Hvite løgner - hva er det egentlig og er det greit?

Trodde alle damer hadde denne genen og ble automatisk rågode til hvite løgner da man var nygravid og ikke har lyst til å fortelle det til en sjel på en god stund.... 😎

GinaK skrev:

Trodde alle damer hadde denne genen og ble automatisk rågode til hvite løgner da man var nygravid og ikke har lyst til å fortelle det til en sjel på en god stund.... 😎

Jeg synes det er veldig stor forskjell på å lyve og på å tie om sannheten.

Jeg har store problemer med å lyve til folk som spør meg om hva jeg synes om den nye frisyren, fordi jeg har så skrekkelig dårlig pokeransikt. Da lar jeg heller være å kommentere i stedet. Og av og til medfører det en heller talende stillhet fra Teofelias side, men det får så være. Jeg synes det er lov å unnlate å uttale seg, også når den unnlatelsen neppe kan tolkes som annet enn kritikk/mangel på godkjennelse/misnøye eller hva det nå gjelder.

Teofelia skrev:

Jeg synes det er veldig stor forskjell på å lyve og på å tie om sannheten.

Jeg synes dette er et viktig punkt.

Teofelia skrev:

Jeg har store problemer med å lyve til folk som spør meg om hva jeg synes om den nye frisyren, fordi jeg har så skrekkelig dårlig pokeransikt. Da lar jeg heller være å kommentere i stedet. Og av og til medfører det en heller talende stillhet fra Teofelias side, men det får så være.

Eller da mine foreldre svarte "Åja!" i litt for høyt toneleie da de fikk høre hva Hiawata skulle hete. Høflig, men svært gjennomskuelig.

Det var heldigvis ingen som var frekke nok til å spørre om jeg var gravid da jeg var i den fasen, for jeg har virkelig et tell tale-ansikt.

Eventuelt kan man svare som hurtig-medietrente Tor Varhaug i gårsdagens episode av NAV: Hva syns du selv? Eller: Det har jeg allerede svart på.

"Er du gravid?"
"Hva syns du selv?"

Jo, det burde funke, det.

Men jeg tror egentlig Mavericks tilnærming er enda bedre.

"Er du gravid?"
"Dette har jeg ikke overskudd til."

Skilpadda skrev:

"Er du gravid?"
"Hva syns du selv?"

Jo, det burde funke, det.

Men jeg tror egentlig Mavericks tilnærming er enda bedre.

"Er du gravid?"
"Dette har jeg ikke overskudd til."

Jeg har tatt noen hvite løgner for ungene. Og det føler jeg er greit. Når de spurte meg om første gangen jeg drakk alkohol og ble beruset hadde jeg ikke lyst til å innrømme at jeg var tretten år. Så jeg sa jeg var sytten, men at jeg burde ventet til jeg var gammel nok.

Jeg er elendig på å lyve. Virkelig. Derfor har jeg konkludert med at det beste er å holde seg til sannheten, eller bytte samtaletema. Det eneste jeg vet at jeg pleier å dra en hvit en på er frisyrer. Om noen har klippet seg og ser for jævlig ut, så kan jeg fint finne på å si at det var jo spenstig, eller kult om jeg blir direkte oppfordret til en kommentar. Ellers holder jeg klokelig kjeft.

Jeg er ikke så glad i å trikse med sannheten. Men jeg blir ofte litt satt ut om jeg svarer "det passer dessverre ikke på fredag", og folk begynner å spørre og grave hvorfor. (Gjerne etterfulgt av "jamen det kan du da gjøre en annen dag??)

Det blir kanskje litt på siden av diskusjonen, men jeg er nok litt privat av meg, og har noen ganger opplevd at familien blir snurt fordi jeg ikke har fortalt om ett eller annet. Det er jo ikke å lyve, men å unnlate å fortelle om alt som skjer i livene våre. Hvis man da er i slekt med mennesker som gladelig forteller om både hemoroidetrøbbel og ekteskapelige krangler blir man oppfattet som sær.

En hvit løgn er den man drar for å ikke gjøre andre beklemte eller lei seg når det ikke er nødvendig, en sånn sosial smidighetsgreie. For meg skifter løgnen farge når man bruker den for å slippe å gjøre seg selv beklemt eller lei seg.

Syns jeg, da.

Når barna mine spør meg om hvor gammel jeg var første gangen jeg hadde sex eller første gangen jeg drakk alkohol har jeg (og kommer til å fortsette med) kommet med løgner - da får de være i den nyansen det kreves, altså.

