Hvem bryr seg?

Det kommer an på. Jeg vet jeg kan bli flinkere i alle fall. Denne filmen var en vekker.

Jeg tror og håper jeg ville grepet inn - jeg har aldri vært i en slik situasjon, med unntak av en ekkel episode hvor jeg kom over en mann som skjelte ut kjæresten sin på det groveste, og var truende overfor henne. Han var stor og veldig sint, kjæresten gråt og var tydelig redd.

Jeg turte ikke gripe inn aleine, men var heldigvis da rett ved dit jeg skulle på et møte. (SU i eldstemann sin barnehage) Jeg gikk derfor inn og fikk med meg fler (hele gjengen) ut, og sammen konfronterte vi denne mannen. (For han holdt fremdeles på med utskjellingen, i full offentlighet, mens dama gråt og ba for seg...) Jeg er glad vi var mange, for det gikk ikke spesielt pent for seg, men det gikk heldigvis bra til slutt.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde grepet inn ved disse jentene. Jeg har grepet inn i liknende situasjoner før og håper jeg hadde gjort det her også.

Men jeg må innrømme at jeg er av de som har snudd også, instinktivt. Jeg var på vei mot en ulykke og så det var ille, instinktet mitt var å snu og løpe tilbake til mannen og be ham ta med mobilen. Ikke noe jeg er stolt av, men greit å vite at jeg er feig og må tvinge meg selv til å hoppe i det. Vi fikk hjulpet til og varslet ambulanse og politi. Men min umiddelbare reaksjon var altså at jeg snudde for å gjøre noe annet hjelpsomt for å unngå selve ulykken.

Jeg har ikke sett programmet, men så reklamen for det.

Jeg blander meg ofte, men ikke alltid. Jeg er usikker på om jeg hadde blandet meg i den episoden jeg så. Jeg håper det, men er ikke helt sikker. De gangene jeg blander meg så blir det veldig ubehagelig, og den følelsen sitter i så veldig lenge. Jeg overanalyserer i etterkant og det suger veldig mye energi (energi jeg for tiden ikke har).

Både jeg og mannen min ringte på hos naboen de gangene vi opplevde at han slo kjæresten sin. Hvis det ikke sluttet da, så ringte vi politiet.

Jeg er troende til å ikke oppfatte ting, for jeg kan være ganske sløv, så da kunne jeg blitt en av de 79.

Men hadde jeg fått det med meg hadde jeg vært en av de 8. Garantert. Jeg er veldig geskjeftig. 😛

Jeg husker jeg og ex stoppet ved en mann som lå i gata her i byen. Han hadde faktisk fått et lite illebefinnene, men vi fikk han opp sammen. Og valgte, etter hans ønske, å bestille en taxi til sykehuset.

Som oftes går det jo greit å bare spørre, om vedkommende trenger hjelp. Jeg ser ikke for meg at flertallet nødvendigvis er utagerende, i så fall kan man jo være flere som spør.

Polyanna skrev:

Jeg er troende til å ikke oppfatte ting, for jeg kan være ganske sløv, så da kunne jeg blitt en av de 79.

Men hadde jeg fått det med meg hadde jeg vært en av de 8. Garantert. Jeg er veldig geskjeftig. 😛

Den aktuelle situasjonen gikk det liksom ikke an å få med seg mener jeg. De jentene var både fysiske og veldig høylytt. Og det var tydelig at folk faktisk så/hørte de, men valgte å gå videre.

Mange går jo med lyd på ørene eller øynene på mobilen eller begge deler. Jeg ser for meg at jeg hadde gått forbi, så prosessert det jeg hadde sett/hørt, stoppet, sett tilbake, sjekket om det faktisk var noe som foregikk, og så gått tilbake. Litt som han på skateboardet. Jeg er ikke alltid superrask i avtrekkeren.

Og så syns jeg nesten synd på han dansken på slutten der - han var så rasende at han nesten ikke klarte å snakke, og det tok tydelig litt tid før han fikk ned pulsen igjen.

