Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

Det som betyr noe er vel hva en ulykke eller sykdom gjør med personen. Det er slett ikke sikkert at vedkommende hadde vært den samme gamle, og da er det en forferdelig vanskelig situasjon for alle parter.

lillemy01 skrev:

Jeg må igjen si jeg sa ikke at jeg ikke kommer til å gå fra mannen min at jeg aldri kommer til å forlate han om han er kommet ut for en ulykke eller sykdom for meg er det da han trenger meg mest her i livet og jeg hadde aldri greid å forlate han da!

Jeg sliter litt med å tolke dette. Det du sier er at det ikke er slik at du hevder at du aldri vil gå fra mannen din, men at du aldri vil greie å forlate ham om han blir alvorlig syk eller skades i en ulykke?
Vel, jeg håper du ikke ville risikere å skade deg og dine barn hvis mannen din fikk en skade som medførte en atferd som gjorde hverdagen veldig uforutsigbar og vanskelig. At barna slapp å krangle med far om bagateller hver dag, at de kunne invitere med venner hjem osv.
Og aller mest håper jeg selvsagt at mannen din ikke blir skadet. 😉

Det kommer veldig an på en rekke faktorer tror jeg. I utgangspunktet håper jeg jo at jeg hadde taklet ulykker og sykdom flott og på strak arm, karret oss gjennom det hele og jeg kunne sitte tilbake med god samvittighet som 80-åring.

Hvordan mannen min selv hadde taklet sykdom/uførhet hadde hatt mye å si. Han kan lett falle hen til negative tanker og synes at alt er kjipt. Hadde han blitt deprimert og forpestet omgivelsene rundt seg, må jeg innrømme at jeg hadde slitt mye.
Jeg opplever at jeg ofte kan få ham på bedre tanker, gjøre ham glad igjen, men det tærer i perioder, og hadde det blitt mitt livs prosjekt, i tillegg til å ta meg av alt det praktiske, skal jeg ikke se bort i fra at jeg hadde blitt sliten og elendig selv og ønsket meg langt bort...

Hadde han blitt dødssyk, tror jeg av hele mitt hjerte at jeg aldri kunne forlatt ham.

Det er stor forskjell på sykdom som feks kreft og på konsekvenser etter forskjellige typer ulykker.
Stor forskjell på mulighetene til å bli frisk/bra igjen, hvordan ting takles og hvor syk/skadet man er.

Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.

Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...

Jeg synes også man skal være veldig forsiktig med å være skråsikker på hva man ville gjort i en hypotetisk situasjon. Eller skråsikker kan man såklart være, men å være uttalt skråsikker på at man ville ha reagert "bedre" enn folk som faktisk har vært i situasjonen, det klinger både litt hult og uempatisk.

Man kan ikke vite om man noen gang kommer til å gå fra partneren sin. Folk som har helt sunne og friske partnere går noen ganger fra dem likevel - hvordan kan man garantere at man ikke kommer til å gjøre det dersom vedkommende blir alvorlig syk eller skadet? Det høres selvsagt ikke veldig imponerende ut å gå fra noen fordi de har fått kreft eller brukket ryggen, men det kan jo også tenkes at forholdet ikke egentlig var så godt og "fulfilling" at man synes man greier å håndtere den ekstra belastningen det jo uten tvil er med alvorlig sykdom eller skade.

Eller for å si det på en annen måte: Er det at partneren har blitt syk eller handikappet en grunn til å ikke gå fra ham/henne, dersom man føler at man ville ha gjort det hvis han/hun hadde vært frisk?

