Kommer an på hvem vi reiser med ja, som flere er inne på. Vi har en vennefamilie som vi reiser mye sammen med. Vi har tre barn, de har to, deres eldste er like gammel som våre yngste. Det er fem år mellom vår eldste og deres yngste. De er veldig lik oss når det gjelder interesser og preferanser, så vi gjør det meste sammen, i alle fall av større utflukter. Så passer vi på at en og annen dag/kveld kan mammaene stikke og gjøre noe sammen uten barn, mens pappaene tar med barna på noe annet, og omvendt. Av og til tar en av oss med bare ett av barna alene ut på noe, det er særlig eldste hos oss som har hatt behov for det. Det trenger ikke være mer enn en liten time, en joggetur, en liten kafetur, kikke litt i butikker mens resten er på museum etc. Det er først og fremst jeg og mannen i den andre familien som leser oss opp, organiserer og planlegger mest på forhånd, siden vi er mest interessert i sånt. Mannen min liker godt å bare følge strømmen. Men vi har en Whatsapp-gruppe hvor vi deler linker, foreslår, kommuniserer og planlegger på forhånd. Vi fungerer veldig godt på ferie sammen, og det er grunnen til at vi gjør det igjen og igjen.
Nå i påska reiste vi sammen med mannens søsken (bror m/kjæreste og søster m/mann og tre barn/ungdommer) og foredre, til sammen 14 personer, i ei uke. Det humpet og gikk relativt greit til at vi var så mange. Mannens søster og mannen var de som hadde klarest planer for hva de hadde lyst til å se og gjøre, og jeg var enig med deres forslag, siden vi har felles interesser og noenlunde lik grad av utfartstrang og eventyrlyst. Resten var mer passive uten noen spesielle ønsker, og uten å ha satt seg noe særlig inn området og mulighetene. Noen av barna/ungdommene, og sikkert nok noen av de andre voksne også, hadde trolig foretrukket avslapping i og ved huset, i stedet for et par av utfluktene, men selv om jeg foreslo at vi kunne dele oss opp og ikke alle trengte å bli med, så ble alle med likevel. Det var en underforstått oppfatning om at "det er jo hyggeligst om vi er sammen", og alle var veldig fornøyd med opplevelsene i etterkant, og var glade for at de ble med. Men det er utfordrende å bli enige om noe eller å formidle planer og endring i planer, i en gruppe med 14 stykker. Stort sett foregikk det slik at jeg, svigerinne med mann kom med forslag, og resten sa seg enige. Ny kunnskap og info kom til (stengte veier, åpningstider, værmeldinger o.l. ), og planene ble diskutert og revurdert, blant noen, mens andre da var forsvunnet eller opptatt med andre ting, og ikke fikk det med seg, og det blir da satt i gang ulike og motstridende prosesser på hver sin kant. Særlig mannen min og broren hans var litt blindpassasjerer, som ikke engasjerte seg i planleggingen men bare hang med, og fikk dermed ofte ikke med seg hele planen eller hadde helt klart for seg hvor vi skulle og hva som var nødvendig å ha med etc. De ble også litt småirriterte når planer ble endret og de ikke fikk det med seg, selv om det var de som bevisst meldte seg ut av diskusjoner og forsvant når ting skulle planlegges. Jeg følte jeg var et underlig, kvitrende mellomledd, som løp rundt og passet på at alle fikk med seg alt og var klar over hva som var planer, forslag og endringer, for å unngå misforståelser i gruppa. Men det var kanskje den innsatsen som gjorde at ting gikk såpass greit og knirkefritt som det gjorde. Tror uansett ikke at det er noe jeg trenger å gjenta alt for ofte.