1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.
2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.
6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.
7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende
Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine.
James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.
9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.
10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.
11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.
12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.
13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.
14. Han Kang: Human Acts
Han Kang skriver poetisk, knapt og smertefullt opprivende om Gwangju-opprøret i 1980, hvor én gutts dødsfall lever videre i minnene til mange andre i flere tiår framover. Den hårfine balansen mellom menneskelig nedrighet og menneskelig edelmot er sannelig dagsaktuell så det holder, og minner oss om hva vi risikerer om vi gir etter for førstnevnte. En fantastisk, rasende og sorgfull bok.
15. Annie Ernaux: The Years
Jeg leste denne fordi jeg hadde sett Eline Arbos aldeles fantastiske og opprivende teateroppsetning av boka i London, og ble egentlig litt skuffet. Det er nok fordi boka nesten utelukkende forteller den kollektive historien om et kvinneliv in Ernaux' generasjon, mens teateroppsetningen har mange flere individuelle erfaringer, tatt fra andre tekster av Ernaux. Men selvfølgelig er boka god også, virtuost skrevet, og veldig, veldig fransk!
16. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count
Ikke hennes beste bok (der ligger jo lista rimelig høyt), men fascinerende og følsomt skrevet om fire veldig forskjellige kvinner som blir involvert i en skikkelig fæl voldtektssak.
17. Martha Wells: Compulsory
Nusselig liten Murderbot-prequel.
18. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Denne gangen ramlet jeg inn i den fordi jeg var i Oxford på May Morning og sto ved Magdalen og hørte koret synge og klokkene ringe fra tårnet, og så måtte jeg bare lese om da Harriet sto oppe i tårnet og hørte det samme, og plutselig, eh, ... placet.
19. Maren Uthaug: 11 %
Hva om bare 11% av alle guttebarn fikk leve og ble holdt i avlssentre hvor de ble stramt kontrollert og heftig medisinert for å holde testosteronet i sjakk?
20. Annika Norlin: Stacken
Når man har hørt mye på Annika Norlins sanger i årevis og alltid elsket de historiefortellende tekstene, kommer det jo ikke akkurat som en overraskelse at hun kan skrive fiksjon! Det kan hun virkelig,
Stacken (Maurtua) er en skikkelig god roman om en gruppe nokså skakkjørte og akterutseilte folk som organisk-tilfeldig ender opp som en øko-new-age-kult med karismatisk leder langt ute på den svenske landsbygda et sted. Det jeg liker aller best med den, er hvor deilig nyansert den er, den får fram alt som er bra (mye) og dårlig (også mye) med det kollektive livet der ute i skogen, uten å karikere noen av personene, hvilket ville vært veldig lett å gjøre med en del av dem. En varm og empatisk og norlinsk vittig og underfundig bok.
21–24. T. Kingfisher: Paladin's Grace, Paladin's Strength, Paladin's Hope, Paladin's Faith
Skamløst underholdende, sjarmerende og morsom romantisk fantasy med horrorelementer, som jeg slukte med hud og hår. Veldig morsom verdensbygging også, jeg elsker the Temple of the White Rat! Masse bonuspoeng for at alle kjærlighetshistoriene handler om middelaldrende folk som har fått seg en støyt og tror de er for ødelagte til å kunne elskes, på den ene eller den andre måten.
25. Maria Reva: Endling
Boka begynner som en snurrig kidnappingsrøverhistorie, der snegleaktivisten(!) Jeva og aktivistsøstrene (eller snarere -døtrene) Nastja og Sol går sammen om å kidnappe 13 utenlandske menn som er på en veldig dårlig timet postordrebrudreise til Ukraina i februar 2022. Så kommer fullskalainvasjonen, og hele planen deres eksploderer. Men det gjør boka også, og blir til et metafiksjonelt spill med forfatterens og personenes skyldfølelse og sorg og raseri og menneskelige svakhet og heroisme og fullstendige fokusskifte. Velfortjent Booker-nominert.
26. Emily Tesh: The Incandescent
Noen ganger kommer det bøker som føles som de er skrevet for meg personlig. Dette er en sånn. Jeg var skeptisk i ca. fem minutter da jeg leste den konvensjonelle magiskoleåpningen, men ble lynraskt helt frelst da det ble åpenbart a) at synsvinkelen tilhørte en middelaldrende kvinnelig akademiker på et obskurt fagområde (selv på magiskolen), og b) at boka raser igjennom det som normalt ville vært plottet i en konvensjonellmagiskolebok på rekordtid og så beveger seg inn i mye mer interessant og komplisert territorium. Og det er en fantastisk bok om undervisning og læring og (valgt) identitet.
