Livsstil som omsorgssvikt

Fakse skrev:

Jeg ser ingen i denne tråden som hevder det. Gjør du?

Jeg tolket det slik at hun mente at andre har uttalt at det er omsorgssvikt, slik som hun ernæringsdamen i avisa/på nett. Ikke folk i denne tråden.

Tante Sofie skrev:

Tannlegar skal vel melde frå til bv viss dei får inn små born med betydelige tannskader?

Vi har faktisk fått info om at massiv tannråte hos små barn SKAL tolkes som omsorgssvikt inntil det motsatte er bevist. Tannleger er for øvrig forpliktet til å sende melding til BV ved mistanke om omsorgssvikt.

Svært usunt kosthold er en form for omsorgsvikt. Som foreldre er man forpliktet til å legge til rette for at barna skal ha god helse (noen barn har selvsagt sykdommer som gir dårlig helse uten at foreldre kan påvirke dette, men det er en annen sak - jeg snakker her om livsstilsykdommer og forebygging av disse.)


Tannlege Synnemor

Koma skrev:

Enig. Synes grensen går ett helt annet sted, og at man er i overkant hysterisk andre veien når man i det hele tatt snakker nedsettende om "pølsemiddag hver uke, toro eller ferdigpizza en gang i blant" i en debatt om omsorgsvikt.

Enig.

Synnemor skrev:

Vi har faktisk fått info om at massiv tannråte hos små barn SKAL tolkes som omsorgssvikt inntil det motsatte er bevist. Tannleger er for øvrig forpliktet til å sende melding til BV ved mistanke om omsorgssvikt.

Tannlege Synnemor

Men blir dette gjort??
Min erfaring er at det kan være sterk tannråte hos enkelte barn, som til og med må operere ut de råtne restene av melketenner... Uten at barnevernet er kontaktet av tannlegen.... Når vi i barnehagen gir en bekymringsmelding til barnevernet av helt andre årsaker på det samme barnet, så har bv ikke mottat noen bekymring fra hverken tannlege eller helsestasjonen

Tør jeg si at... omsorgssvikt er hvis du har fått råd fra helsesøster gjentatte ganger angående matvaner og du ikke evner å gjøre noe med det. Det er ikke et svar på hvor mye som skal til før det kan kalles omsorgssvikt!!

Ladybug skrev:

Men blir dette gjort??
Min erfaring er at det kan være sterk tannråte hos enkelte barn, som til og med må operere ut de råtne restene av melketenner... Uten at barnevernet er kontaktet av tannlegen.... Når vi i barnehagen gir en bekymringsmelding til barnevernet av helt andre årsaker på det samme barnet, så har bv ikke mottat noen bekymring fra hverken tannlege eller helsestasjonen

Sikkert ikke ofte nok - dessverre. Tidligere KUNNE tannleger melde fra, men hadde ingen plikt. Nå har vi plikt, men mange kvier seg nok på å gjøre det fordi de ikke føler de har fått opplæring i /nok info om hvor grensen for omsorgssvikt går og ikke minst om hvordan man melder fra. Første gangen jeg meldte fra, ringte jeg BV og spurte hvordan jeg skulle går frem. Det var veldig OK, fikk kjempegod info som gjorde at jeg følte meg tryggere på den biten.

Jeg driver med tannbehandling i narkose, og mange av pasientene jeg har er disse små barna med raserte tannsett. Vanligvis er disse henvist fra andre tannleger, og hvis jeg mener årsaken til tannråten er dårlig kosthold eller andre former for omsorgssvikt, pleier jeg å skrive i epikrisen til barnets tannlege at bekymringsmelding til BV bør vurderes/sendes. Er det mine egne pasienter, melder jeg fra selv. Det er ikke den hyggeligste delen av jobben min, men jeg har aldri angret på en bekymringsmelding jeg har sendt. Når barna ser slik ut i munnen, er det ofte bare en liten del av problemet i hjemmet deres. Det er mange barn i Norge som ikke har det greit - dessverre.

Tante Sofie skrev:

Tannlegar skal vel melde frå til bv viss dei får inn små born med betydelige tannskader?

