Vekt i hus?

Vi har vekt i hus, men det er utelukkende jeg som bruker den, med ujevne mellomrom. Jeg veier bare yngstemann dersom det er en grunn til det (fylle ut vekt i et skjema eller noe), men ellers ikke. Vi snakker fint lite om slanking, overvekt og veiing hjemme hos oss, men det er ikke tabu heller. Eldstemann er fullt informert om vektoperasjonen min, mens vi valgte å ikke fortelle yngstemann, ikke for å holde det skjult, men fordi vi mente han ikke ville forstå konseptet, og kanskje bare bli redd og forvirret. Ungene mine er slanke som siv, så jeg tenker svært aldri på vekt og "å passe på maten" i forbindelse med kostholdet deres.

Tussa skrev:

Dei spør meg etterpå, ikkje foran. DET har dei fått med seg at dei ikkje gjer.

OK, men da er det jo greiere. 🙂 Da går det an å si noe om at folk er veldig forskjellige, både i fasong og høyde og farge og sånt, fordi alle er født forskjellig, og de fleste ligner litt på foreldrene sine, men ikke bare det. Og så spiller det også litt rolle hva man gjør selv, for hvis man spiser veldig mye, blir man tykkere (enn man ellers ville vært), og hvis man trener veldig mye, får man mer muskler (enn man ellers ville hatt), og hvis man soler seg blir man brunere, og hvis man klipper håret, får man kort hår. Men man kan ikke gjøre så mye med hvor høy man er eller hva slags farge man har på øynene, for eksempel.

Hattifnatten skrev:

De vil tidsnok skjønne hva foreldrene driver på med på badet om de går inn og kommer ut med tårer i øynene og finner seg en agurkbit til frokost.

Vi har også praktisert full åpenhet rundt sammenhengen mat-overvekt-helse. Samtidig er min kjepphest å lære barna matglede ved å ha mye kos og hygge rundt måltidene kombinert med lite tvang og mas om å spise opp.

Me har vekt i hus, og eg veger meg ein gang i veka. Normalt sett er eg åleine då, men det hender at ungane er der. Og då ender det som regel opp med at heile familien må på vekta. Storesøster veger seg av og til fordi ho håper på å få slutta med bilstol, men eg er streng der, og ho er lita av vekst. Lillesøster veger gjerna, men ho står helst og hopper for å sjå tala forandra seg. 🙄

Ellers veger me dei oftast i båtsesongen, for å halda eit auga med om dei treng nye redningsvestar.

I periodar veger eg maten min, og det ser av og til ungane. Dvs. eg veger middagen. Til dei har eg sagt at eg prøver og spisa mindre middag, for om eg spiser for mykje får eg vondt i magen. Og siden dei er skjønt enige om at mamma spiser mykje middag, synest dei det er heilt forståelig. Jaja...

Fnatten:

Jeg kjøpte meg vekt for rundt to år siden, før det veide ungene seg bare hos mormor eller farmor, og da syns de det var kjempegøy. Nå står vekten oftest på badegulvet, og har fullstendig mistet nyhetens interresse, så jeg er helt enig i at om man har badevekt eller ikke spiller ingen rolle, det er fokuset på den som teller.

Vi har vekt og jeg veier meg når de passer meg. Ungene ser at jeg veier meg, men de bryr seg ikke om det. Storebror veide seg i jula og var stolt over å endelig ha gått opp i vekt (og ikke minst i høyde.) Vi veide lillesøster før jul for å beregne vekten når slalombindingene skulle stilles inn.
Mellomsøster er litt overvektig og hun nekter å veie seg etter at hun ble tvangsveid av helseøster på skolen. (Ja, jeg har selvfølgelig fortalt helsesøter hva jeg synes om saken. Med store bokstaver og med mange utropstegn.) Det synes jeg er helt greit, det kunne aldri falle meg inn å pushe henne opp på vekten. Hun klager av og til over at hun er "feit" og da snakker vi om å være glad i og ta vare på kroppen sin, at kroppen forandrer seg i puberteten, sunn mat, lite snop og masse bevegelse. Vi snakker ikke om vekt.

Knerten elsker å veie seg han. Eller snu vekten opp ned (litt lite begeistret dersom den faller på tærene hans da...) Han skjønner ikke noe av det da, hans alder har visse begresninger på forståelsen av f.eks hva vekta egentlig måler...