Har ikke sett tv-programmet.

Men har grepet inn et par ganger.
En gang på Karl Johan for mange år siden. Da var det en overberuset mann som var ekkel, ufin, høylytt og skremmende mot en ung jente som ikke klarte ta seg ut av situasjonen. Mange folk, mange voksne mannfolk som enkelt hadde fått kontroll på situasjonen gikk rett forbi. Jeg gikk bort, fikk masse kjeft av mannen som prøvde holde på jenta. Husker ikke alle detaljer nå men jeg fikk henne med meg, med ekkle høylytte ord slengt etter meg med alt han skulle gjøre med oss.
Men det sluttet med at jeg fikk en lettet jente inn i en taxi.

En annen gang var det en ungdomsgjeng som prøvde skremme seg til en moped av en annen ungdom. Det var etter en kveldsvakt, nattsvart og ingen jeg kunde få hjelp av. Situasjonen var så pass opphisset og ubehagelig så jeg valgte å ringe politiet i steden for å fysisk gripe inn. Politiet var på plass i løpet av noen minutt heldigvis.

Og så har jeg ringt ambulanse da jeg og mannen fant en mann på en parkbenk som vi ikke fikk kontakt med. For meg var det en selvfølge at vi prøvde få kontakt, uteligger eller ei da det var tydlig at noe ikke var som det skulle og da stopper jeg opp.

Så jeg stopper opp men ser ann situasjonen. Er ikke alltid jeg tør å prøve få kontroll over en situasjon alene, (som den ungdomsgjengen), men da får jeg få tak i hjelp, (den gang politiet).

Polyanna skrev:

Mange går jo med lyd på ørene eller øynene på mobilen eller begge deler. Jeg ser for meg at jeg hadde gått forbi, så prosessert det jeg hadde sett/hørt, stoppet, sett tilbake, sjekket om det faktisk var noe som foregikk, og så gått tilbake. Litt som han på skateboardet. Jeg er ikke alltid superrask i avtrekkeren.

Jeg så mange hadde "lyd på øret" ja. Men man så jo også at de faktisk stoppet opp og så ut til å registrere at det var noe, men valgte å ikke følge opp.

Jeg griper inn i slike situasjoner som den over så lenge jeg føler meg rimelig trygg på at jeg ikke kan bli utsatt for vold selv, da tilkaller jeg hjelp. Jeg er ikke flink til å si det rette ordene, til det blir jeg for sint.

For noen år siden var mannen og jeg første bil som som kom frem etter en front-mot-front-ulykke, og det falt meg aldri inn at jeg ikke skulle løpe frem til bilene og forsøke å få ut de som satt inneklemt. Bilene hadde kollidert i høy fart (ca 70-80 km/t). De som satt i den ene bilen, inkludert ei lita ente på rundt to år, var ved bevissthet men ganske hardt skadet. Det falt meg aldri inn at vi ikke skulle gripe inn og jeg handlet vel i grunnen kun på instinkt. Jeg kommer aldri noensinne til å glemme synet som møtte meg da jeg rev opp passasjerdøren foran og to skadede voksne mennesker stotret frem "barn, barn, barn!" på gebrokkent norsk mens de pekte mot baksetet. Jeg tenker fortsatt på hvordan det gikk med dem, det eneste vi har sett i etterkant var en notis i avisen om at det hadde vært en ulykke og tilstanden på de skadede rett etter ulykken.

Jeg sjekker ikke alle jeg går forbi som ligger på parkbenker etc. Ligger de på gaten eller fortauet gjør jeg det, men ligger de på en benk skal jeg innrømme at jeg ikke tør å sjekke. De kan være sovende og bli aggressive av å bli vekket.

Ruslebiffen skrev:

Jeg sjekker ikke alle jeg går forbi som ligger på parkbenker etc. Ligger de på gaten eller fortauet gjør jeg det, men ligger de på en benk skal jeg innrømme at jeg ikke tør å sjekke. De kan være sovende og bli aggressive av å bli vekket.

