).På musikkfronten er det lett å sette boygenius på topp, både når det gjelder album og konsertopplevelse. Eller opplevelser, i flertall, siden vi var heldige nok til å se dem både på Øya og på en mini-festival i Gunnersbury Park i London, sammen med også fabelaktige Ethel Cain. the record er en av de albumene både jeg og mannen har spilt mest de siste årene (og han sa nettopp her om dagen at «når jeg føler at alt er ganske ille, så tenker jeg på at i alle fall finnes det plater som er så bra som dennne»). Og jeg klarer ikke å plukke ut ett enkelt sitat, heller.
Will you be a nihilist with me? If nothing matters, man, that's a relief
You could absolutely break my heart, that's how I know that we're in love
I don't need the symbol of a scar, so put down the knife, we're not swapping blood
In another life, we were arsonists
I tillegg til denne har vi hørt på alt annet de har gitt ut, og soloalbumene deres (særlig Phoebe Bridgers’ jule-EP fra i fjor, So Much Wine). Et annet album jeg spilte veldig mye dette året er Ethel Cains Preacher’s Daughter. Så dystert, så medrivende, så vakkert og mørkt. Og så overrasket jeg ble over å se det strålende smilet hennes på scenen i Gunnersbury Park, og hvor inderlig hun forsøkte å komme så nær publikum som mulig! - Det er forresten et veldig spesifikt publikum på disse konsertene, jeg har knapt følt meg så gammel og så streit noen gang (samtidig som de var fryktelig søte og vennlige og hensynsfulle og komplimenterte øredobbene mine). De kan alle sangene utenat, men de skriker bare på noen få, utvalgte linjer. Som når boygenius synger «Will you be an anarchist with me? Sleep in cars and KILL THE BOURGEOISE!?!» For Ethel Cains del var det en linje fra Sun Bleached Flies (en sang som allerede nesten får meg til å gråte når jeg spiller den hjemme hos meg selv; live hadde jeg ikke en sjanse): «God loves you, but not enough to save you …»
Hva jeg ellers har hørt på? Vel, jeg oppdaget plutselig Hozier, mange år etter alle andre, og har spilt debutalbumet (med Take Me To Church og From Eden) mange, mange ganger. Og så falt vi begge for Lydia Loveless, bare en måned eller to før jul. Videre har vi Caroline Polachek, som imponerte stort på Øya, og yeule, som vi så i Amsterdam like før jul. I løpet av høsten fikk jeg ellers tak i billetter til Hadestown i London i mars, så da måtte jeg plukke frem det albumet igjen. I tillegg var det jo mange kjente favoritter som ga ut plater. Og så døde plutselig Ole Paus, og dermed ble jeg sittende og bla meg gjennom mange av hans plater de siste par ukene. Og i det hele tatt.
Skulle det være en slags ti-på-topp-liste her? Vel, jeg prøver.
boygenius - the record
Ethel Cain - Preacher’s Daughter
Caroline Polachek - Desire, I Want To Turn Into You
Hozier - Hozier
Lydia Loveless - Nothing’s Gonna Stand in My Way Again
Jenny Lewis - Joy’All
Mitski - Laurel Hell [ja, jeg vet hun ga ut en ny plate i 23, men jeg har likevel spilt denne mer!]
Guardians Of The Galaxy: Awesome Mix Vol. 3
Ole Paus - Stjerner I Rennesteinen
Hadestown (Original Broadway Cast Recording)
