Frisøren ...

Jeg er veldig sjelden hos frisør siden jeg har langt hår og er kjempefeig og kjedelig i hårveien, men de få gangene jeg slår til og klipper håret skulderlangt har jeg alltid med et bilde/utklipp av noe jeg synes er fint. Stoler ikke på frisøren sånn at hun kan klippe som hun vil...

HAr aldri spurt om de er faglært men tør ikke gå i sånn type salong som Adam&Eva for da de etablerte seg på tettstedet jeg kommer fra på 90tallet klippet de kun sånne utrolig hippe frisyrer og fra da av ble jeg skikkelig skremt. 😱

Lar ikke en lærling slippe til i håret mitt om jeg hadde fått vite det på forhånd heller :livredd for håret mitt:

Det er en grunn til at jeg har fast frisør, og lar andre yderst sjelden få slippe til.

Jeg sier ifra hvis jeg ikke er fornøyd, og synes ikke man skal finne seg i alt mulig nei.
Jeg hadde blitt grisesur om noen hadde utgitt seg for å være utlært mens de er lærlinger.

Jeg har alltid vært så kritisk til frisører at jeg har foretrukket å (skam)klippe meg selv, da cet jeg i hvertfall hvordan resultatet blir. Men nå deler jeg kontor med to frisørlærere og har frisørelever i etasjen under meg på jobb, og det er noe helt annet å klippe seg hos en lærling når man vet at læreren henger over som en hauk og passer på.

Jeg ser på det sånn at frisører utfører en tjeneste som alle andre, og er man ikke fornøyd, klager man og ber om å få skaden rettet på. (Jeg tenker såklart på slike tilfeller som med stedatteren din der man ikke får rett resultat.) Det du skriver høres rett og slett ut som svindel, og da kan man gå til angrep på dem med loven i hånd.

Jeg går bare til EN frisør, annet tør jeg ikke.

Jeg legger "livet mitt" i hans hender og stoler 100% på ham.

Svigerinnen min klipper seg hvorsomhelst, bare det er billig og jeg FATTER ikke at hun tør. Heldigvis er hun nydelig så hun tåler godt de sporadiske skamklippene hun av og til går rundt med.

Frisøren min har jeg hatt i 20 år. Kun klippet meg hos en annen et par ganger mens jeg bodde i utlandet. Frisøren min kjenner meg og mitt hår så jeg slipper å fortelle så detaljert om hvordan jeg vil ha det.

Å sende lærlinger alene på jobb og la de utgi seg for ferdig utdannet synes jeg ikke noe om. Skjønner heller ikke at lærlingene godtar det. De får jo ikke den opplæringen de trenger om ingen ser over arbeidet og veileder dem.

Jeg har vært hos noen elendige frisører. Så jeg har brukt den samme salongen i 7 år nå, utenom et par sporadiske skamklipp. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, må finne meg en ny en, har begynt å forhøre meg om hvor de er flinke.

Siden jeg er student går jeg oftest til lærlinger, men da med gjennomgang av frisør etterpå. Det har så langt funket greit, bortsett fra den gangen jeg fikk svart hår...

Uansett tror jeg det å klage på frisør er dte vanskeligste som finnes. Jeg har i alle fall ikke så stor kompetanse at jeg kan si hva som er feil med en klipp - bare at den er feil.

I din stedatters tilfelle ville jeg nok tatt kontakt. Men jeg ville nok overlatt det til far eller mor.. .;)

Jeg forventer meg en god klipp, og en god farge dersom jeg vil farge. Men jeg har sjelden klare meninger om hvordan klippen skal være. Jeg går og sier at de kan gjøre som de vil bare jeg blir fin og det ikke blir for dyrt. Så foreslår frisøren noen ting, og jeg sier hva som høres greiest ut. Og så blir jeg så fornøyd atte. Og ble det ikke så fint som jeg hadde tenkt. Så vokser det ut igjen.

Men det har tatt meg noen år å komme dit, og det at jeg har funnet en flink frisør hjelper jo også på.

Når jeg var 13 bleket jeg håret selv hjemme. Det ble gulfarget. Gikk til frisøren, og ble anbefalt å kjøpe noe lilla greier (silver-rinse eller noe) å skylle med, og det tok bort gulfargen. Så fortsatte jeg litt på etterveksten, helt til jeg ikke orket det mer (noen måneder), så gikk jeg til frisøren for å få det farget tilbake. Og ble sendt ut igjen derfra med mørkere hår med grønt skjær og på gråten (frisøren ville ikke bruke rødtoner for da ville det bare bli altfor rødt. 🙄 Som om ikke det hadde vært mye bedre). Noen ble med meg ned igjen for å klage, og etter mye om og men gikk de med på å prøve igjen, hvorpå resultatet kun ble en anelse bedre, og etterhvert som jeg vasket håret mitt, så ble det grønnere igjen.

