Jeg møtte en "løs fugl" i dag

---

Mange sånne skjebner rundt omkring tror jeg. Skolen var ikke det den er nå den gang.

Søstra mi hadde en medelev i ungdomsskolen, og læreren hoppet over en person når alle skulle lese høyt, de visste jo at han ikke kunne lese, ingenting ble gjort med det..

En historie til ettertanke ja... Det finnes nok dessverre veldig mange slike "Jenser" der ute.

Er nok mange triste skjebner der ute fra vår ungdomstid. Mange som aldri ble fanget opp av systemet, fordi at man ikke eide tanker om at det kunne være noe mer enn udugelighet og bråk som lå bak manges adferd.

Jeg fikk for en tid siden vite om en slik skjebne. En som i mange mange år ble misbrukt på det groveste av sin mor og hennes mange elskere, og dette ble aldri fanget opp. Vi ungene hørte han fortelle så mye rart den gang, men ingen turte si noe til voksne. Hans historier var så ville og grove at vi ikke kunne tenke på å si tilsvarende hjemme.
Han lever et liv i rennestenene i dag. Tragisk og trist.

Jeg tror også som Solregn sier at det finnes nok mange "Jenser" der ute. Det er trist og skremmende å tenke på.

Jeg har en bror som kanksje ville vært noe annet en en narkoman som gikk på Metadon om han hadde fått hjelpen han trengte.
Jeg har en gutt med ADHD og kjennerdermed litt til det og at broren min har det er jeg ikke i tvil om.

Her jeg bor var det tidligere et hjem for alkoholikere.
Jeg pratet med de ofte når de satt i veigrøfta etter å ha vært på butikken og handla øl (den gangen vi hadde butikk i nærheten)
Han ene fortalte litt om når det hele skled ut for han.
Kone og baqrn døde og han fikk ingen hjelp.
Litt piller i starten og så ble det alkoholen som hjalp han etterpå.
Han var en lykkelig mann med kone og tvillingjenter.
Så en dag hadde de vært på besøk hos noen og de havnet i en bilulykke, som han var skyld i. Et uoppmerksomt øyeblikk og for han ble det en katastrofe.

Han ble ikke straffeforfulgt etter ulykken, men ingen kunne vel straffe han hardere en han selv gjorde. Men det var heller ikke noe støtteapparat som kunne hjelpe han når hele livet hans gikk til h****.

Sånne historier treffer, og det er desverre mange skjebner der ute. Tenk om litt flere barn hadde blitt tatt vekk fra uegnede foreldre, hadde blitt sett på skolen og av naboer, fått ordentlig utredning og hjelp fra helsevesenet etc...Det er vondt å tenke på.

Det er nok mage slike der ute, ja. Dessverre. Eg håpar berre verda har gått litt framover, slik at ungar som slit blir fanga opp før det er for seint.

Eg er sikker på at du lyste opp dagen for "Jens", ved å lytte til historia han fortalde, ved å sjå han.

Jeg hadde også 2 sånne "Jenser" i klassen. De som bestandig måtte ødelegge for andre, ikke hadde ro til å sitte i ro i mer enn 2 min av gangen og plaget alle som var mindre enn seg selv 🙁

Jeg er helt sikker på at de hadde fått diagnoser om de hadde gått på skolen i dag. Minst en av dem hadde dyseksi og ble mobbet av læreren for det i tillegg.

Har ikke sett dem siden vi sluttet på ungdomsskolen, men har hørt at det ikke har gått så bra. Trist.

Når jeg gikk siste året på barneskolen hadde vi 3 gutte i klassen som fikk skylda for mye av det vi alle fant på av klasseforstanderen vår (som det het den gangen)
E sexfiskert gris som klådde og så på oss jenter som dusjet, og som tydligvis tok ut sin frustrasjon på de 3, spesielt han ene fikk gjennomgå så det sang i veggene.
Husker en dag vi hadde O-fag og vi alle klagde på at det var så mørkt i klasseromme.
Men å skru på lyset fikk vi ikke lov til, men Morten gjorde det.
Takken var at læreren tok tak i han og tok han på naborommet.
Veggene var ikke tykke og vi hørte hvordan læreren slengte Morten i veggen.
Dette var bare en av mange episoder mellom de to.
Tenk om vi hadde vært klar over at om vi sa fra kunne ting blitt bedre/anderledes.
Men vi var da en gjeng med 12 åringer.

Morten døde av overdose i 1994. Han ble kastet ut fra ungdomsskolen vi gikk på når vi hadde gått der i kort tid i 7. klasse. Han fikk annet tilbud, men var ikke velkommen tilbake på skolen vi gikk på.
Morten hadde med seg ballast når han kom til oss, men jeg tror helt ærlig at læreren vi hadde ødla det lille som gjorde han reddbar.