Julegavesosiologi

Teflona skrev:

Seriøst? Så mange? Men det var vel ikke fra samme giver?

Nei, det kom fra 3 forskjellige.
Ett sett med 4 av hver str: 100x180, 70x100 og 40x60 ca.
Og ett sett med 2 badelaken, 4 stk 70x100 og 6 stk 40x60-ish.
Og ett gyselig badelaken fra en annen, men det tror jeg må ha vært en gave med tanke på hundene.
Og når man legger til at jeg byttet ut hele håndklebestanden her i huset i sommer, så har jeg nok så jeg klarer meg en stund.

Jeg får fnatt av gavesytere. Gavefnisere er greitt
Jeg klarer bare ikke å skjønne at noen kan bli SURE av å få gaver, eller at noen har bomma 210%. Jeg kan skjønne at barn kan bli skuffa og lei seg hvis enorme forventninger blir møtt med skuffelser, uten at jeg mener at de skal være utakknemmelige eller la det vises for giverne for det, men voksne mennesker? Næ. Det kan bli gode historier og rom for , men ikke surving. Selv ikke fra nære slektninger eller de du virkelig har brukt både tid og penger på.
(og ja: jeg har opplevd de helt håpløse gavene, og har nok av unyttig og ubrukelige greier i huset )

Og ikke spør hvor mange kluter vi fikk. Det har jeg faktisk ikke oversikt over engang.

Jeg er jo høflig, da, lar det stå fremme første gang de kommer.

Teflona skrev:

Jeg er jo høflig, da, lar det stå fremme første gang de kommer.

Det er da skrekkelig utaktisk. Da tror de jo bare at gaven falt i smak, og du risikerer mer av det samne neste år.

Jeg har ei tante som er helt fantastisk på gavefronten. Da vi var småbarn, ble vi alltid skuffet av hennes gaver. Etterhvert var de kilde til stor humor og rå latter på julaften. Som den gangen jeg fikk dorullholder da jeg var 13. Hennes oppskrift var loppemarked og auksjon, raske med seg det som ikke var ødelagt nesten gratis og redistribuere til jul. De gavene sirkulerte nok, de havnet jo på neste loppemarked. Og hvem vet, kanskje i hendene på ei annen gal tante.

Snippa skrev:

Jeg får fnatt av gavesytere. Gavefnisere er greitt
Jeg klarer bare ikke å skjønne at noen kan bli SURE av å få gaver, eller at noen har bomma 210%. Jeg kan skjønne at barn kan bli skuffa og lei seg hvis enorme forventninger blir møtt med skuffelser, uten at jeg mener at de skal være utakknemmelige eller la det vises for giverne for det, men voksne mennesker? Næ. Det kan bli gode historier og rom for , men ikke surving. Selv ikke fra nære slektninger eller de du virkelig har brukt både tid og penger på.
(og ja: jeg har opplevd de helt håpløse gavene, og har nok av unyttig og ubrukelige greier i huset )

Jeg syter ikke, men i vårt tilfelle er dette folk vi har avtalt med at vi voksne IKKE skal utveksle gaver med (bare gi til barna) og da synes jeg ikke det er vits i at de kjøper noe ræl bare for å ha gjort det. Jeg kan finne stor glede i noe til 15 kr, det er ikke det.

Teofelia skrev:

Det er da skrekkelig utaktisk. Da tror de jo bare at gaven falt i smak, og du risikerer mer av det samne neste år.

I know. Jeg er for bløt.

Snippa skrev:

Jeg får fnatt av gavesytere. Gavefnisere er greitt

Ja, gådd - major difference!

Jeg er opptatt av å finne gode gaver til andre, men selv er jeg under middels opptatt av gaver, og med unntak av den gangen jeg fikk en dukke med langt lyst hår som jeg gledet meg til å frisere, men som viste seg å ha kortklippet hår i nakken (!), har jeg aldri blitt lei meg, skuffet eller sur over en gave. Jeg klarer bare ikke å ta sånne reaksjoner på alvor. Get a grip, lzm.

Jeg synes gaver er hyggelige både å gi og å få. Jeg har fått veldig få gaver i mitt liv som jeg har oppfattet som "meningsløse"; stort sett synes jeg både jeg selv og de andre i familien får fine og hyggelige og veldig åpenbart godt mente gaver. Jeg er vel ekstra heldig, da, og har hatt en beskyttet oppvekst.

Skilpadda skrev:

Jeg synes gaver er hyggelige både å gi og å få. Jeg har fått veldig få gaver i mitt liv som jeg har oppfattet som "meningsløse"; stort sett synes jeg både jeg selv og de andre i familien får fine og hyggelige og veldig åpenbart godt mente gaver. Jeg er vel ekstra heldig, da, og har hatt en beskyttet oppvekst.

Puh, godt vi er to.

Jeg er helt elendig på å ønske meg ting, for jeg kommer aldri på å skrive ned når jeg ser ting jeg der og da tenker jeg kunne ønske meg. Og når jeg i tillegg har teflonhjerne...

