Hadde mannen din blitt glad for å få bunad?

Harriet Vane skrev:

For det første må jo mannen selvsagt få bestemme selv hvilken bunad han skal ha, de fleste kan jo velge mellom flere.

I tillegg til å få bestemme om han i det hele tatt vil ha et plagg til 10-70.000 kroner.

Nei det ville han ikke blitt, han kunne fått det om han ville men sa nei.

Tallulah skrev:

I tillegg til å få bestemme om han i det hele tatt vil ha et plagg til 10-70.000 kroner.

Selvsagt.

På den ene siden får man en god del greie dresser for den summen, men på den annen side er bunaden tjent inn igjen i løpet av noen år, særlig i den perioden fra man er i dåp og bryllup flere ganger i året til man er i konfirmasjon hver søndag fra påske til juni.

Bunad er dessuten glitrende til representasjon vis man er i den bransjen. (veldig mange politikere og andre mer eller mindre offentlige personer, universitetsledelsesfolk osv bruker bunad).

Joda, men mange liker jo ikke å gå med bunad (eller dress), så da syns jeg de skal få slippe, selv om det er praktisk. Jeg velger som regel bort min bunad i alle andre sammenhenger enn 17. mai.

Nei, jeg ser ikke for meg ham i bunad og ville aldri finne på å kjøpe en til ham heller. Om noen mot formodning skulle ha gjort noe sånt, ville han nok følt seg ille til mote over at noen hadde brukt så mye penger på noe han aldri ville komme til å bruke.

Så med mindre du er helt sikker på at han vil like det, så la være. Du skal ikke kjøpe det til ham bare fordi du ønsker at han skal matche deg!

Jeg ville aldri gitt bunad i gave uten å være sikker på at vedkommende virkelig ønsket seg det. Mannen min har null og niks interesse av bunader, og ville garantert aldri gått med det om han fikk det. Altså helt uaktuell gave. 🙂

Skremmern skrev:

Nei, det ville han ikke tatt på seg!

Ikke min heller.

Nei, virkelig, virkelig ikke. Og han hadde (med rette) ment at jeg var et skikkelig nek om jeg hadde "tvunget" på ham en bunad i gave. Hvilket jeg aldri hadde gjort.

Tallulah skrev:

Joda, men mange liker jo ikke å gå med bunad (eller dress), så da syns jeg de skal få slippe, selv om det er praktisk.

Selvsagt.

Jeg synes egentlig ikke man skal gi gaver folk ikke har det minste lyst på. Det er noe passivt aggressivt over det.

Harriet Vane skrev:

Jeg synes egentlig ikke man skal gi gaver folk ikke har det minste lyst på. Det er noe passivt aggressivt over det.

Jeg ser for meg onde 50-talls husmødre med stort smil, og gift i stemmen.

"Hei, vi nabofruene har gått sammen og spleiset på noe vinduspuss og en nal, vi antok du manglet det"



Min mormor, femtitallshusmødrenes dronning, holdt på sånn til hun var over åtti. Lukte i andres hager i borettslaget, tok ned andres tøy fra fellessnoren og hengte det opp ordentlig, ringte på og spurte om hun skulle hjelpe folk med vinduspuss og sånn.

Mannen hadde blitt overlykkelig. Og det ble han også da han fikk bunad nå i våres. Riktignok var det svigermor som spanderte bunad på begge sine sønner, så jeg må finne på noe annet til 40-års dagen.
Mannen hadde ønsket seg det og snakket om det i lengre tid, så det var en ganske safe sak, altså.

Men jeg ville aldri i verden gitt det som en overraskelsespresang om han ikke hadde ytret ønske om det selv.

Min mann hadde blitt dritsur. :gift med bunadmotstander:

Jeg hadde nok blitt så glad om han hadde fått bunad at han hadde blitt kjempeglad som en konsekvens av min glede.

Svært lite slår en bunadskledd mann.

.....

Min mann har.

Om han var inbitt motstander hadde jeg ikke kjøpt til han. For gale at et sånt dyrt og fint plagg blir hengende i skapet, evt. blir brukt en sjelden gang av en som egentlig ikke vil.

Min mann fikk bunad til 40-årsdagen. I hovedsak av meg, men mine foreldre og hans mor var også med på det. Jeg visste på forhånd at han syntes bunad på menn var ok, og at han ikke ville hatt noe i mot en selv. Jeg visste også at han aldri kom til å gå til anskaffelse av bunad på egenhånd.

Jeg ville gjerne se han i bunad, og derfor kom jeg på at det var genialt å gi han bunad til 40-årsdagen. Han ble veldig overrasket og satte pris på det. Jeg ga han et kort til bursdagen der det stod at han skulle få bunad. Han fikk selv bestemme hvilken bunad, men jeg var ganske sikker på hva han ville ha, og hvor vi måtte dra for å få den sydd. Dette var i sommerferien, hvor vi var i Oslo. Jeg hadde planlagt det hele ganske nøye og visste at vi måtte legge reiseruta om Valdres hjemover, slik at vi fikk tatt mål og bestilt bunad.

Nå har han hatt bunaden i 3 års tid, og på kvelden 17. mai i år sa han til meg: Jeg er utrolig glad for bunaden min. Det er stas å ha den.

Nei. Det hadde vært en veldig, veldig dårlig idé. Men det er jo en fantastisk raus gave til de som faktisk ønsker seg det.

Min hadde definitivt blitt glad. Men jeg vet jo at han ønsker seg en. Tror jeg ville vært litt forsiktig med å kjøpt en så dyr gave uten at jeg hadde visst helt sikkert at han ville ha en.

Om jeg hadde kommet med bunad til min mann, så hadde han antakelig kikket rart på meg, og vurdert å fått meg innlagt. Han er definitivt ikke en som jeg hadde fått på et slikt plagg.

Om du ikke vet at han ønsker seg, eller vil kunne bruke den om han får den, så ville jeg luftet temaet før jeg gikk hen og kjøpte en. Mye penger, og utrolig kjipt om det ikke faller i smak.