Har staten eiendomsrett over kroppen din? (Organdonasjon)

Alfa skrev:

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg vet at jeg ville tenkt slik som Alfa - problemet i dag er vel mer at foreldre får dette spørsmålet mitt oppi en uvirkelig sorg over å ha mistet sitt barn. Og har man ikke tatt stilling til det tidligere er det nok lett å si nei. Det må man bare respektere, men jeg tror at forslaget til ny lov kan være med på å skape mer bevissthet rundt dette temaet.

Jeg syns det var et godt forslag. Og jeg syns det er dobbelmoralsk å si nei til å gi bort organer fra et dødt menneske når man kan redde et annet, og samtidig ønske å motta det selv om det ble nødvendig.

safran skrev:

Jeg syns det var et godt forslag. Og jeg syns det er dobbelmoralsk å si nei til å gi bort organer fra et dødt menneske når man kan redde et annet, og samtidig ønske å motta det selv om det ble nødvendig.

Det er jeg tildels enig i, men det blir annerledes med barna, synes jeg. Jeg vil naturligvis motta organer fra andre for å redde livet til barnet mitt, men skjønner at foreldre med barn som døde uventet ikke nødvendigvis ser det på den måten.

En slik reservasjonsmulighet kunne kanskje løst vårt dilemma: Jeg ønsker at min kropp doneres bort når jeg dør, husbonden tror på mirakler og vil holdes i live lengst mulig, til alt er ubrukelig. Dette fører selvsagt til at hvis jeg dør først vil han prøve å holde meg lengst mulig i live, mens hvis han dør først vil jeg få en veldig vanskelig problemstilling: jeg vet hva han ønsker, men samtidig vet jeg også at det beste er å donere organene.
Hvis vi får ta valgene for vår egen kropp på forhånd slipper vi kanskje disse dilemmaene midt i en vanskelig situasjon.

Når det gjelder barna har nok husbonden vetorett.

Jeg er fullstendig i mot at en reservering ville gjøre at man også reserverer seg mot å motta organer. Da syns jeg det begynner å nærme seg et samfunn der bare de "verdig trengende" får hjelp.

En reservering gjennom selvangivelsen ville vært en god ide. Selv om det ville gitt vann på mølla til de som mener at det er den Onde Staten som står bak.

Jeg er veldig for organdonasjon, men syntes ikke denne loven var noe bra forslag.

zol skrev:

Hva mener dere? Er det greit å speilvende dagens lov til at en aktivt må si at en ikke ønsker organdonasjon?

Jeg er egentlig for å trekke det enda lenger, at staten får full råderett over kroppen fra det tidspunktet man blir erklært hjernedød. Altså at man ikke er avhengig av avdødes ønske eller pårørenes samtykke/reservasjon verken ift organdonasjon eller obduksjon. Da kan ikke lenger enkeltpersoner velge å brenne opp organer eller la dem råtne framfor å velge en livreddende funksjon. For å sette det litt på spissen.

Men en speilvending av dagens lov er jo bedre enn nåværende lov, da.

Jeg støtter gjerne en slik lovendring om det kan være med å føre til at flere organer blir donert bort, og liv reddes.
Jeg har hele tiden vært klar på at jeg kan doneres bort i hytt og gevær (?), og jeg har også sagt det gjelder barna... selv om det er vonde tanker, så ønsker jeg at noen andre kan få dra nytte av min families organer.

Vel, jeg har jo flere ganger sagt at denne kroppen definitivt må doneres til medisinsk forskning når jeg er ferdig med den; og det er selvsagt greit at det som kan brukes blir brukt via organdonasjon først.

Jeg tror en liten endring/presisering kunne ført til at flere tok et aktiv valg, noen ganger må man dytte folk litt i gang.

Forøvrig vil jeg ikke føle at staten "eier" mine organer

TBM skrev:

Det nye forslaget til lov vil jo bare bety at loven blir mer presis - altså at organer blir donert så fremt ikke man selv sier nei før sin død, eller at pårørende sier nei etter døden.

Da har jeg missforstått, jeg trodde at med den nye loven, så kan ikke pårørende si nei etter døden, dersom avdøde selv ikke har reservert seg.
Og det er jo veldig positivt spør du meg, at noen av mine pårørende ikke kan nekte å donere mine organer i et øyeblikk av sorg, sjokk og uklar tankegang.

Jeg er veldig for den lovendringen, praksisendring eller hva_nå_enn som skal til.
For med nåværende lov kan jo pårørende si nei etter døden såvidt jeg skjønner, og det liker jeg ikke.
Jeg vil jo ha råderetten selv, og vil absolutt donere.

Jeg aner ikke hva jeg hadde tenkt i forhold til barna, det var ikke et spørsmål når vi mistet vår ene jente, for hun var så syk. Men med et sånnt register så hadde jeg jo, klart tenkende, sagt at barnas organer også kunne doneres. Og da er det kanskje greit, hvis man skulle stå midt i den situasjonen igjen at man slipper å ta et valg i sjokket og sorgen, for det er allerede tatt.

Retz skrev:

Jeg er egentlig for å trekke det enda lenger, at staten får full råderett over kroppen fra det tidspunktet man blir erklært hjernedød. Altså at man ikke er avhengig av avdødes ønske eller pårørenes samtykke/reservasjon verken ift organdonasjon eller obduksjon. Da kan ikke lenger enkeltpersoner velge å brenne opp organer eller la dem råtne framfor å velge en livreddende funksjon. For å sette det litt på spissen.