Det er jeg egentligen enig i. Den mannen vi prøvde vekke skalv og det var tydlig at det var noe som var feil.

Ja det hadde jeg. Så ikke programmet men har sett flere lignende ekspriment haugevis på youtube. Og kjenner igjen scenario fra yrkeslivet.

Jeg har aldri opplevd situasjoner som i HI, men jeg håper i hvert fall jeg hadde fått meg til å gripe inn.

Eldre, shabby mann som ligger strak ut rett ved torget en vinterkveld har jeg opplevd; da vekket vi ham, fant ut at han "bare" var kraftig beruset, så vi kjørte ham hjem til seg selv og ventet til vi så at han var kommet seg inn. Selv om jeg synes det er en selvfølge å prøve å hjelpe i slike situasjoner, må jeg innrømme at jeg et øyeblikk kjempet med "ikke blande seg"-refleksen før jeg tok til vett. Jeg tenker at det at folk ikke griper inn ikke nødvendigvis alltid er vond vilje, men litt den der typisk norske (?) tanken om at man ikke skal blande seg i andres saker - selv om man selvfølgelig bør det i situasjoner som den i HI.

Jeg vet at jeg ville hjulpet - jeg har gjort det ved flere anledninger. Og jeg synes også det er rart å ikke hjelpe fordi folk er ruset/fulle - det er jo farlig å være så ruset eller full at man ikke kan stå på bena! Jeg spør, da - om de trenger hjelp. Hvis de svarer greit for seg og sier at de ikke trenger hjelp, går jeg videre.

Jeg sendte en e-post til alle foreldrene i Herremannes klasse om dette programmet. Jeg anbefalte dem å se det sammen med barna og diskutere mobbing og hva barna kan gjøre om de ser noe lignende. I dette tilfellet så blir det å si i fra til en voksen og få den til å gjøre noe ettersom disse barna går i 6. klasse og jentene var veldig aggresive.

Det har blitt mye positiv respons fra mange foreldre og lange e-poster med hva vi foreldre kan gjøre og at vi f.eks. må være aktive på instagram osv. Det finnes f.eks. noe som heter skolensnavnsladder på Instragram som er om vår skole der det ønskes at alle legger ut sladder om elevene i 5.-7. klasse. Nå har mange foreldre rapportert gruppen som upassende.

Anbefaler dere å sende ut informasjon til foreldrene i barnas klasser så at andre kan se/ta opp programmet.

Jeg har grepet inn noen ganger og i tilfellene her håper jeg at jeg hadde grepet inn. Jeg er ikke så veldig redd for å gripe inn i seg selv.

Det finnes situasjoner hvor jeg ikke automatisk hadde grepet direkte inn og jeg har opplevd å gripe inn i et tilfelle jeg ikke burde gjort det (men det visste jeg ikke da).
Da blir det indirekte inngripen ved å ringe politi.

Livløse folk på gata håper jeg at jeg hadde reagert på. Ikke alltid godt å vite hvem som sover og hvem som er livløs, så om en person lå livløs på en benk kunne jeg antatt at vedkommende sov.

Å stoppe alene for å hjelpe bil i mørket er noe jeg har blitt nervøs for.
Jeg har stoppet en gang og lånt bort startkabler til en gjeng skumle mc-menn med masse tattiser. Det var småskummelt, men det gikk jo bra.

Jeg bryr meg visstnok litt for mye noen ganger, i følge poden. Han er elve år da.

Sist var da jeg skulle handle en blomst til en venninne, så stod det en jente foran meg i køen og skulle kjøpe en knøttliten potteplante. Potten som var på kostet selvfølgelig ekstra, og jenta hadde ikke råd. Jeg bad de sette den på min regning i stedet. Jeg tenker meg ikke om i slike settinger og handler som regel på impuls. Har dratt opp en gutt fra et badebasseng engang, for jeg var sikker på at han var i ferd med å drukne. Han ble veldig forskrekket, så tror han egentlig bare dykket litt. Men bedre å gjøre det engang for mye enn for lite.