Spinoff: Hva om dere ble enslige og uføre

I tråden til Jessica om hvordan det ville gå om i ble uføre om 1 år var det mange som svarte at det ikke var noe problem siden partneren tjente bra nok.
Hva om dere ble/var enslig og uføre?

Hæ? Hva mener du?

Beklager men med mitt livsmotto: "Hell ut de halvtomme glassene og nyt de halvfulle", så er jeg altfor optimistisk av natur til i det hele tatt greie å forestille meg en slik tilværelse. Men det måtte ha gått på et vis det som alt annet.

Svarte det vel der også, men for min del hadde det gått veldig lite bra. Jeg har bare en halv stilling i et lavtlønnsyrke, er for gammel til ung og ufør-ordninger og har en sykehistorikk som gjør at jeg er utelukket fra uføreforsikringer.

Det hadde vel da blitt laveste trygdesats, litt bostøtte og supplering fra sosialen. Neppe spesielt kult.

Det hadde gått skikkelig dårlig for å være ærlig.Så jeg håper virkelig aldri det kommer til å skje.

Jeg er allerede enslig, så det ville gå til skauen slik jeg svarte i den andre tråden. :nekter å innse at denne tråden ikke var ment for enslige:

Bare det å være enslig hadde bydd på økonomiske utfordringer jeg ikke aner hvordan jeg skulle håndtert. Det er nesten så jeg ikke orker tenke på hvordan det hadde blitt om jeg i tillegg hadde gått kraftig ned i lønn.

Dette ble veldig pessimistisk synes jeg. Snakker om å tenke worst case liksom.

Jeg vil nesten tro at det måtte være pga en ulykke hvor mannen dør og jeg blir ufør for at det skulle sammenfalle i tid. I så fall har vi forsikringsordninger som hjelper oss. Og så ville jeg og barna flyttet, for boligen vi har nå ville jeg ikke klart å ivareta som ufør enke. Så måtte vi bare klart oss som best vi kan.

Å....så ikke ordet enslige...:kremt:

Enslig og ufør, med to barn? Hadde nok ikke hatt det særlig fett da nei, men regner jo med at mannen måtte tatt sin del, med hensyn til barna i alle fall. Jeg aner faktisk ikke hvordan det hadde gått, men det er vel kanskje noe man burde satt seg litt inn i. 😮

Vel, som jeg svarte i den andre, har jeg forsikring som i hovedsak skal kunne ta seg av det økonomsike. Det å bli ufør, der er det helseendringen jeg bekymrer meg mest for. Det å bli enslig, ja da er det nettopp tapet av min ektemann som bekymrer meg mer enn økonomien. Ja, jeg ville ikke klare å bo i dette huset med en inntekt, så hadde han forlatt meg, så måtte vi flytta til noe mindre. Ettersom det nok er minst like (lite) sannsynlig at han heller skulle dødd fra meg, er det forsikring inne i bildet der også, som sikrer at jeg og guttungen skulle kunne fortsette å bo i hjemmet vårt.

Men, tapet av den mannen jeg elsker anser jeg som en langt større utfordring, og ufør i tillegg, altså med en helse som ikke er spesielt bra, som alenemor for guttungen, nei det ser jeg mørkt på.

Det er dog slett ikke noe jeg bruker tid og energi på å tenke på, jeg er lykkelig gift, og vi er begge ved normlalt god helse, så jeg kan ikke bruke dagene på å bekymre meg for om han skulle gå/dø fra meg og jeg skulle bli alvorlig syk.

Har blitt enslig, og med et nødskrik unngått å bli ufør. Det hadde gått bra økonomisk, siden jeg er i SPK. Jeg ville kunnet beholdt og au pairen men måtte solgt huset og kjøpt noe mindre Også fordi helsa ikke ville holdt til å drifte huset jeg bor i nå.

Ullvott skrev:

Dette ble veldig pessimistisk synes jeg. Snakker om å tenke worst case liksom.