27. Carys Davies: Clear
Kort og oppslukende roman om en skotsk prest som kommer reisende til en (fiktiv) Orknøy i et moralsk tvilsomt ærend. Narrativet fungerer bra, og vendepunktet er effektivt og gripende, men det er også en del som skurrer. Ikke minst er presten John Ferguson en ekstremt enerverende person (antagelig med vilje, jeg går med på det), og jeg synes bokas fiksering på hvordan han lærer
norn av Ivar er urealistisk og overdrevet. Og slutten er helt umulig å tro på. Men jeg liker skarpe, strie Mary og den halvville, følsomme Ivar, og ikke minst vinden, havet og lundefuglene.
28. Ben Aaronovitch: Stone and Sky
Ikke den beste Peter Grant-boka, men det er alltid hyggelig å sjekke hvordan det står til med ham, Nightinggale og ikke minst Abigail, og jeg lo jo høyt flere ganger. (Det var norn i denne også!)
29. Dorothy L. Sayers: Strong Poison
Peter Wimsey møter Harriet vane for n-te gang. Jeg fikk lese den høyt for døtrene denne gangen!
30. T. Kingfisher: Swordheart
Nei, har du sett, enda en koselig kjærlighetshistorie om halvgamle, skadeskutte folk fra White Rat-universet!
31. Laurence Binet: Perspective(s)
Fiffig og underholdende brevroman, et mordmysterium fra Firenze på 1500-tallet, med diverse medlemmer av Medici-familien og en haug florentinske kunstnere med Michelangelo i spissen blant brevskriverne. Les den som opplading til en tur til Firenze!
32. Nnedi Okorafor. Death of the Author
En roman-i-en-roman som i utgangspunktet er god og forfriskende idé: amerikansk-nigerianske Zelu, som er lam fra livet og ned etter en ulykke som skyldtes dumdristig eventyrlyst og heftig konkurranseinstinkt og derfor også overbeskyttet og infantilisert av sin overveldende nigerianske familie, skriver en roman om rustne roboter som vandrer rundt på jorda etter at menneskene er utryddet og prøver å finne en slags mening med det. Begge historiene er gode og henger sammen uten å være irriterende en-til-en. Men dessverre er ikke utførelsen god nok, det er altfor mye pliktskyldig komme-seg-fra-A-til-B-prosa, og det er vanskelig å tro at den umodne og lite reflekterte Zelu egentlig kan skrive et mesterverk. (Da har roboten Ankara en bedre unnskyldning.)
33. Andrew Miller: The Land in Winter
Følsom og ekstremt velskrevet roman om to unge ektepar i krise en veldig kald vinter i England på begynnelsen av 60-tallet. Kjernen er det fine, skjøre vennskapet mellom to gravide kvinner som er fanget på hver sin måte.
34–35. T. Kingfisher: Clockwork Boys / The Wonder Engine
Dette er egentlig bare én roman i to deler, igjen fra White Rat-universet. Jeg elsket den, det er ikke mange som greier å balansere tøys, horror, romantikk, oneliners og satire med overbevisende og troverdige personer med overbevisende karakterutvikling og trøblete følelsesliv og -relasjoner. Men det gjør T. Kingfisher.
36. William Shakespeare: Titus Andronicus
Måtte lese den før jeg skulle se den på teater. Den er
ekstremt grim, blodig og problematisk! Men
kjedelig er det jo ikke!
37. T. Kingfisher: Hemlock & Silver
En Snøhvit-variant med ekstremt fokus på speil og forgiftede epler og en særdeles sjarmerende Kingfisher-heltinne (besatt av gift og motgift, middelaldrende og bredbygd, mer enn litt autistisk og helt uten filter). Men de fleste andre personene er løst skisserte og distanserte eventyrfigurer, og Kingfisher er mye bedre når hun skriver om ordentlige forhold mellom ordentlige mennesker enn når hun skriver actionsekvenser. Merkelig nok er den ikke noe skummel i det hele tatt, tross alle horrorelementene, kanskje det er Anjas fortellerstemme som gjør det?
38. Jane Austen: Persuasion
Måtte lese den om igjen etter å ha sett den nydelige 1995-filmatiseringen om igjen. You pierce my soul!
