Ferieturer og avgjørelser

Når dere reiser på ferie sammen med flere enn kjernefamilien, hvordan tar dere avgjørelser på hva dagene brukes til? Er alltid alle sammen om alt? Er det noen som overstyrer planene for de andre? Er det noen som er godt forberedt, og noen som bare møter opp? Liker du at det skjer ting eller vil du helst bare hvile på solsengen?

Fortell meg litt om hvordan dere har opplevd det og hva dere trives best med. Jeg tror kanskje jeg er et irriterende reisefølge, og trenger å kalibrere meg før årets ferie.
Jeg skal selvsagt snakke med mitt reisefølge, men det er spennende å høre hva dere tenker.

Hvis en skal reise sammen på ferie så må det være rom for å gjøre ting hver for seg. Det må være en blanding av at det skjer ting/hvile seg på solsengen. Folk som tar reiselederrollen og skal styre hva alle skal gjøre til enhver tid kan jeg ikke dra på ferie med.

Vi drar (relativt) ofte, minst 1-2 ganger pr år på lengre turer med venner/vennepar. Vi har vært så heldige at samtlige er inneforstått med at det fint lar seg gjøre å finne på ting hver for oss. I realiteten blir det gjerne slik at en foreslår noe, og de som vil blir med. Vi har ganske like interesser da. Og så fordeler vi gjerne ansvar før turen - sist runde var det min jobb å sørge for alle togbilettene, en annen for fotballbilletter, en for booking av resturanter osv.....:) Men ingen som har en «reiselederfunksjon» som bestemmer alt hele tiden, det hadde blitt slitsomt.

Neste måned skal vi på familietur, og da meldte jeg meg frivillig til å være «reiseleder» og ansvarlig for bestillinger, fordi jeg har best peiling på slikt. Men selv der er det rom for at folk gjør det de vil utenom det vi er enige skal være fellesaktiviteter. 🙂

Kommer litt an på hvem vi reiser sammen med. Når vi har reist sammen med mannens søster og barna hennes har vi ofte gjort det meste sammen. Men det har også gått greit å gjøre ting hver for oss. Når vi har reist med flere generasjoner eller andre familier med to voksne, så har vi i større grad gjort ting hver for oss. Enten det er snakk om utflukter eller resturantvalg. Jeg forventer ikke at besteforeldrene skal være i besteforeldremodus i 2 uker og de forventer ikke at ungene skal hele tiden tilpasse seg deres behov og interesser.

Jeg liker å ikke bare ligge på solsengen. Jeg liker det at vi har god tid når vi er på ferie, så vil heller ikke ha et fastlagt tidsskjema hver dag. Som oftest sjekker jeg ut på forhånd hvilke ting som kan være interessant å se eller gjøre eller gode resturanter i nærheten. Da har jeg en oversikt og vi kan prioritere litt og se an hvilke dager det passer best for oss. Jeg har vel opplevd en del ganger at mange ikke er like forberedt som meg og da må jeg passe meg for at jeg ikke overstyrer. Jeg har også behov for å ikke være i en stor gruppe hele tiden, så vi velger vel ofte å gjøre ting alene som familie også. Uansett om det bare er å kunne sove middag i leiligheten mens ungene holder på med nettbrett eller gå en tur på butikken.

Tror det er viktig å snakke om sånt på forhånd ja. Som oftest må man jo inngå noen kompromisser når man reiser med andre, men det skal jo ikke være slik at man kommer hjem fra ferie og ikke har hatt det fint.

Jeg liker å reise med svigerforeldrene mine. Vi avtaler før ferien hva vi vil gjøre felles og ellers gjør alle som er vil. For meg blir ferien ødelagt om jeg ikke har MASSE tid til å bare gå rundt der vi er uten planer.

Jeg er lettirritert, så jeg tror det er få andre enn dem vi kunne reist med. Min egen familie er feks helt uaktuelt å dra noe sted med.

Jeg hadde ikke likt det om noen forventet at jeg skulle gjøre det de hadde planlagt for hele følget. Det er helt greit at andre sier hva de har planlagt, og spør om flere vil være med, men jeg vil ikke føle meg forpliktet til å følge andres planer. Når vi har reist med noen, har vi som regel avtalt om morgenen når/om/hvor vi skal møtes til middag, men ellers styrt dagene våre selv. Har avtalt litt mer nøye hvis vi skal leie bil, dra på lengre utflukter og sånt.

Kommer an på hvem vi reiser med, men vi gjør gjerne ting hver for oss om vi er mange som reiser.

Det kommer selvsagt litt an på hvem vi reiser med og hvor kompatible vi er som feriemennesker. Noen krever det lite organisering å være på tur med, i andre tilfeller må det være klarere retningslinjer. Som regel er vi da tydelige på hvordan vi ønsker å ha det, og understreker at andre står fritt til å være med på det, eller gjøre noe annet de heller har lyst til. Ingen trenger føle seg forpliktet til å fotfølge de andre, det blir som regel mer enn nok fellestid.

