Stoler du på magefølelsen din?

Jeg vet ikke engang om alle har magefølelse? I mitt hode definerer jeg magefølelse bittelitt annerledes enn intuisjon, men klarer ikke forklare hvorfor.

Uansett. Ordet "magefølelse" har vært veldig aktuelt i mitt liv i det siste, jeg har tatt flere beslutninger kun basert på magefølelsen, og får stadig spørsmål om "hva sier magefølelsen din". Det som forundrer meg er at det stort sett viser seg at magefølelsen har rett, eller det har i det minste ikke blitt motbevist, og jeg føler meg sikrere på avgjørelser jeg tar på magefølelse, enn de jeg har sittet og fundert og veid for og i mot og analysert opp og ned i mente.

Realisten i meg liker ikke dette. Jeg foretrekker å kunne forklare nøyaktig hvorfor jeg tenker som jeg gjør, "det føles riktig" er ikke egentlig et holdbart argument.

Men! Da lurer jeg jo selvfølgelig på - har dere magefølelse, stoler dere på den, og tar dere beslutninger basert kun på magefølelse?

Jeg har magefølelse og er bevisst den de gangene den krasjer med logiske, fornuftige tanker jeg har om en sak. Og da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre og blir sur og tverr.
Men som regel stemmer vel magefølelsen med hodet, og da tenker jeg ikke så nøye over det.

Jeg syns det er kjempevanskelig å ta en avgjørelse basert på magefølelsen. Og hvis ungene spør hvorfor når jeg har tatt en magefølelseavgjørelse i forhold til dem, så syns jeg ikke jeg kan gi dem et skikkelig svar.

Definer magefølelse. Jeg tror ofte ting uten å vite det sikkert, men jeg vet ikke om jeg vil kalle det magefølelse. Heller sånn, jeg tror ikke hun der har det så bra hjemme fordi hun sa sånn og sånn. Jeg synes å oppfatte noe bak de ordene. Men da er det jo fordi jeg er så sabla smart og observant () og jeg vet vel som oftest alltid hvorfor jeg tror det jeg tror. Altså tror jeg ikke jeg har noe særlig udefinerbare følelser.

Jeg har en.
Når den sier at min logisk fattede avgjørelse er feil, og jeg likevel gjennomfører, sier magefølelsen kart fra med nettopp en stor klump i magen. Og i ettertid viser det seg somregel utelukkende at magefølelsen hadde rett. I alle fall i de tilfellene jeg husker, men jeg husker dem kanskje nettopp fordi magefølelsen hadde rett, og den ubehagelige følelsen av å handle mot denne, og deretter bekrefte at det var galt?

Et sted der magefølelsen min gang på gang viser seg å stemme er når det gjelder barna og helse. Jeg har flere ganger tatt med en tilsynelatende frisk unge til legen, pga jeg følte at noe i stemte, og vi har alltid kommet ut derfra med medisiner..

Det er nok små tegn jeg plukker opp og setter i system, uten at jeg selv egentlig vet det.

Jeg har også litt den at føles det riktig - så er det nok riktig, føles det feil er det nok feil test på mye..

Og ja, når logikken og magefølelsen ikke er enig, da trives jeg ikke.

Sånn er jeg nå, i forbindelse med ting som har relativt stor og varig konsekvens. Jeg liker det ikke.

(At magefølelsen og logikken ikke var enig om todagers seminar når Knerten var 9 mnd, hadde som konsekvens at hverken far eller sønn sov den natta. Og det visste jeg egentlig (så logikken var delvis enig også, det var bare det at den logikken alle andre hadde, overstyrte) Men det var ei natt. Nå snakker vi langt med omfattende konsekvenser. Jeg liker det ikke.)

Jeg har en magefølelse, og de gangene den ikke samsvarer med det hodet konkluderer med så tenker jeg at det er fordi jeg i bakhodet har noe informasjon som jeg ikke greier å komme på, og som gjør at den beslutningen hodet vil gjøre murrer.
Puh, for en setning! Skjønte noen dette?