Nei, ikke uten videre.
*mor til tre barn med tannproblemer, hvorav ett særdeles alvorlig*

De spør etter kostholdsanamnese (mulig den er feilstavet, ikke et ord jeg vanligvis bruker). Om den er OK blir du ikke sendt videre til barnevern. I alle fall ble ikke jeg det. Her mistenkes det dårlige tenner, og antageligvis i eldstes tilfelle for mye antibiotika første året. Det må vel også nevnes at det i farens familie ligger tannråteproblemer, spesielt når det gjelder melketenner. Ikke alle søsknene, men bare noen av dem.


Sånn i forholdt til Brutus sin problemstilling er det vel litt vanskelig å vite hvordan man kan hjelpe?
Når man ser at familien selv ikke har kontroll over kostholdet og mor ikke forstår hvor feilen ligger?
Det er vel ikke akkurat noe man har lyst til å ta opp selv, men hvem snakker man eventuelt med? Er det bare barnevernet som er et alternativ?

Koosthold er seff en del av totalommsorgen, sammen med tann og annen hygiene, det er et helhetsbilde.
Ingen har noensinne blitt fratatt barna pga. Toro og frossenpizza, men påprakket helsesøster og familieveileder kan nok noen ha blitt i ekstreme tilfeller, men klarer du å servere ungen din fire måltider og varm mat hver dag til nogenlunde fornuftig tid garanterer jeg at ingen bryr seg så veldig om det står toro eller fjordland på endel av tomgodset.( Andre en en del fp ere og muligens svigermor)

De barna som bor på institusjon burde foresten hatt ekstra oppfølging for makan til ræva kosthold på endel av bv inst. skal du lete lenge i værste white trash land for å finne maken til.

slaraffen skrev:

De spør etter kostholdsanamnese (mulig den er feilstavet, ikke et ord jeg vanligvis bruker). Om den er OK blir du ikke sendt videre til barnevern.

Den praksisen er i så fall ikke god nok. Det er ikke bare dårlig kosthold som kan gi dårlige tenner hos barn, seksuelt misbruk og vold kan også det. Og det får man sjelden svar på når man spør om det. Helsepersonellovens § 33: Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12 …

Hvis tannlegen (eller andre offentlige ansatte) har grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for annen omsorgssvikt (altså ikke vet) skal det sendes en melding til barneverntjenesten.

Jo, men det må vel bli litt slik for tannleger som det er for oss (barneleger med flere)? Barn kommer jo inn med skader i ny og ne. Og de kommer inn med sykdommer som kan være et tegn på omsorgssvikt i ytterste konsekvens. Vi tenker på det og gjør undersøkelser, endel skader fører for eksempel umiddelbart til innleggelse i barneklinikken lenger enn skaden i seg selv skulle tilsi og røntgen av hele skjelettet. Men hvis man finner ut hvorfor ting er som de er og det har en plausibel forklaring er det vel ikke grunn til å gå videre med det til barnevernet? I tannlegeeksemplet ville jeg tenke at i en familie som i generasjoner har en eller annen svakhet som gir mye tannproblemer tidlig eller hvor barnet står på medisiner som påvirker tennene, må det da holde å hjelpe og støtte familien. Mens i tilfeller hvor man ikke har noen åpenbar forklaring bør man selvfølgelig koble inn barnevernet.

Det skal selvsagt gjøres en vurdering (selv om barneombudet mener man bør melde rutinemessig), men det meldes altfor lite fra tannleger. Jeg så på statistikken fra SSB vedr meldinger til barneverntjenesten, og der sto de ikke engang nevnt. Antageligvis faller de inn under "andre", og den andelen var forsvinnende liten.

Når man synes det er ok at datteren ikke inntar annen næring enn pølse i brød, potetgull, smågodt og mengder av cola, og presterer å skylde på henne i det øyeblikket hun legges inn på sykehuset for å behandles for skjørbuk, da er det ganske grov omsorgssvikt.

safran skrev:

Den praksisen er i så fall ikke god nok. Det er ikke bare dårlig kosthold som kan gi dårlige tenner hos barn, seksuelt misbruk og vold kan også det. Og det får man sjelden svar på når man spør om det. Helsepersonellovens § 33: Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12 …

Hvis tannlegen (eller andre offentlige ansatte) har grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for annen omsorgssvikt (altså ikke vet) skal det sendes en melding til barneverntjenesten.

Dette stemmer.