39. Karin Boye: Kallocain
Karin Boyes dystopi fra 1940 har mye til felles med Orwells 1984 (som kom i 1949 – kan han ha lest den?), en knugende beskrivelse av en totalitær stat i evig krig med andre totalitære stater, og med mennesker som i forskjellig grad har tatt varig men av å vokse opp sånn. Hovedpersonen Leo Kall er f.eks. åpenbart en emosjonell person som ikke aner hva han skal gjøre med følelsene sine i et samfunn der individet ikke har noen egenverdi i det hele tatt, og forholdene hans til kone, barn og sin nærmeste overordnede er kanskje det som er finest beskrevet i boka (man merker lyrikeren!).
40. T. Kingfisher: Thornhedge
Enda en av Kingfishers eventyrbaserte bøker – hva om Tornerose virkelig trengte å bli stengt inne bak en tornehekk og sove i hundre år (minst)? Jeg synes den subversive eventyrfortellingen er morsom, men jeg er ikke så glad i den distanserte eventyrstilen, den får meg til å savne de blodfulle personene i White Rat-universet.
41. Arundhati Roy: Mother Mary Comes to Me
Den er litt ujevn (Roy virker ikke alltid like entusiastisk når hun skriver om seg selv), men alt hun skriver om den ekstraordinære, frustrerende, dominerende-til-mishandlende og opprørske moren sin og det tornefulle og dysfunksjonelle forholdet de hadde er oppsiktsvekkende godt skrevet, både gripende og urovekkende i omtrent lik fordeling, og forteller oss en hel del om hvorfor Roy og bøkene hennes er som de er. (Og den gir oss et veldig dystert bilde av India.)
42. Kiran Desai: The Loneliness of Sonia and Sunny
Mer India – dette er en intrikat og oppslukende roman som utgir seg for å være en kjærlighetshistorie – og det er den også! – men som kanskje til sjuende og sist mest er om India og om å være indisk og om internalisert og eksternalisert kolonialisme og rasisme, om familiebånd og individualitet, mishandling og maktubalanse, kunst og svartekunst, om å leve ditt eget liv når du er fanget i noen andres blikk, enten det er en emosjonelt voldelig partner eller en invaderende mor.
43. T. Kingfisher: Paladin's Strength
Ooops, leste den en gang til!
44. Thomas Pynchon: Shadow Ticket
Det var hardt arbeid å lese denne boka, fordi den tvinger deg inn i konstant kognitiv dissonans. På den ene siden er den en supertøysete og fluffy noirpastisj full av hardkokte detektiver, dumdristige spioner, brutale mafioser, femmes fatales og diverse villmenn av ymse slag. På den andre siden er den ekstremt komplisert (spesielt persongalleriet), og driver hele tiden og tester leserens hukommelse og konsentrasjonsevne, og den er så kompakt skrevet at én setning kan ta flere minutter å prosessere. Men den er også fantastisk velskrevet og ofte hysterisk morsomt (de sangene!), og jeg elsker at andre halvdel av boka foregår i et frenetisk og vanvittig Sentraleuropa på 30-tallet, fullt av fascister, hevnende engler, overnaturlige fenomener, vampyrer, golemer (og beskrevet med ekstrem presisjon, også lingvistisk). Og dessverre er det jo noe kjent med dette her, et ødelagt, fascistisk USA og et volatilt, fullstendig uforutsigbart og minst like fascistisk Europa? Dessverre.
45. Martha Wells: Queen Demon
Da jeg leste
Witch King, første bok i denne serien, tenkte jeg at det var fint at den hoppet over store og viktige hendelser i hovedpersonenes liv og lot leseren trekke sine egne slutninger om hva som egentlig hadde skjedd. Det fungerte bra, og kanskje bedre enn en diger trilogi ville gjort, tenkte jeg. Dessverre viser
Queen Demon med all tydelighet at Wells har valgt diger-trilogi-veien, og at alt skal bli fortalt fra ende til annen. Dette andre bindet fungerer ikke kjempebra, den forutsetter at man husker første bind i stor detalj (det gjorde jeg ikke), og dessuten er det tydelig at begge historielinjene bare er opplading til De Store Tingene som skal skje i tredje bind. Jeg liker for all del fortsatt hovedpersonene og forholdene mellom dem, men det er bare helt på slutten at vi får se dem på sitt beste.