Eg brukar magefølelsen ganske ofte, men lagar gjerne ei grundig mental konsekvensutgreiing først Deretter får magefølelsen vere tungen på vektskåla. Det har hendt at eg har lagt bort konsekvensutgreiinga og tatt valget på "gefühlen". Det har stort sett vore riktig.
Eg har vore altfor snusfornuftig og forsiktig når det gjeld sjuke ungar - gått til lege for seint rett og slett. Skikkelig dårlig mor som ikkje følger magefølelsen når det gjeld eigne barn

Det siste året har eg opplevd at magefølelsen, eller intuisjonen min som eg likar kalle det, har prøvd fortelle meg noko men eg har undertrykt det. Når det vise seg at magen min har hatt rett heile tida er eg blitt meir bevisst på dette og dermed lytte eg no veldig til kva den seie. Den har jo stort sett rett.

Nei. Jeg stoler ikke all verden på magefølelsen. Det er derfor jeg starter så mange tråder her inne for å høre om magefølelsen min er på bærtur eller ikke.

Jeg har ikke fått all verden av sosial forståelse som ballast hjemmefra ... innser jeg med årene.

Njæ.
Jeg er jo ikke frisk, hodet mitt fungerer ikke som det skal og jeg forstår ikke alltid situasjoner. Å stole på en intuisjon som ikke sitter med selv de mest grunnleggende verktøyene er ikke en spesielt god plan.

Jeg bruker følelser en hel del når jeg bestemmer meg for noe, for det er sånn jeg er, men magefølelsen må i grunn få dille på egenhånd.

Å bruke magefølelsen sånn sosialt og i familien tror jeg vel er ganske lugnt. Jeg tenkte mer på litt andre type beslutninger, jobbrelatert.

Ja, det gjør jeg. Greia er jo at jeg bare husker de gangene magefølelsen har vært rett, ikke de gangene jeg har tatt feil.

Jeg definerer magefølelse som en samling av all kunnskapen og erfaringene mine, og ser slett ikke på det som noe hokuspokus.

Jeg har elendig intuisjon og magefølelse. Den tar svært ofte feil!

Ja, absolutt. Realisten i meg protesterte høylytt og lenge, men måtte gi seg til slutt.

Jeg har en problematisk magefølelse. Så på noen områder ignoreres den så godt jeg kan. Når den sier "dette burde en som virkelig bryr seg om deg skjønne instinktivt, denne relasjonen skal termineres" for eksempel.

I jobbsammenheng og en del andre settinger stoler jeg temmelig totalt på magefølelsen da den har vist seg godt kalibrert gjennom mange år.

Jeg tar sjelden avgjørelser i jobbsammenheng basert på magefølelsen. Og det er ene alene for at ingen sjefer liker meg hvis jeg gjør det. Jeg er ingen bissniss-kvinne, og hvis jeg skulle tatt avgjørelser basert på magefølelsen i jobbsammenheng hadde muligens selskapet gått konkurs. Magefølelsen min vil at alle skal være glade og like meg.

Tallulah skrev:

Jeg definerer magefølelse som en samling av all kunnskapen og erfaringene mine, og ser slett ikke på det som noe hokuspokus.

smilefjes skrev:

I jobbsammenheng og en del andre settinger stoler jeg temmelig totalt på magefølelsen da den har vist seg godt kalibrert gjennom mange år.

Kan man selge magefølelse på boks?

"You need guts? Call now for a special offer!"

Jeg stoler på min magefølelse ja.
Er det noe som ikke stemmer så gir magefølelsen meg en følelse av klump i magen.
Hvis ikke hodet blir enig med meg selv så er magefølelsen den som vinner.

Magefølelsen min inntrer vel først når noe skurrer litt for meg, tror jeg. Når det er snakk om valg av noe slag, og der noe sier meg at det umiddelbare kanskje ikke ikke likevel er veien å gå. Jeg tror dog ikke det er intuisjon for meg eller noe spesielt ved det. Jeg tror det er oversett samvittighet, moral, prinsipper, følelser som presser seg litt fram. Sånt kjenner man jo typisk i magen, og når man velger noe som føles godt, ja så blir mat lett i magen og til sinns. 🙂

Erica skrev:

Jeg har en magefølelse, og de gangene den ikke samsvarer med det hodet konkluderer med så tenker jeg at det er fordi jeg i bakhodet har noe informasjon som jeg ikke greier å komme på, og som gjør at den beslutningen hodet vil gjøre murrer.

Så fint sagt. Det er ofte sånn jeg også opplever det. Det synes så klart når man først forstår det og ting føles bra.