Når en tannlege får inn et barn der man reagerer på tannhelsen eller adferden til barnet, må tannlegen gjøre en vurdering om dette er noe som bør sendes bekymringsmelding om. Den vurderingen kan ofte være vanskelig - det kan dreie seg om små barn, det er ømtålige tema (spes. misbruk og vold), ofte er foreldre med slik at man ikke kan samtale med pasienten alene og man må uansett alltid trø varsomt frem. Noen ganger er man ikke i tvil og melder fra med en gang, men ofte føler man seg frem en stund før man bestemmer seg.

Når det gjelder barn med omfattende skader på tennene, er det ikke slik at det automatisk meldes fra til BV. Noen barn har utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen som gir svake tenner, dette har ingenting med omsorgssvikt å gjøre. Andre barn har vært veldig mye syke som småbarn, har fått mye flytende medikamenter og kanskje en periode hatt et mindre heldig kosthold pga dårlig matlyst som følge av sykdom. I slike tilfeller prøver man med forebygging av videre kariesutvikling og informasjon til foresatte om hva de bør gjøre for å forhindre videre ødeleggelse av tennene. Dersom de følger rådene, vil ofte kariesprogresjonen stanse. I slike tilfeller er det heller ingen grunn til å gripe inn.

Synnemor skrev:

Når det gjelder barn med omfattende skader på tennene, er det ikke slik at det automatisk meldes fra til BV. Noen barn har utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen som gir svake tenner, dette har ingenting med omsorgssvikt å gjøre. Andre barn har vært veldig mye syke som småbarn, har fått mye flytende medikamenter og kanskje en periode hatt et mindre heldig kosthold pga dårlig matlyst som følge av sykdom. I slike tilfeller prøver man med forebygging av videre kariesutvikling og informasjon til foresatte om hva de bør gjøre for å forhindre videre ødeleggelse av tennene. Dersom de følger rådene, vil ofte kariesprogresjonen stanse. I slike tilfeller er det heller ingen grunn til å gripe inn.

Men er det alltid helt tydelig for tannlegen at skadene skyldes medisiner eller utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen? For hvis ikke bør det kanskje ikke være opp til tannlegen å vurdere årsaken til tannødeleggelsene, men barneverntjenesten?

safran skrev:

Men er det alltid helt tydelig for tannlegen at skadene skyldes medisiner eller utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen? For hvis ikke bør det kanskje ikke være opp til tannlegen å vurdere årsaken til tannødeleggelsene, men barneverntjenesten?

Utviklingsforstyrrelser ifm tanndannelsen er ofte (men ikke alltid) karakteristiske slik at en gjerne kan skille dem fra andre årsaker til skade på tenner. Medisinbruk hos de minste barna gir ofte skader på fortennene, men det kan være vanskelig å skille slike skader fra skader etter f.eks. manglende tannstell i samme alder.

En tannlege som oppdager omfattende skader på tenner hos barn, må bruke litt tid på å finne årsaken(e) til at dette har skjedd. Noen ganger får man svaret ved å spørre foreldre om kosthold, hygiene og sykdom. Av og til passer ikke det foreldrene sier ift de skadene man ser, noen ganger har man en ubehagelig magefølelse basert på erfaring og/eller barnets oppførsel og noen ganger ser vi sikkert ikke at noe er galt mht foreldrenes omsorg overfor barnet. Det hele ender med en totalvurdering av situasjonen som avgjør om man velger å melde fra eller ikke.

Når så er sagt, er det ingen instans i dette landet som kan vurdere munnhulen hos barn (eller voksne) bedre enn tannleger. Barnevernstjenesten har i så måte ikke den samme kompetansen på dette området, men er selvsagt en veldig viktig støttespiller når man har mistanke om omsorgssvikt. Skal man kontakte dem ang. et barn, bør man dog ha en rimelig grunn til å tro at barnets skader i munnen kan ha sammenheng med manglende/uheldige former for omsorg.

safran skrev:

Men er det alltid helt tydelig for tannlegen at skadene skyldes medisiner eller utviklingsforstyrrelser i tanndannelsen?

Lillemann går til jevnlig oppfølging hos tannlege på Tako-senteret. Han har synlige emaljeskader på fortennene, og følges ekstra opp både pga refluksen og epilepsimedisinering, som også kan være tøff mot tenner. Han hadde også hyppige antibiotikakurer - snakk om flere årlig - da han var mindre.

