Er du overrasket over hatet/hetset i forhold til Pride?

Mitt svar: Ja. Jeg har av diverse grunner hatt andre ting å tenke på, så er nok ikke så på samfunnsdebatten som jeg har vært tidligere. De miljøene jeg personlig ferdes i har heller ikke noen element av hets i seg, så jeg er nok i en "boble".

Hva med deg?

Jeg har fått meg meg at det har vært ganske "harde fronter" i forhold til transpersoner, men jeg oppfatter de utfordringene (som jeg kjenner til) mer som en kollisjon mellom en idealistisk tilnærming enn en praktisk heller enn at man er uenige "i bunn" (Jeg tenker på hvem som skal vurdere hvilken medisinsk hjelp transpersoner skal få. Mange som representerer transpersoner ønsker at de skal få hjelp uavhengig av hvor de bor. Som utflyttet fra Nord-Norge, men med mor igjen der, kan jeg bare rapportere tilbake at helsetilbudet i Nord-Norge ER dårligere for ALLE. Det er realiteten. Skrev det i parantes, så spent på om det blir en diskusjon om dette heller enn om det jeg lurte på )

Om ikke direkte hat/hets, opplever jeg stadig at folk som fullstendig aksepterer både homofile forhold, transpersoner, foreldre av samme kjønn som får barn osv, er skeptiske til Pride-arrangementet og hva det innebærer.

Ikke så veldig overrasket, dessverre. Jeg jobber med mange ulike mennesker og selv tilsynelatende oppegående folk har grumsete holdninger i den retningen.

Det skremmer meg for eksempel at «jævla homo» fremdeles er et skjellsord i gangene og at det avfeies med at det bare er ord. Det har resultert i mange diskusjoner og undervisning om hatretorikk og verdier.

At mennesker er hatefulle, fulle av fremmedfrykt og hetsende er dessverre ikke overrasket.
Men jeg trodde vi var kommet lenger enn det kan se ut som vi er. Men det er kanskje det, at man tar ting litt for gitt. Tenker at rettigheter er trygge. At det er større aksept for mangfoldet. Men vi ser jo det, at vi kan ikke ta noe for gitt. Vi må hele tiden kjempe, for rettigheter, for mangfold, for aksept, for frihet og demokrati.

Vold, hets, hatefulle ytringer viser at vi trenger slike arrangementer som Pride. Vi trenger å vise frem mangfoldet. Vi trenger å vise frem respekt, aksept og toleranse. Og vi trenger å vise støtte. Og vi trenger å kjempe sammen.

Det er så mye anonymt hat og hets på sosiale medier og i kommentarfelt etc. at jeg ikke er overrasket over slike kanaler. Har dog reagert på ting utenfor kommentarfelt/uttalelser i media som jeg trodde vi var ferdige med. Heldigvis absolutt ingenting sånt blant mine venner. Ante heller ikke at homo fortsatt ble utstrakt brukt som skjellsord.

Overrasket, nei. Sint, fortvilet og opprørt, ja. Over både det helt åpenbare hatet og det som fremstår i en tilsynelatende penere innpakning.

Jeg er litt overrasket ja, fordi jeg har ingen rundt meg som jeg omgås til vanlig som har sagt noe negativt, eller som er nevneverdig skeptiske. Folk ser ikke ut til å være så opptatt av det i det hele tatt, det har vært lite snakk om det på jobb f.eks. Det er mest ungdom jeg kjenner som er engasjert i pride, og da i positiv retning, med støtte fra sine foreldre.

Bare en av mine bekjente, dvs forelder til ett av mine barns klassekamerater, som i fjor en gang la ut ett eller annet om at det var "nok" eller "for mye" pride, eller noe i den dur. Vedkommende ble ganske ettertrykkelig pepret med motargumenter fra en av mitt/sitt barns venner, som fikk støtte fra flere, og det ble en ganske interessant diskusjon, som jeg vil si ungdommen(e) kom best ut av.

Ut over dette har jeg ikke opplevd mye pride-skepsis i min boble heller. Så ja, litt overrasket er jeg, men burde selvsagt ikke være det.

Jeg er dessverre ikke det.

Det virker som om det finnes mennesker der ute som hater bare for å hate.

Nei, på ingen som helst måte. Det har vært konstant i mange år. Forskjellen i år har vært at det jeg oppfatter som mer "mainstream"-media har vist frem mer av det, spesielt med kronikker som ikke er så ute i grøftekanten at man kan "avskrive" det som oppgulp. Ordbruk og debattform har endret seg, og har på den måten nesten normalisert det å være i mot pride i en eller annen form.

Ja og nei. Jeg har notert meg at det har vært litt mer "motstand" (som jeg har fått med meg i alle fall) enn vanlig. Det har overrasket meg litt. Men samtidig leser jeg jo kommentarfeltene på generell basis og det er mye grums der ute.

Ikke det minst. For 13-14 år siden opplevde jeg å bli spyttet på, forsøkt dyttet ut i veien, ropt etter, seksualisert og trakasert fordi jeg f.eks. holdt kjæresten min i hånda, kysset henne offentlig, var åpen om at samboeren min var kvinne og den type ting. Og jeg synes ikke den offentlige debatten er blitt det spor bedre siden da, tvert om synes jeg det er mer rom for å si helt uakseptable ting enn det var den gang og dekke seg bak ytringsfriheten.

