere.

Sånn generelt så tror jeg ikke at man må ha opplevd trøkk i trynet og store nedturer og svik for å være gode, empatiske og fullstendige mennesker (det inntrykket kan jeg ha at noen mener av og til).

vixen skrev:

Jeg tror at det mentale "immunforsvaret" ikke klarer å slå tilbake med lik stor styrke dersom det hele tiden blir utsatt for press. På den andre siden så vil noen som har opplevd en del motgang lære seg mestringsstrategier man kan bruke senere. Det kreves energi for å ta tak i vanskelige ting og hånskes med vanskelige situasjoner/mennesker og er man allerede sliten så sier det seg selv at det blir vanskeligere.

Sånn generelt så tror jeg ikke at man må ha opplevd trøkk i trynet og store nedturer og svik for å være gode, empatiske og fullstendige mennesker (det inntrykket kan jeg ha at noen mener av og til).

Hm? Nei, det tror ikke jeg heller, nødvendigvis. Derimot tror jeg det er lettere å takle motgang selv andre gangen enn første, for å forenkle veldig.

Ja, en bitteliten dult kan få deg til å tippe over. Spesielt om man får mange nok dulter på kort tid.

Av skade blir man primært skadet, er det ikke sånn? Så kan man selvsagt bli både klok og sterk av det etter hvert også, hvis man er heldig nok og innbitt nok og ting ligger til rette for det. Hvis man kommer gjennom problemer, kan man bli sterkere av det, men problemet i seg selv kan jo gjøre en svakere på ulikt vis, så hva som blir summen vil jo variere og er vanskelig å forutsi.

("That which does not kill us makes us stranger," sa de i Aeon Flux en gang i forrige århundre. Det kan det vel også være noe i.)

smilefjes skrev:

Jeg har tenkt en del på det her. På at en som har stått i det hele livet ser ut til å aldri få fred. Det hender jeg lurer på om sånne som oss ubevisst styrer oss opp i mer guffe hele tiden. Eller om det er fordi vi ikke rygger unna en fight. Eller om det er skikkelig dårlig karma.
.

Jeg tror det kan være en salig blanding. Kjente mønstre er tross alt forutsigbart selv om det er vondt. Jeg tror absolutt man kan bli mer sårbar og mer hard på samme tid. Tror mange bygger seg en mur, men at det alltid vil være noen svake punkt i konstruksjonen som kan bryte den ned. Møter veldig mange mennesker gjennom jobb som hele livet har slitt av forskjellige årsaker og det er veldig sjelden det bare er en ting som skjærer seg. Det baller liksom på seg og motivasjonen/mulighetene/kunnskapen til endring synes å være lang langt unna.

Skilpadda skrev:

Av skade blir man primært skadet, er det ikke sånn? Så kan man selvsagt bli både klok og sterk av det etter hvert også, hvis man er heldig nok og innbitt nok og ting ligger til rette for det. Hvis man kommer gjennom problemer, kan man bli sterkere av det, men problemet i seg selv kan jo gjøre en svakere på ulikt vis, så hva som blir summen vil jo variere og er vanskelig å forutsi.

("That which does not kill us makes us stranger," sa de i Aeon Flux en gang i forrige århundre. Det kan det vel også være noe i.)

Grunnen til denne filosofiske (fnis) betraktningen på morrakvisten, (det er fortsatt morgen!), er selvfølgelig at jeg hørte på Kanye West og "Stronger" i dag tidlig. Og så slo det meg at det er jo litt teit å sette sin lit til denslags ordtak bare fordi de er, vel, trøstende, men samtidig er det jo dumt å avvise trøst bare fordi den ikke kan bevises vitenskapelig.

Eller noe.

:trenger mer kaffe:

Det er sikkert både sant og usant, men mest av alt en (fattig?) trøst når livet er hardt

Litt sånn som "Nå har jeg nådd bunnen - herfra kan det bare gå oppover" - det er en viss mulighet for at man trenger at noen kaster ned et tau der man ligger i bunnen av kløfta, liksom...

Jeg gir fingern til folk som sier sånt til meg.
Aeon Flux-ordtaket er jeg med på.

smilefjes skrev:

Jeg har forøvrig adoptert svaret til allium på den norske utgaven. Så hvis noen sier til meg at man vokser på motgang så retter jeg meg i ryggen og spør om jeg strengt tatt trenger å vokse mer.

Bra sagt. Det hender jeg både synes, og sier, at jeg da for pokker sterk nok nå.

Det må være lov å både kjenne på og uttrykke at nok er nok. Noen ganger er det bare for tøft, for slitsomt. Ikke spesielt artig når man ikke har store valget annet enn å stable seg på beina og orke videre, men da er det heller ikke gøy å høre at det er i motbakke det går oppover.

Inagh skrev:

Bra sagt. Det hender jeg både synes, og sier, at jeg da for pokker sterk nok nå.

Det må være lov å både kjenne på og uttrykke at nok er nok. Noen ganger er det bare for tøft, for slitsomt. Ikke spesielt gøy når man ikke har store valget annet enn å stable seg på beina og orke videre, men da er det ikke gøy å høre at det er i motbakke det går oppover.

Det er sikkert ment som trøst, men oppfattes nærmest som et hån når man sliter som mest.

vixen skrev:

Det er sikkert ment som trøst, men oppfattes nærmest som et hån når man sliter som mest.

Det samme når noen sier at det finnes andre som har det verre. Det hjelper lite når du står i dine egne skoene, og de skoene trykker skikkelig.