Første gangen vi var på Tako-senteret sto jeg omtrent og måpte, over alt hva tannlegen kunne fortelle om ungen min, bare ved å titte på tennene hans. "Ja, her ser jeg tydelig at noe må ha skjedd i den og den uka i svangerskapet, for da dannes det, som fører til datt" osv osv. Det var skikkelig stilig, egentlig.

Men hva hun dessverre ikke kan svare på, er om emaljeskadene vil vise seg også på de permanente tennene når de kommer - så vi får bare håpe de dukker opp perlehvite og fine.

Anyway - ut fra dette, men nå er dette dog spesialister, så vil jeg tro at i hvertfall spesialiserte tannleger som får inn barn med ekstreme tannskader, kan til en viss grad avgjøre ut fra tannvekst og type skade om det er følge av omsorgssvikt eller om det har andre årsaker.

Synnemor, da jeg ordla meg slik

For hvis ikke bør det kanskje ikke være opp til tannlegen å vurdere årsaken til tannødeleggelsene, men barneverntjenesten?

så mente jeg ikke at de hadde bedre kompetanse på munnhule og tenner enn tannleger, men kun at tannlegen ikke må være sikker på at det foreligger omsorgssvikt som årsak. Melder tannlegen, så er det barneverntjenesten som skal undersøke forholdene rundt barnet. Men det skjer jo ingenting dersom barneverntjenesten ikke får noen melding om bekymring.

Nå er jeg kyniker av rang, og muligens farget av en utdannelse i bunn, som gjør at jeg har en filsofofi som heter: "heller en melding for mye til barnevernet, enn en melding for lite."

Men jeg vet også, av erfaring, dessverre, at lista for å melde bekymring ligger altfor høyt. Man er, ofte, altfor redd for å gjøre feil, fornærme foreldre, redd for omdømmet, og redd for å bomme fullstendig - og så drukner oppe i all den overflatiske bekymringen, den reelle bekymringen, som går på barnets ve og vel.

Inagh skrev:

Men jeg vet også, av erfaring, dessverre, at lista for å melde bekymring ligger altfor høyt. Man er, ofte, altfor redd for å gjøre feil, fornærme foreldre, redd for omdømmet, og redd for å bomme fullstendig - og så drunker oppe i all den overflatiske bekymringen, den reelle bekymringen, som går på barnets ve og vel.

Ja, man ser jo bare hvor redde folk er for å kalle noe "omsorgssvikt" her. Og nå mener jeg ikke at man skal buse ut med ordet i alle slags situasjoner altså.
Folk har et litt forvrengt bilde av barnevernet, tror jeg. De er store stygge ulver som får en bekymringsmelding fra nabo Svendsen, og sporenstreks kjører for å hente ungene og plassere dem i fosterhjem. 🙄

Iset skrev:

Ja, man ser jo bare hvor redde folk er for å kalle noe "omsorgssvikt" her. Og nå mener jeg ikke at man skal buse ut med ordet i alle slags situasjoner altså.
Folk har et litt forvrengt bilde av barnevernet, tror jeg. De er store stygge ulver som får en bekymringsmelding fra nabo Svendsen, og sporenstreks kjører for å hente ungene og plassere dem i fosterhjem. 🙄

Nei, men for å sende en bekymringsmelding skal man faktisk være bekymret. Enkelte skader er av en slik art at de skal ha en automatisk oppfølging, men det gjelder ikke så mange. Og det blir litt tullete å belaste folk med en bekymringsmelding når man faktisk ikke har mistanke om noen omsorgssvikt.

All fedme hos barn kan være tvangsforing. Alle spiseproblemer kan være et resultat av sosiale forhold i hjemmet. Alle skader kan være et resultat av mishandling. Alle magesmerter kan være tegn på et barn som ikke har det bra. Og den store hopen finner man jo en plausibel forklaring på. Skal man da hos alle barn som kommer inn med en tilstand som i ytterste konsekvens kan skyldes omsorgssvikt kontakte barnevernet selv om denne tilstanden i dette tilfellet har en åpenbar grunn? Fordi man aldri kan være 120% sikker på at det ikke foreligger mishandling i tillegg? Det blir litt voldsomt, tenker jeg. Man skal melde når man har mistanke, ja, og det bør man bli flinkere til. Men jeg har ikke noen tro på at vi skal begynne å melde når vi ikke har mistanke.