Hvite løgner er jo pr. def. løgner som ikke skader noen, og det tyr jeg til når det er nødvendig. Ellers prøver jeg å unngå å sette folk i en vrien situasjon ved å spørre om jeg f.eks. "ser tjukk ut i denne"

Nabojenta skrev:

Jeg har tatt noen hvite løgner for ungene. Og det føler jeg er greit. Når de spurte meg om første gangen jeg drakk alkohol og ble beruset hadde jeg ikke lyst til å innrømme at jeg var tretten år. Så jeg sa jeg var sytten, men at jeg burde ventet til jeg var gammel nok.

LittLemen skrev:

Når barna mine spør meg om hvor gammel jeg var første gangen jeg hadde sex eller første gangen jeg drakk alkohol har jeg (og kommer til å fortsette med) kommet med løgner - da får de være i den nyansen det kreves, altså.

Da pleide jeg å si "det har dere ingenting med, men det er mulig jeg forteller det når dere blir eldre." Og det har jeg gjort. Sex, drugs & rock'n roll, the works.

Jeg er faktisk ekstremt god til å lyve, men samtidig er jeg veldig ærlig, så det er ikke så ofte jeg lyver akkurat.

(og grunnen til at jeg vet at jeg er så god til å lyve er fordi jeg i studietiden løy endel om litt sånne morsomme ting, som at en sånn der vannsprinkler på do på en restaurant var overvåkningskamera og sånne ting, og at kelneren kom til å bli skuffa dersom ikke man spiste opp maten sin. Jada, barnslig, jeg vet, men jeg var jo bare 19-20 år. )

Sure Eplet skrev:

En hvit løgn er den man drar for å ikke gjøre andre beklemte eller lei seg når det ikke er nødvendig, en sånn sosial smidighetsgreie. For meg skifter løgnen farge når man bruker den for å slippe å gjøre seg selv beklemt eller lei seg.

Syns jeg, da.

Enig.

Jeg prøver å la være å snakke om saker og ting der jeg vet at min ærlige mening ikke er det motparten ønsker å høre, noen ganger går ikke det - og da jatter jeg med. Andre ganger så ønsker jeg å glede den andre personen og lyver utelukkende av den grunn. Altså - jeg er da ikke verdens moteekspert, at jeg ikke syns den nye kjolen som venninna mi kjøpte i går er superfin betyr jo ikke at jeg trenger å belemre henne med min mening om kjolen i det hele tatt, noen andre liker den kanskje, og viktigst av alt - hun liker den sikkert selv siden hun gikk hen og kjøpte den. Jeg pleier å finne noe jeg kan mene - f.eks. det var en kjempefin farge etc.

Ellers så har jeg ikke all verdens problemer med å lyve egentlig. Alltid snakke sant? Virkelig noen som gjør det? Det tror jeg ingenting på. F.eks. så får jeg vite om elevene mine kommer opp til muntlig eksamen ca. et par uker før eksamen - utad later jeg som ingenting og prepper alle elevene som om de kommer opp. Spør noen om jeg vet så svarer jeg nei uten å blunke. Det er vel knappest en hvit løgn en gang - det er en helt vanlig løgn, men en nødvendig løgn.

Filifjonka skrev:

Eventuelt kan man svare som hurtig-medietrente Tor Varhaug i gårsdagens episode av NAV: Hva syns du selv? Eller: Det har jeg allerede svart på.

Knall.

jeg syns hvite løgner er ok. HVITE... For meg er en hvit løgn, en løgn man kan dra for å hindre en pinlig situasjon, eller for å unngå å såre.

f.eks: Q: Neimen, skal du ikke være med på lønningspils i morgen??
A: Ehm, nei jeg måtte hjelpe min mor med noe viktig/hadde ikke barnevakt eller lignende. (hvis man f.eks er gravid og ikke vil folk skal vite det)

eller: man treffer en gammel kjent man har lovet å ringe, men sannheten er at man har unngått det fordi man ikke egentlig har lyst... da finner man på en dårlig hvit løgn for å ikke såre personen...

Eller om noen kjente sier de har valgt det nydeligste navnet til barnet sitt.. nemlig vanessaandreacelinepetronella, eller noe i den dur, da må man bare stemme i...

Eller man sier til barnet sitt at de er kjempe flink å synge selv om de ikke er det.

Jeg er ikke fan av lyving, men innimellom er det lov med en hvit..

Filifjonka skrev:

Eventuelt kan man svare som hurtig-medietrente Tor Varhaug i gårsdagens episode av NAV: Hva syns du selv? Eller: Det har jeg allerede svart på.

JA!

Jeg sier ofte at jeg ikke har barnevakt dersom det er noe jeg ikke har så lyst til. Det er jo ikke nødvendigvis en løgn, men jeg hadde jo sikkert klart å organisere barnevakt dersom jeg virkelig hadde hatt lyst.

Jeg burde være litt flinkere til å dra en hvit løgn når folk spør hvordan det går. Det er ikke sikker alle synes det er like interessant å få utbrodert hvor kjipt jeg egentlig synes det er å være gravid...