Jeg kjenner en mann som har fått varige personlighetsendringer og blitt "hjerneskadet" (det er vel det riktige ordet) etter omfattende operasjoner på grunn av hjernesvulst. Han kommer aldri til å kunne jobbe mer, og kan f.eks. ikke ha ansvar for barn på egen hånd. Han og kona var ganske nyseparert da han ble syk, og jeg kan ikke annet enn være veldig, veldig glad på hennes vegne for akkurat det - det ville vært mye verre å ta initiativ til en skilsmisse da han ble syk, for ikke å snakke om å gjøre det nå. Men slik det er nå, har hun en ny, snill mann, barna har en snill og stabil stefar, og faren deres har (med hjelp fra eksen og sine egne foreldre) ganske mye samvær med dem. Hvis de fremdeles hadde vært gift, hadde den samlede situasjonen, sett utenfra, vært mye vondere og vanskeligere. (Kanskje hadde den vært bedre for ham på noen måter, men samtidig kan det jo heller ikke være godt å vite at man ikke lenger greier å være den ektemannen og faren som familien trenger.)

Jeg ble egentlig mest nysgjerrig på hva som er verdens 2. farligste yrke.

Mississippi skrev:

Det er stor forskjell på sykdom som feks kreft og på konsekvenser etter forskjellige typer ulykker.
Stor forskjell på mulighetene til å bli frisk/bra igjen, hvordan ting takles og hvor syk/skadet man er.

Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.

Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...

Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. 🙂 For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Jeg trodde han var legestudent. :elefant:

lillemy01 skrev:

For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Ja, for det er jo akkurat sånn folk tenker når de har endt opp med å forlate sine syke livspartnere. 🙄

:imponert over dybden:

Frøken Rattata skrev:

Ja, for det er jo akkurat sånn folk tenker når de har endt opp med å forlate sine syke livspartnere. 🙄

:imponert over dybden:

De var desverre det min far gjorde! Og mye annet jeg ikke ønsker å skrive her om det tiden da det skjedde. Han har i etterkant aldri spurt etter hvordan det går med henne eller hvordan hun har det.

Din far er én person og gjorde sitt valg ut fra seg selv. Slik det oppleves for deg skjønner jeg at det er vondt, såklart. Men derfra til å snakke generelt nedsettende om folk som forlater ektefeller/partnere som blir syke er jo helt feil. Det finnes like mange grunner til at man velger slik som det finnes situasjoner hvor det har skjedd. Du kan ikke dømme andre ut fra hva én enkeltperson har gjort.

Det kommer an på hva som skjer. Om mannen min hadde "bare" blitt lam men ellers vært samme person så hadde jeg neppe det. Hadde han fått Huntington eller noe slikt med total personlighetsforandring så kan det godt være at ekteskapet hadde formelt tatt slutt om det i realiteten også var det.

Men jeg tror virkelig at selv om jeg hadde avbrutt et ekteskap på grunn av at ektefellen ikke var den samme lenger at jeg hadde ikke avblåst hele mennesket. Jeg hadde fortsatt følt ansvar for mannen min og hjulpet til at han kunne hatt et så godt liv som mulig, og gått over til å være en nær slektning mer enn en ektefelle.

Dette er jo helt umulig å svare på egentlig. Det kommer an på så mye.

Hadde jeg fått en sykdom, eller blitt utsatt for en ulykke som førte til at jeg aldri kom til å bli meg selv igjen, så tror jeg faktisk jeg ville ønsket at han startet et liv med en annen kvinne for å få dekket sine behov når det kommer til kjærlighet. Det ville jo ikke betydd at han ikke var glad i meg fortsatt, og det hadde heller ikke trengt å bety at han ikke hadde sørget for at jeg hadde det best mulig. Jeg hadde rett og slett ikke ønsket at han skulle kastet bort hele resten av sitt liv på å være min pleier. Da ville jeg heller hatt han som venn og sett at han var lykkelig i livet sitt fortsatt.

De samme ønskene har nok han for livet mitt også. Men som sagt er dette helt umulig å svare på før man står i situasjonen selv.
Jeg har en tante som bor sammen med mannen sin som hadde et stort hjerneslag for en ti års tid siden. Han er veldig forandret som person, og jeg må si at jeg beundrer henne som har holdt ut i disse årene. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. For jeg tror ikke hun får så mye igjen for sine offer i hverdagen. Men hvor skal grensen gå? Jeg syns det er utfordrende å være sammen med denne mannen i timer i slengen. Hvordan er det da å skulle leve et liv sammen med han?

lillemy01 skrev:

Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. 🙂 For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Hm. Hvor deilig hadde det ikke vært å levd i den boblen en stund.