Så skulle jeg spare. Og frisørene tok ALLTID for mye, og jeg var fortvilet når jeg gikk derfra. (Men slik jeg hadde herjet med håret, så var det jo ganske slitt.) Så oppdaget jeg en frisør med langt-hår-pakke. De brukte noen timer på å tvinne alt håret i små lokker som de klippet oppetter langs for å få bort alle splitter, og det ble avsluttet med kur, samt at jeg fikk med shampoen og balsamen de brukte hjem etterpå (det var inkludert i prisen). Da fikk jeg langt og velstelt hår, og var strålende fornøyd.

Så ble jeg gravid, fødte, mistet hår, flyttet 3.5 timer unna frisøren, og ble til slutt overtalt av mannen til å klippe meg kort. Det var ganske skummelt, jeg hadde skikkelig langt hår og klippet det helt kort. Storebror som da var halvannet år satt å så på og han bare stirret og stirret på meg hele resten av ettermiddagen. 😛 (Og frisøren synes det var veldig skummelt å skulle klippe av så masse langt hår.)

Siden har jeg latt frisørene gjøre som de ville stort sett. Og så ble jeg gravid igjen, har langt hår igjen, men har mistet 1/3 av manken, så nå må jeg vel til pers med kort hår igjen.

Men altså: Dersom jeg eksplisitt ber om å få tatt mye og de tar for lite, så kan jeg kansje gå innom og be dem ta litt til, men ikke dersom jeg ikke har noen spesielle ønsker på forhånd. Da bare tenker jeg at jeg får gå litt fortere igjen. Har jeg grønt hår eller permanent som bare har tatt i litt av håret, så vil jeg ha det fikset altså.

Jeg er kjempeskeptisk til nye frisører og kjører som regel helt safe første gangen. Mitt inntrykk er at det er så UTROLIG mange dårlige frisører der ute, og spesielt drop-in på senter etc holder jeg meg langt unna! Og inntrykket blir ikke bedre når når du forteller om lærlinger etc.

Har hatt et par faste frisører gjennom tiden og det har vært SÅ deilig. Dessverre flyttet min siste rett etter jeg fikk barn, så de siste 3-4 åra har vært katastrofe.

For meg handler det om hvordan de klipper håret mitt. En standardklipp gir meg stritt hår som ligger kun rett ned - kort frisyre er da det samme som "guttesveis". Hos de gode frisørene så klipper de gjerne en halvtime til, også ligger håret akkrat der det skal - og en kort frisyre blir akkurat så jentete som den skal være. Før trodde jeg at jeg hadde håpløst hår - etter noen år med gode frisører har jeg skjønt at det ikke er håret mitt det er noe i veien med.... Men å finne en frisør som er flink er ikke lett! (spesielt ikke når man ikke har råd til å bruke tusenvis på frisør i måneden).

Hvis jeg opplever at klippen er dårlig går jeg ikke tilbake og klager nei. Jeg går til en annen frisør neste gang. Jeg tenker at vedkommende ikke kan - og da hjelper det ikke å klage....

Jeg har nærmest frisørfobi. Løsningen er verdens enkleste frisyre – rett avklipt i korteste mulige hele lengde, midtskill. Ingen har greid å gjøre noe galt med det. Frisørene synes jeg er utrolig kjip og kjedelig, da.

Å gå til frisøren er vel noe av det kjedeligste som fins? Jeg bryr meg veldig lite om hvordan håret ser ut, men har en fast frisør som klipper meg, ei jeg kjenner godt.

"vær kreativ" pleier jeg å si. Og med masse tykt steingrått hår, så må det bare bli bedre uansett.r

Og hår er bare hår, det vokser garantert ut igjen.

Anuk skrev:

Mitt inntrykk er at det er så UTROLIG mange dårlige frisører der ute, og spesielt drop-in på senter etc holder jeg meg langt unna! Og inntrykket blir ikke bedre når når du forteller om lærlinger etc.


Hvis jeg opplever at klippen er dårlig går jeg ikke tilbake og klager nei. Jeg går til en annen frisør neste gang. Jeg tenker at vedkommende ikke kan - og da hjelper det ikke å klage....