Jeg reiser ihvertfall ingen steder uten å ha avklart på forhånd hvilke forventninger vi og reisefølget har. Det er det viktigste. For oss funker det best å ha noen felles møtepunkt, som f.eks at vi lager felles frokost og middag(eller møtes ute for å spise) og kanskje et par felles aktiviteter/utfluktsmål ut over det, og så er vi i utgangspunktet uavhengige av de andre på dagtid, men kan ofte finne på noe sammen for det hvis det passer sånn for alle.
Sånn veldig nært og sammensammen en ukes tid hadde blitt i overkant. Vi har reist sammen med andre mange ganger og har funnet ut hva som funker for oss.

For oss et noe av fordelen med å reise med andre med barn at man kan dele seg opp. Noen finner på noe på barnas premisser. Noen voksne får tid for seg selv, tenåringen gjør noe skikkelig kult som småsøsknene er for små til. Vi kan på ingen måte gjøre alt sammen hele tiden. Det blir jeg sprø av. Ikke fast oplegg som er forhåndsspikret, jeg liker å bestemme underveis.

Solseng er obligatorisk, jeg må kunne lese bok i fred.

Det er ikke ofte vi reiser sammen med noen, men jeg blir skikkelig irritert over folk som ombestemmer seg hele tiden. Hit og dit og her og der hele ferien, og som samtidig blir sure fordi vi har lyst til å gjøre noe annet bare oss fire. Vi velger å dra på ferie alene bare oss fire, sånn har det stort sett alltid vært. Gutta har alltid hatt glede av hverandre og ikke savnet andre. Vi kommer ikke til å bli mer sosiale med årene. De rundt oss har tilsynelatende godtatt at vi foretrekker å dra på ferie alene.

Vi reiser aldri på ferie med andre. Jeg liker ikke forventninger om at vi skal gjøre ting vi ikke egentlig har lyst til fordi andre eller flertallet har bestemt det. Når vi drar på ferie er dessuten halve gleden å undersøke på forhånd og legge planer for alt vi skal gjøre og jeg ville aldri orket å dra på ferie med "vi tar det på sparket"- folk.

Vi reiser kun med mennesker vi vet er laidback'e på planer. De vi har reist mest med er den rake motsetningen av oss - vi er utpreget B, de A Vi spiser så og si alltid middag sammen, men ellers så er planene løse. Noen utflukter bestemmer vi oss for å gjøre sammen. Men vi kommer ut når de går til lunch liksom, så litt ulik klokke Fungerer utmerket. Vi kan ikke reise med noen som forventer at man er sammen hele tiden, eller blir snurte etc.

Kommer an på hvem vi reiser med ja, som flere er inne på. Vi har en vennefamilie som vi reiser mye sammen med. Vi har tre barn, de har to, deres eldste er like gammel som våre yngste. Det er fem år mellom vår eldste og deres yngste. De er veldig lik oss når det gjelder interesser og preferanser, så vi gjør det meste sammen, i alle fall av større utflukter. Så passer vi på at en og annen dag/kveld kan mammaene stikke og gjøre noe sammen uten barn, mens pappaene tar med barna på noe annet, og omvendt. Av og til tar en av oss med bare ett av barna alene ut på noe, det er særlig eldste hos oss som har hatt behov for det. Det trenger ikke være mer enn en liten time, en joggetur, en liten kafetur, kikke litt i butikker mens resten er på museum etc. Det er først og fremst jeg og mannen i den andre familien som leser oss opp, organiserer og planlegger mest på forhånd, siden vi er mest interessert i sånt. Mannen min liker godt å bare følge strømmen. Men vi har en Whatsapp-gruppe hvor vi deler linker, foreslår, kommuniserer og planlegger på forhånd. Vi fungerer veldig godt på ferie sammen, og det er grunnen til at vi gjør det igjen og igjen.

Nå i påska reiste vi sammen med mannens søsken (bror m/kjæreste og søster m/mann og tre barn/ungdommer) og foredre, til sammen 14 personer, i ei uke. Det humpet og gikk relativt greit til at vi var så mange. Mannens søster og mannen var de som hadde klarest planer for hva de hadde lyst til å se og gjøre, og jeg var enig med deres forslag, siden vi har felles interesser og noenlunde lik grad av utfartstrang og eventyrlyst. Resten var mer passive uten noen spesielle ønsker, og uten å ha satt seg noe særlig inn området og mulighetene. Noen av barna/ungdommene, og sikkert nok noen av de andre voksne også, hadde trolig foretrukket avslapping i og ved huset, i stedet for et par av utfluktene, men selv om jeg foreslo at vi kunne dele oss opp og ikke alle trengte å bli med, så ble alle med likevel. Det var en underforstått oppfatning om at "det er jo hyggeligst om vi er sammen", og alle var veldig fornøyd med opplevelsene i etterkant, og var glade for at de ble med. Men det er utfordrende å bli enige om noe eller å formidle planer og endring i planer, i en gruppe med 14 stykker. Stort sett foregikk det slik at jeg, svigerinne med mann kom med forslag, og resten sa seg enige. Ny kunnskap og info kom til (stengte veier, åpningstider, værmeldinger o.l. ), og planene ble diskutert og revurdert, blant noen, mens andre da var forsvunnet eller opptatt med andre ting, og ikke fikk det med seg, og det blir da satt i gang ulike og motstridende prosesser på hver sin kant. Særlig mannen min og broren hans var litt blindpassasjerer, som ikke engasjerte seg i planleggingen men bare hang med, og fikk dermed ofte ikke med seg hele planen eller hadde helt klart for seg hvor vi skulle og hva som var nødvendig å ha med etc. De ble også litt småirriterte når planer ble endret og de ikke fikk det med seg, selv om det var de som bevisst meldte seg ut av diskusjoner og forsvant når ting skulle planlegges. Jeg følte jeg var et underlig, kvitrende mellomledd, som løp rundt og passet på at alle fikk med seg alt og var klar over hva som var planer, forslag og endringer, for å unngå misforståelser i gruppa. Men det var kanskje den innsatsen som gjorde at ting gikk såpass greit og knirkefritt som det gjorde. Tror uansett ikke at det er noe jeg trenger å gjenta alt for ofte.

