Hvor "nasjonalistisk" er du av deg?

I mangel av et bedre ord. "Nasjonalistisk" har jo fått en uheldig bismak etter hvert. Men, altså, hvor mye nasjonalfølelse har du? Hvordan arter den seg?

Det er litt ref. 17.mai-trådene, egentlig. Hvor mye følelser man legger i denne dagen og at den er en kjærlighetserklæring til "det norske" tror jeg påvirker en del av følelsene vi har til 17.mai, til flaggene og i det hele taget.

Selv er jeg ganske fornøyd med Norge. Det er riktig vakkert på gode dager, jeg liker at vi feirer nasjonaldagen med barne-tog og ikke militærparader. Jeg liker at politikerne våre kan gå "fritt rundt", jeg liker velferdsordningene våre og dugnadsånden og at vi er relativt ujålete og egalitære.

Men det er også plenty ting jeg IKKE liker, og hovedgrunnene til at jeg bor her er vel mest at det er her jeg har familie, og fordi jeg liksom er vant til det. 😛 Ikke fordi jeg ELSKER Norge, liksom.

Jeg syns vi har et pent flagg, men har ingen "hellige" følelser rundt det. Barna lærer at de ikke skal ha flagget i bakken, men det er mer av hensyn til et "sånt gjør man bare ikke" - JEG får ikke vondt i magen om flagget skulle havne i en gjørmepytt.

Jeg liker nasjonalsangen, som julesangene, omtrent. Men jeg kan ikke si at jeg "ELSKER DETTE LANDET SOM DET STIGER FREM!", sånn med bankende hjerte, liksom.

Følelsene mine for Norge er mer "liker" enn "elsker", vil jeg si. Ideen om å "dø for landet sitt" er helt absurd for meg. Det finnes verdier (demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet) jeg kanskje kan synes det er verdt å kjempe til døden for (om jeg var heroisk anlagt av meg), men jeg knytter dem ikke til nasjonalitet.

Jeg heier ikke på landslaget i fotball - hvorfor skulle jeg det? De SUGER?!

Jeg er ikke opptatt av at Norge skal vinne MGP eller mange medaljer i OL. Jeg syns det er helt uviktig.



Nuh, hvordan står det til med nasjonalfølelsen, sånn opp mot Grand Prix-finalen og 17.mai?

Jeg klarer ikke spore et grann nasjonalfølelse samme hvor mye jeg gransker hjertet.

Jeg er nok ganske glad i Norge. Men jeg kjenner at jeg ikke greier å skrive at jeg er nasjonalistisk. :for mange Blitzvafler i ungdommen:

Jeg liker mange ting ved landet vårt og kan finne på å være veldig stolt av en del av det vi får til her. Som at vi har en del sosiale nett som fanger en del av de svakeste her i samfunnet for eksempel. Samtidig er hullene i de samme nettene som en del faller tvers gjennom noe av det som plager meg aller mest.

Jeg er ikke stolt av å bo i et land med 25 % eller noe sånt i oppslutning til Siv Jensen da.

Jeg er derimot stolt av å bo i et land som har både barneombud og likestillingsombud og hvor alle mennesker i utgangspunktet er likeverdige og hvor man kan skape sin egen lykke uansett bakrgunn.

Jeg er glad jeg har vokst opp i Norge, og jeg er glad i Norge på den måten at jeg ser det gode vi har her. Men jeg kunne sagt det samme uansett hvilket land jeg kom fra.

Noen utpreget nasjonalfølelse har jeg ikke. Flagget og landet og Typisk Norske Ting har jeg lite følelser for.

For egen, egoistisk del er jeg veldig glad for at jeg har vokst opp i Norge, og at barna mine får vokse opp her. Det er få andre steder i verden jeg heller ville at de skulle vokse opp, når man tar alt i betraktning.

Ellers er jeg helt på nett med deg Polyanna, jeg har ingen sterk nasjonal følelse, noe som selvfølgelig kan ha sammenheng med nettopp det at vi har det så veldig bra her. Det er lite å sloss for. Og det virker som tipper folk i to retninger, for å sette det veldig på spissen. De som ønsker desperat å verne om det norske, og ikke vil at andre skal få del i det, og de som syns selvgodheten tar nye høyder hvert år.

Jeg føler meg bare semi-godtatt som norsk borger så jeg har ingen nasjonalfølelse i det hele tatt.

Tja. Som deg har jeg ting jeg liker og ikke liker ved Norge. Jeg har også funnet ut at av de land jeg har vært i, er det ingen andre jeg har mer lyst til å bo i enn Norge. Det skyldes naturen, klimaet, styresettet, velferdssystemet og mye annet. Men elsker? Nei, så sterke følelser har jeg vel ikke.

Ellers liker jeg å se flagg (vårt og andres) bli behandlet med respekt. Historisk har det norske flagget hatt en stor symbolsk betydning, og det er det at tidligere generasjoner har kjempet for retten til eget flagg (og for dem var vel også flagget et symbol på løsrivelse fra en overmakt, kamp for demokrati, grunnlov osv) som gjør at jeg har respekt for flagget. Men jeg kan gjerne kjempe for andres rett til å brenne flagg - ytringsfrihet er en fin ting.

Når det gjelder sport, Grand Prix og andre ting, klarer jeg ikke å opparbeide den store interessen for hvordan Norge gjør det.

glitterchick skrev:

For egen, egoistisk del er jeg veldig glad for at jeg har vokst opp i Norge, og at barna mine får vokse opp her. Det er få andre steder i verden jeg heller ville at de skulle vokse opp, når man tar alt i betraktning.