Jeg har dessverre sett folk henfalle i bitterhet etter å ha blitt rammet av ulykke, og forpestet sine kjære med stygge kommentarer fordi de er i stand til å gå mens h*n sitter der og ikke kan gjøre noe. Når viljen til å gjøre noe med bitterheten ikke er tilstede, uansett hvor mange psykiatere og psykologer som kommer innom, så syns jeg absolutt partner har lov til å gå.

Fir meg er det helt umulig å svare på dette. Jeg tror det er lett å tenke hva man ville gjort, men når det eventuelt skjer, og man kommer oppi en sånn situasjon så endrer tankene og meningene seg.

Det ser jeg jo på mye annet også, at man endrer synspunkt når man selv opplever diverse ting.

I en hypotetisk situasjon hadde jeg heller forlatt en mann fremfor å få et barn/pleiepasient/you name it.

Er i situasjonen. Har hatt mange runder med meg selv, veid for og i mot, slitasjen, ventingen, alle de ubesvarte spørsmålene. Usikkerheten, utryggheten osv. Det sliter ekstremt på i lengden. Belastningen over tid er enorm. Livet på vent, aldri svar, alltid forbehold.
Jo jeg kan gå.

Signerer Esme.

lillemy01 skrev:

Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. 🙂 For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Ang det første, så kan det være så. Men du har et ansvar for at barna dine har et trygt og godt hjem. Misforstå meg rett, jeg insinuerer på ingen måte at funksjonshemmede generelt ikke er ypperlige foreldre. Men visse skader medfører at man ikke bare ikke fungerer optimalt, men man belaster barna. Eksempelvis rapporterte 4 av 4 intervjuede (dybdeintervju over en lang peridode) barna i en pilotstudie (Butera-Prinzi og Perlesz 2004) at hverdagen er endret i form av fysisk og verbal aggresjon, isolasjon fra venner pga den skaddes atferd, belastning ved å leve med en ulykkelig og sliten frisk forelder etter at deres far fikk en ervervet hjerneskade og ikke minst det å måtte kjempe om den friske forelderens oppmerksomhet. Det er selvsagt et veldig lite utvalg en ikke uten videre kan generalisere ut fra, men det er et godt eksempel. Skal den friske forelderen stå ved sin kjæres side og la en dysfunksjonell familie fortsette med de konsekvenser det får for barna, eller skal hensynet til barna veie tyngst? Jeg får assosiasjoner til barn som lever med en forelder med misbruksproblematikk. Hvem klandrer de mest? Jo, mange av dem klandrer den FRISKE forelderen mest, fordi hun eller han ikke beskyttet dem mot den foreldren som ruset seg.
For min del opplever jeg mye større ansvar for å gi mine barn en trygg oppvekst enn å ta vare på mannen min. Hvis det var umulig for meg å ivareta begges hensyn, ville jeg vært nødt til å ta vare på barna. De har krav på beskyttelse, og den skal gis av meg og ikke en fosterfamilie. Da fikk heller andre personer bistå min mann hvis han hadde behov for hjelp. Derfor hadde jeg temmelig sikkert gjort et valg i deres favør. Det er meget mulig at et valg ville blitt annerledes om de var voksne.

For det andre, så blir det for dumt å si at folk tar LETT på en sånn avgjørelse. Det kan ligge grundige overveielser til grunn for et slikt valg. Kan det være at din erfaring gjør at du kan ha litt vanskelig for å se alle nyanser i dette. Dette er ikke hånlig ment, altså. Jeg har mine personlige erfaringer som gjør at jeg har et ganske svart/hvitt-syn på noe, og jeg greier nok ikke alltid å være så nyansert i disse sakene. Og jeg har nok også tråkket på et par tær på grunn av det.