Det er vanskelig å finne reisepartnere som er helt kompatible på alle områder, er min erfaring (laid back i forhold til strenge planer, A- eller B- mennesker, dyr restaurant hver dag eller bare spise skiver i utleieleiligheten etc), men vi har løst det på den måten at vi prøver å jenke oss litt i forhold til andre. Det at jeg er ganske laid back, gjør at at jeg ikke stresser så mye med planer og slikt. Typisk har vi i vår familie 3-4 ting som vi gjerne vil gjøre/se/oppleve mens vi er på tur, og så formidler vi det til de andre vi drar med. Hvis de vil bli med, er det topp, hvis de ikke har lyst, men heller vil henge på stranda, er det også helt OK. Hvis de har et forslag til aktivitet som vi vil være med på, er det flott, hvis ikke, dropper vi det. Vi orker heller ikke å reise sammen med noen som forventer sosialt samvær 24-7, men ellers prøver vi å tilpasse oss så godt vi klarer på andre områder. Det jeg har opplevd som mest problematisk, er hvor mye penger man er villig til å bruke utenom fly og bolig. For meg er en del av ferien å slippe å tenke på middag til x- antall personer, og jeg vil derfor spise ute flesteparten av dagene vi er på tur. Vi har ikke råd til byens mest eksklusive restaurant (iallfall ikke hvis vi er i vanlige ferieland som Spania og Italia), men prøver å finne noe med OK mat og OK priser. Da er det litt kjedelig å reise med det paret som velger restauranter med minimum norske priser hver dag (har opplevd det), men også å reise med det paret som overhodet ikke er interessert i å spise ute og som spiser pasta og salat hjemme hver kveld (som vi også må ta vår del av arbeidet med å lage, selvsagt) (har opplevd det også). Familier med veldig kravstore og sutrete barn har vi også droppet.
Vet ikke om dette var gode råd, men det er iallfall erfaringer jeg har gjort meg gjennom flere år der vi har feriert med ulike nabopar og vennepar.

Jeg kan signere rine i sin helhet, ser jeg.


Vi har alltid valgt egen leilighet, jeg blir fort lei av andres unger. For ikke å snakke om andres diva-tenåringer. Vi sluttet derfor å dra på ferie sammen med andre familier i 2013.

Myria skrev:

Vi reiser aldri på ferie med andre. Jeg liker ikke forventninger om at vi skal gjøre ting vi ikke egentlig har lyst til fordi andre eller flertallet har bestemt det. Når vi drar på ferie er dessuten halve gleden å undersøke på forhånd og legge planer for alt vi skal gjøre og jeg ville aldri orket å dra på ferie med "vi tar det på sparket"- folk.

Nøyaktig dette.

Jeg strekker meg til helgeturer. I ferien vil vi styre dagene selv.

Henger meg også på Rine når det gjelder utfordringer når det gjelder nivå på matbudsjett, og i hvilken grad det faktisk ER hyggeligst å lage mat i utleieleiligheten fremfor å spise ute. For meg er det uten tvil FERIE når jeg slipper å gjøre de samme kjedelige tingene som jeg gjør ellers i hverdagen. En utfordrende øvelse kan også være medvoksnes evne til å fylle opp med det man forsyner seg med av basisvarer ment for fellesskapet. Vann, kaffe, toalettpapir...

Og kan også konkludere med at nivå på ryddighet faktisk kan være utfordring når flere familier skal dele samme areal. Det kan for eksempel være en fordel å ikke la matrester stå fremme i land med f.eks insekter (ja, det gjelder selvsagt ALLE land) og det er litt kjedelig når medferierende velger å ta med seg stranda hjem og inn i stua, eller lar bleier ligge litt sånn her og der. Normalt gir jeg fullstendig beng i hvordan folk har det hjemme, men når vi skal bo sammen over tid, kommer av og til vaner og uvaner litt (for) tett på.

Problemet vårt er vel at vi ikke har lyst til å tilpasse oss andre familie, ergo drar vi ikke på tur med andre familier.