Ellers er jeg helt på nett med deg Polyanna, jeg har ingen sterk nasjonal følelse, noe som selvfølgelig kan ha sammenheng med nettopp det at vi har det så veldig bra her. Det er lite å sloss for. Og det virker som tipper folk i to retninger, for å sette det veldig på spissen. De som ønsker desperat å verne om det norske, og ikke vil at andre skal få del i det, og de som syns selvgodheten tar nye høyder hvert år.

Nettopp det at det å leve her er lett og bra er jo en grunn til å sette pris på landet.

Men jeg er ikke enig i de to retningene du skisserer. For meg er det slik at siden vi har fått til såpass mye og har det såpass bra her så har vi et stort ansvar å ta i forhold til å bistå de delene av verden hvor folk ikke har det like bra som oss. Noen hjelpes ved å ta dem hit og gi dem en ny start. Noen hjelpes ved å settes i stand til å få tilværelsen på greip der de er. Og det er en selvfølge for meg at vi tar ansvar.

Jeg stiller meg i rekka som dannes bak deg og de som mener sånn cirka akkurat det du skrev.

Når det gjelder nasjonalfølelsen på sport og grand prix og sånn så er det en verden så fremmed for meg at jeg føler meg som er marsboer. Den skjønner jeg ikke opp-ned på.

Hey, dette blir da litt kjedelig!!


Mim!
Nenne!

Alle andre som har klump i halsen på 17. mai!

smilefjes skrev:

Men jeg er ikke enig i de to retningene du skisserer. For meg er det slik at siden vi har fått til såpass mye og har det såpass bra her så har vi et stort ansvar å ta i forhold til å bistå de delene av verden hvor folk ikke har det like bra som oss. Noen hjelpes ved å ta dem hit og gi dem en ny start. Noen hjelpes ved å settes i stand til å få tilværelsen på greip der de er. Og det er en selvfølge for meg at vi tar ansvar.

Jeg er selvfølgelig helt enig med deg i dette, og for meg henger det sammen med punktet om selvgodhet. Jeg syns nemlig ikke vi er spesielt gode på det området.

Å være norsk er vel å regne som et materielt gode, strekker seg vel ikke lenger enn det?

Jeg heier i hvert fall på fotballgutta (og alle andre som representerer Norge i hvilken som helst idrett), enten de suger eller ikke.

Sånn ellers driter jeg i om det norske flagget subber i bakken.

Polyanna skrev:

Det er riktig vakkert på gode dager, jeg liker at vi feirer nasjonaldagen med barne-tog og ikke militærparader.

Jeg får klump i halsen av barnetoget, jeg. :innrømmer: Så kommer russetoget senere på dagen og det er så teit at rørtfølelsen fra tidligere på dagen nøytraliseres. (Russetoget ser jeg ikke på, men jeg gremmes når jeg leser om det i avisen dagen etter.)

Jeg tror ikke jeg har noe ikke-kjedelig å bidra med i tråden. 🙂 Jeg er fornøyd med en god del ting med Norge og misfornøyd med enkelte, og jeg finnes ikke interessert i landslag eller MGP. Å være norsk er en del av identiteten min, men det er ikke noe jeg går rundt og føler noe spesielt for.

glitterchick skrev:

Jeg er selvfølgelig helt enig med deg i dette, og for meg henger det sammen med punktet om selvgodhet. Jeg syns nemlig ikke vi er spesielt gode på det området.

Aha, sånn å forstå.

Jeg kan ikke si så mye uten å avsløre at jeg kan sørgelig lite om hva som behøves av bistandsarbeid og hva Norge bidrar med og kunne bidratt med.

Men at vi har et ansvar for å bidra og engasjere oss mener jeg sterkt ihvertfall.

Embs skrev:

Jeg får klump i halsen av barnetoget, jeg. :innrømmer: Så kommer russetoget senere på dagen og det er så teit at rørtfølelsen fra tidligere på dagen nøytraliseres. (Russetoget ser jeg ikke på, men jeg gremmes når jeg leser om det i avisen dagen etter.)

Jeg får for tiden klump i magen av de fleste barneting: Barnekoret i kirka, barnetog, barneteateroppvisninger, barn som holder taler... 😛

Jeg tolker det ikke som nasjonalfølelse, bare moderlig hormongalskap.

Polyanna skrev:

Jeg tolker det ikke som nasjonalfølelse, bare moderlig hormongalskap.

Etter at jeg fikk barn kommer jeg ikke lenger enn til "I vogga lå en liten gutt.." på Julekveldsvisa før jeg må slutte å synge på grunn av voksende klump i halsen.

For å spore tilbake: Jeg syns det er veldig fint at 17. mai feires på barnas premisser, og ikke med militærparader.

Jeg eier ikke nasjonalfølelse og jeg bryr meg overhodet ikke om Norge vinner eller taper Grand Prix, fotball-VM eller OL-medaljer og sånt. Likevel må jeg jo si at jeg setter pris på landet jeg bor i, og føler meg heldig som er født akkurat her og ikke noe annet sted. Å være født i Norge er jo som å ha vunnet i lotto, det er et trygt og godt land å bo i.

Samtidig er det trist å tenke på at det er de færreste som har det så bra som oss, og jeg synes vi (inkludert meg selv) burde bli flinkere til å hjelpe dem som ikke har det så bra. Jeg har et snev av weltschmerz i dag kjenner jeg.