Men en speilvending av dagens lov er jo bedre enn nåværende lov, da.

Det er jeg hvert fall ikke tilhenger av. Jeg er derimot veldig for en speilvending av dagens lov.

Åh! Nå glemte jeg helt hva jeg skulle si en stund, i ren lykkerus over at Retz er her.

*tar seg sammen*

Når det gjelder å melde seg ut på både giver og mottakersiden, som noen nevnte, synes jeg det virker problematisk i forhold til den autonomitet man som helsearbeider tross alt skal ha. I alle fall tilstrebe å ha. Der folk skal få hjelp uavhengig av ytre faktorer som sosial status, hudfarge og kanskje også i forhold til om man har motforestillinger mot å være donor. Organdonasjon bør neimen ikke bli et fordelsprogram sånn sett, synes jeg. Hvem som får hvilke organer bør fortsatt være en medisinsk avgjørelse. Ikke noe man blander inn moralske pekefingre i.

Ellers så synes jeg man bør være påpasselig og kanskje også ha noen retningslinjer for at høstingen bør skje med mest mulig respekt og verdighet for den avdøde også. Om man trenger flere folk på jobb for å unngå at donoren blir liggende alene igjen i operasjonssalen som en åpen skrott mens alle løper ut, ja så synes jeg at man bør ha det. Jeg tror det å vite noe om at ens nærmeste blir behandlet respektfullt og med verdighet kan ha noe å si for noen. Jeg tror at en del kan få ubehagelige assosiasjoner til "plyndring" i forhold til organdonasjon. Man har jo en veldig respekt for gravsteder, avsky for gravplyndring og viktigheten om å la de døde hvile i fred osv. Jeg tror det noen ganger kan være noen av disse følelsene som skaper kaos når man blir spurt om organdonasjon. *prøver å sette ord på knotete tanker*

Gjør meg ingenting at den speilvendes så lenge man kan si nei.

Det får folk til å tenke seg om, de som synes det er greit, lar være å gjøre noe og de som ikke vil sier ifra.

Idag er det så mange som trenger organer og altfor mange som ikke har tatt stilling til dette og ikke tenker på det i det hele tatt.

Men hvis dette skjer så MÅ folk tenke over det og gjøre seg opp en avgjørelse på hva dem vil.


Mine etterlatte skal ikke bestemme over min kropp etter jeg er død.
Jeg bestemmer hva som skal skje med min kropp om den ene eller andre veien.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes ikke det bør være konsekvens i at man ikke får motta organ om man har reservert seg.

Jeg er helt enig i at det ikke skal være en moralsk vurdering eller "straff" - jeg synes bare det virker rimelig at de som er mot organdonasjon er mot det i prinsippet, og dermed heller ikke ønsker å motta organer. Skulle noen ombestemme seg når de stod der og trengte et nytt hjerte, måtte de selvsagt få være med på listen likevel, men dersom en person som har reservert seg mot donasjon på prinsipielt eller religiøst grunnlag ligger i koma og ikke kan uttale seg, så er det vel ikke urimelig å anta at vedkommende ikke ønsker å motta organer.

(Hvis noen har sagt fra at de ikke ønsker å donere bort, men at de likevel ønsker å motta, så er jeg forsåvidt enig i at det er dobbeltmoralsk, men jeg synes ikke dobbeltmoral skal straffes med at man ikke får livreddende medisinsk behandling.)

Jeg syns det er flott med en slik lov. Det er mange i dag som tenker på å bli organdonor, men som aldri får ut fingeren. Ønsker man det ikke, er det jo bare å reservere seg.

Helt flott med en slik lov for min del.

Kjenner jeg er enig med det Iset skrev tidlig i tråden. Og er litt fasinert av at SV og Høyre er enig om noe .

Jo mer de får brukt av kroppen min når jeg ikke er her lengre, jo bedre. Og hvis noe grusomt skulle skje barna mine, ville det vært en meget fattig trøst at noen andre fikk leve videre. Men det ville ikke gjort sorgen større heller.

Så ja takk, speilvend gjerne loven, så lenge de som vil kan reservere seg.

Milfrid skrev:

(...)Og er litt fasinert av at SV og Høyre er enig om noe .

Ja, men det er i det minste mer vanlig enn at SV og FrP er enige om noe -Høyrefolk er ofte motstandre man kan resonne, og innimellom tilogmed bli enige, med. 😉

Synes en speilvending er finfint.

Det er letter å reservere seg for noe man ikke ønsker.

Esme skrev:

Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.

Jeg er enig. Som jeg har fortalt tidligere så har vi vært i denne situasjonen da min svigerinne fikk hjerneblødning og døde 30 år gammel.
Svigermor har "alltid" støttet organdonasjon, av samme grunn som bla. Iset og Esme nevner, og vi hadde alle tatt stilling til det.
For oss har det alltid vært en slagst trøst at hun kunne hjelpe noen videre.
Svigermor døde 10 år etter å ha lagt i koma en tid, og der ble også organene frigitt til donasjon, men de kunne dessverre ikke brukes.

Jeg er for å speilvende loven,det beste hadde egentlig vært om det hadde blitt praktisert slik Veronal viser lenger oppe i debatten.