Veldig ofte omtaler jeg hun som var samboeren min i nesten 3 år, som "ei jeg bodde i kollektiv med". For jeg orker bare ikke. Og det er egentlig veldig trist.

Nei, dessverre ikke. Både fordi jeg har mange venner som er forskjellige typer skeiv og hører ting de forteller og av og til ser hva de opplever. Det er heller ikke sånn at meningene har endret seg så mye, for de samme folka er jo i live, og med sosiale medier har de fått mulighet til og trening i å ytre seg også, utover ekle kommentarer og blikk på Rema.

Selv vokste jeg opp i kristenmiljøet, og tror ikke det har blitt noe bedre. Jeg har barndomsvenner som er mot abort.

Men! Tenåringen har en venn som har vært åpent homo i flere år allerede, så det er mulig ting er blitt en del bedre.

Da jeg vokste opp samme sted, gikk jeg på videregående før jeg traff den første åpne homofile, og hun var virkelig den eneste på min alder jeg hadde møtt eller hørt om. Alle de jeg vokste opp med som seinere har kommet ut av skapet på den ene eller andre måten gjorde det først når de hadde flyttet til byen, i relativ anonymitet.

Overrasket er jeg ikke, selv om det er fullstendig ukjente i de kretsene jeg vanker. Heldigvis. Men jeg er jo ikke homofil selv, så det er jo naturlig at jeg ikke merker mye til det. Samme som med hudfarge det, jeg merker naturlig nok lite, men ungene mine forteller om en god del grums og kommentarer. Dessverre. Som 17-åringen som «alltid» er den eneste som blir kontrollert for billett på toget, feks. Og de som synes at 22-åringen snakker såååå godt norsk. Så det ar jeg ikke merker noe til hatet (minus i kommentarfeltet) betyr jo ikke at det ikke finnes rundt meg heller. Som skremmer. Svigersønnen min er født jente, bonussønn er homofil, min beste venninne har homofil sønn. Det er så himla vanlig at det burde være en nobrainer å akseptere. Og ikke forstår jeg at noen føler at de har noe med andres kjærlighetsliv heller.

Ja, i noen grad i hvert fall, er jeg overrasket. Hatet og hetsen er så forrige årtusen lizzom, men jeg lever nok også litt i en boble kan det se ut til. For vi er visst ikke alle blitt med inn i det 21. århundre.

Nå er jo homohat knyttet til lav IQ da, har jeg lest forskning på, så sånn sett burde jeg jo ikke vært så overrasket.

Jeg er ikke overrasket, hverken over hetsen, hatet eller manglende forståelse for kjønnsmangfold osv. Jeg utsettes fint lite for det selv, men andre jeg kjenner og er glad i gjør jo det. Jeg forstår ikke hatet, skjellsordene, motstanden. Jeg har aldri gjort det. Flere av mine barndomsvenner merker det.

REDIGERT FOR TILLEGG: Barndomsvennene merket hat og manglende forståelse fra omgivelsene.

Jeg lever i en boble. I min verden er ikke dette homofili, trans osv. ikke noen problemstilling. Det er bare sånn det er. Det ser alle ut til å mene.

Og så får oppslag fra kommentarfelt meg til å innse at verden ikke er like enkel som jeg innbiller meg. Det overrasker meg litt, men jeg er også en person som tror at alle alltid vil hverandre godt. (Tenk om verden hadde vært så enkel.)

Ja, i min verden er det heller ikke et diskusjonstema hvem folk elsker, gifter seg med, har sex med etc. Jeg forstår diskusjonen rundt småskolebarn i Pride-tog, og ble overrasket over hetsen som kom i etterkant av et debattinnlegg om dette, men det er bare en av mange sidediskusjoner i det etterhvert store LGBTQ+ landskapet som egentlig ikke har noe med Pridefeiringen å gjøre. At hetsen av Pride fortsetter for fullt etter det som skjedde i Oslo, er både sjokkerende og trist.

Jeg er ikke egentlig overrasket siden jeg har lest kommentarfelt og nyheter. Men jeg synes det er rart og trist at vi ikke har kommet lenger i 2022. Jeg forstår ikke hvorfor noen skal mene noe om at folk har en annen kjønnsidentitet eller legning enn en selv har?

Et barn i min nære krets har nylig fortalt at hen er trans. Jeg frykter at hen får mange kjipe opplevelser de neste årene, men håper det beste. Jeg ser at de yngre i kretsen knapt reagerer, mens de eldre ikke klarer å forstå. Og det kan se ut som det går et markant skille ved 50 årsalderen.

Jeg er trans selv og har faktisk ikke opplevd dette som så ille.. hørt om det, ja.

Men ikke at det skulle være så mye mer! Når jeg har vert borti små diskusjoner så har jeg bare sagt at om du skal holde på sånn så gidder jeg ikke diskutere og avsluttet.

Jeg hadde dog store problemer på en psykiatrisk avdeling! Ikke blant pasientene men personale! De nektet å kalle meg guttenavn og ville kun bruke jentenavn. Begynte bare å ignorere det navnet etterhvert og per i dag respondere jeg nesten ikke på det lenger, må faktisk tenke meg litt om for å huske dt..