Men så blir jeg sjelden skuffet på gavefronten da. Fniser litt av noen gaver da, for jeg har noen i familien som helt tydelig kjøper ting de synes er fine, uten å tenke over om det er noe jeg også synes er fint. Som blir litt dumt når man snakker om Digre Ting av typen Nips som min kan brukes som pynt. Men der er jo godt ment.

Jeg tror aldri jeg har opplevd voksne mennesker som har sutra over gaver - det gjør man vel ikke? Men vi lo litt av kusina mi som ofte skriver om fancy mat hun lager på Facebook med det resultatet at alle hadde kjøpt kokebøker til henne i år

Jeg har liten familie, så vi kjøper fremdeles gaver til "de nærmeste" voksne, men i mannens familie kjøper vi bare til ungene og til moren hans. Jeg er ikke så opptatt av de gavene egentlig - det er mer gøy med gaver til ungene. Og de hadde jo blitt overlykkelige for hva som helst så lenge det var pakket inn, tror jeg.

Foreldrene mine har en fin regel om gaver, de har alt de trenger, så de vil bare ha ting som kan spises/drikkes, ting som kan oppleves eller ting som kan glede andre (type geit, frelsesarmeen osv.) Det er en fin ønskeliste.

Jeg synes ikke det er vanskelig å treffe blink med gaver i det hele tatt. Mottakerne er jo de menneskene jeg kjenner best i hele verden. Da vet jeg jo hvilken stil de liker, hvilke hobbyer de har, interessefelt, hvilken type litteratur de foretrekker, musikkpreferanser, hvilken retning smaksløkene orienteres mot osv.

Jeg sutrer ikke høyt når gaver ikke treffer, bare kaster eller gir bort i stillhet. Det hender sjelden, men jobbgaver og enkelte venninnegaver havner av og til i søpla eller hos andre. De som kjenner meg godt, og/eller bryr seg nok til å bruke litt energi på å sondere behov og ønsker får oftest fulltreff hos meg. Alle mine julegavegivere vet at jeg ikke liker å få vin, hud- og hårpleieprodukter, nips, smykker m.m., derfor får jeg selvsagt ikke den type gaver. Og hadde blitt veldig skuffa om noen i familien hadde gitt meg noe sånt. På samme måte som høvdingen ikke hadde blitt overbegeistra over en rundpinne i rosentre eller et fjelltelt.

Stort sett synes jeg gavene vi får er både fine og godt gjennomtenkte. Stort sett.
Stort sett gir vi gaver som er gjennomtenkte også. Men jeg må innrømme at jeg ikke alltid legger like mye energi i julegavene til svigerfamilien som til min egen familie. Det er noe med det å strikke og tove tøfler til alle sammen og så åpner man gavene fra dem på julaften og får en tidtaker for kjøkkenbruk som ikke fungerer, eller en parfyme og neglelakk (til meg) og gedigen nøkkelring (til han) som er... mer passe for... Jeg vet helt ærlig ikke hvem som ville brukt slikt.
Jeg prøver hvert år å legge omtanke bak gavene. I år fikk alle de voksne en julecd - jeg aner rett og slett ikke hva annet vi skulle gitt. Til neste år tenker jeg at jeg skal strikke skjerf til den siden av familien. Min side er en helt annen historie - der har vi dialog gjennom året og gavene vi veksler passer.

Dette er første året vi ikke har fått ting som radiopenn fra 10kr korgen. Skal innrømme at vi blir litt utakknemlig når vi får 5 sånne gaver av svigermor som vi vet aldri blir brukt. Vi tenker hun kan bruke uføretrygden sin på noe helt annet til seg selv. Hun kjøper gjerne gaver for 2000kr til alle, der 400kr av disse ca er ting som ingen av oss får brukt noen gang.

I år kom det ikke noe som helst av sånne gaver. Det gjorde oss faktisk veldig glade. Ikke var verdien ellers så høy heller. Supert! Vi trenger ikke store gaver, vi har det vi trenger.

Jeg har fått gaver av alle slag, og jeg er glad i gaver, både gi og få. 🙂 Når det er sagt så synes jeg også det er sårt å få gaver som ikke "treffer" fra mennsker som er nær meg. Det er jo ikke fordi at gaven i seg selv er dårlig eller feil, men fordi at den så tydelig demonstrerer at vedkommende rett og slett ikke kjenner meg. Og det er leit, synes jeg.

Tja, bommert-gavene kommer stort sett utelukkende fra svigerfamilien, hvilket sikkert har noe med forskjellen i kontakten min mann har med sin familie, og den jeg har med min, kommunikasjonsnivå etc... men det gjør det jo desto vanskeligere, det er et eller annet i meg som låser seg, jeg får ikke til å kaste/gi bort helt ubrukelige ting som fyller skuffene mine, siden det da indirekte er en kritikk av svigermor... som egentlig er verdens snilleste, men ikke helt har lik oppfatning som meg på hva som i det hele tatt er i nærheten av fornuftig...

men i år har vi egentlig unngått de store bommertene, mye fordi mannen har vært konkret i et par ting han virkelig mente han/vi trengte. (Dog lurer jeg litt på den fondue-kokeboka vi fikk... kanskje vi får fondue neste år? I mellomtiden kan jeg lese og se hva jeg har lyst å prøve? Men tanken var sikkert god altså!)