Er det så usannsynlig, da? Hva om mannen din vil skilles og du får en alvorlig psykisk reaksjon? Det er ikke videre uvanlig. Eller dere bestemmer dere for å gå hver deres vei, og du blir syk etter det. Eller du blir syk/skadet og mannen din og deretter skilt. Både uførhet og skilsmisser er vanlig, så jeg anser det ikke som krisemaksimering og tenke tanken.

Ullvott skrev:

Dette ble veldig pessimistisk synes jeg. Snakker om å tenke worst case liksom.

Hey, for 1.5 år siden tenkte jeg det samme. Nå sitter jeg jaggu midt oppi det - gudskjelov uten at noen har dødd da men allikevel.

Å bli enslig hadde vært en økonomisk fordel for meg, så for meg ville det gått bra. (Det kommer selvfølgelig an på hva ufør betyr da. Det er ofte fysiske begrensninger som gjør at man blir ufør, og jeg hadde helt sikkert slitt på ikke-økonomiske plan med omsorg for barn alene. )

Fadese skrev:

Er det så usannsynlig, da? Hva om mannen din vil skilles og du får en alvorlig psykisk reaksjon? Det er ikke videre uvanlig. Eller dere bestemmer dere for å gå hver deres vei, og du blir syk etter det. Eller du blir syk/skadet og mannen din og deretter skilt. Både uførhet og skilsmisser er vanlig, så jeg anser det ikke som krisemaksimering og tenke tanken.

Blir jeg psykisk syk av skillsmisse så spørs det vel om jeg klarer å administrere livet og økonomien uavhengig av inntekt.

Men dersom jeg ble skilt så eier jeg halve huset (sammen med banken), så da måtte huset selges. Jeg tjener greit og har ganske gode forsikringsordninger. Og mannen måtte betalt bidrag ut fra sin inntekt regner jeg med. Barna og jeg hadde klart oss. Ellers måtte barna bodd hos mannen til jeg greide å stable meg nok på beina igjen.

Jeg er ikke naiv. Det er en grunn til at vi har gode forsikringer.

Ullvott skrev:

Blir jeg psykisk syk av skillsmisse så spørs det vel om jeg klarer å administrere livet og økonomien uavhengig av inntekt.

Hva mener du?

Det er skittøft! 🙁

Om jeg hadde blitt både enslig og ufør hadde jeg fått det tøft, ja. Jeg hadde nok overlatt ungene til faren, solgt huset, funnet meg et lite krypinn, redusert forbruket til det minimale og håpt på det beste. Men før den tid hadde jeg nok satt meg godt inn i hva forsikringen min egentlig dekker. () Jeg er uføreforsikret både gjennom bank og fagforening, men har ikke peiling på hva det ville utgjort i kroner og øre.

Å bli enslig hadde gått greit økonomisk, om jeg hadde blitt 100 % ufør så hadde det jo blitt temmelig knipent økonomisk da, selv om jeg er temmelig godt forsikret. Det kommer også an på om mannen min og jeg var blitt skilt eller om han var død. I det første tilfelle så hadde han jo fortsatt delt på utgifter til barn, og i det siste tilfelle så har jeg forsikret ham så grundig at det hadde blitt lite gjeld igjen.

100% ufør klarer jeg nesten ikke å se for meg at jeg skulle blitt. Noe hadde jeg gjort av arbeide uansett, jeg har såpass mange ben å stå på. I verste fall, om jeg hadde blitt lam og blind så hadde jeg kunne programmert hjemmefra ved hjelp av blindeterminal.

(Og nei, jeg mener ikke at alle som er 100% ufør hadde greid å kunne gjøre noe arbeid.)

Fadese skrev:

Hva mener du?

Psykisk sykdom kan utspille seg på mange måter. Noen ganger arter det seg slik at den syke ikke klarer å håndtere praktiske ting i hverdagen. Ved alvorlig depresjon f.eks. Jeg tenkte at blir jeg så dårlig av psykisk sykdom at det fører til uførhet er det ikke sikkert at jeg klarer å håndtere praktiske og økonomiske ting.

Utover det mente jeg ikke noen ting. Jeg mente ikke å starte en diskusjon om psykisk sykdom. Jeg kan for lite om det til å sette i gang en stor utredning.