De sinte guttene og jentene

http://www.bt.no/lokalt/bergen/article658250.ece

Jeg har møtt mange av disse ungdommene i løpet av mitt yrkesliv. Det som slår meg er hvor lite hjelp man gir dem. Tenk om man kunne gitt behandling istedenfor straff. Hadde man kommet tidlig nok inn i en behandlingsposissjon over tid ville nok mange fått et annet liv enn et som vil bestå av å gå inn og ut av fengsler, til de kanskje mister alt mot og gjør ende på eget liv.

Ja, det å komme tidlig inn kan være det avgjørende. Dessverre er det mange kommuner som også kutter i de forebyggende tiltakene fordi de ikke er lovpålagte.

Jeg kan ikke fatte og begripe hva slags tankegang som ligger bak avgjørelser om kutt i forebyggende tiltak for barn og unge. Det må da være sunn fornuft å gå inn så tidlig som mulig, og jeg klarer ikke å se annet enn at det både er sosialt-, psykologisk og økonomisk fornuftig å ta tak i problemer før de får lov å tårne seg opp.

Inagh skrev:

Jeg kan ikke fatte og begripe hva slags tankegang som ligger bak avgjørelser om kutt i forebyggende tiltak for barn og unge. Det må da være sunn fornuft å gå inn så tidlig som mulig, og jeg klarer ikke å se annet enn at det både er sosialt-, psykologisk og økonomisk fornuftig å ta tak i problemer før de får lov å tårne seg opp.

Min erfaring: De prioriterer de lovpålagte tilbudene, og da viker ungdomsklubber, utekontakten etc. når de har lite penger, fordi dette ikke er noe som de må prioritere. Det kuttes og kuttes i disse tilbudene, det er helt forjævlig.

safran skrev:

Ja, det å komme tidlig inn kan være det avgjørende. Dessverre er det mange kommuner som også kutter i de forebyggende tiltakene fordi de ikke er lovpålagte.

Det er en skremmende utvikling som får store ringvirkninger kanskje særlig når det kommer til voldsbildet i samfunnet vi lever i.

Jeg synes også at det er et tankekors at disse barna og ungdommene blir kasteballer i systemet. Hvor alle tiltak som settes inn er av kortvarig art og hvor de unge menneskene det gjelder bare blir mer og fustrerte av sitt sinne.

Samtidig vet jeg ut fra erfaring at denne gruppen ungdommer ikke får være på ungdomsklubbene eller i idrettsklubbene, de er ungdommene som ingen vil være med, de som står alene og som til slutt ikke har noe sted å gå. Dermed kan man si at selv om kommunene opprettholder forebyggende tiltak i form av fritidsklubber og lignende vil disse ungdommene fremdeles falle utenfor. Svært ofte er det utkontakten som er de eneste voksne som "tåler/klarer" disse unge menneskene, alle andre voksne hever pekefingeren og går forbi.

Inagh skrev:

Jeg kan ikke fatte og begripe hva slags tankegang som ligger bak avgjørelser om kutt i forebyggende tiltak for barn og unge. Det må da være sunn fornuft å gå inn så tidlig som mulig, og jeg klarer ikke å se annet enn at det både er sosialt-, psykologisk og økonomisk fornuftig å ta tak i problemer før de får lov å tårne seg opp.

Dette var vi borti da vi skrev oppgave om feministisk modell i sosialt arbeid.

Politikerne vil ha/trenger noe konkret å vise fram. "Her ser dere resultatene av hva vi har gjort disse fire årene." Forebyggende arbeid kan ikke vises fram med fancy grafer og søylediagrammer. Man ser ikke fruktene av dette før om mange mange år. Da blir det vanskelig å forsvare pengebruken.

Det trengs en annen tankegang enn "her og nå resultater". Ellers vil det bare fortsette å bli satt inn "brannslukking" som bare tar toppene og ikke går dypere inn i problemene. Og selv om det koster masse penger med forebyggende arbeids så er det ikke pengebesparende slik det er i dag.

Umuriel skrev:

Politikerne vil ha/trenger noe konkret å vise fram. "Her ser dere resultatene av hva vi har gjort disse fire årene." Forebyggende arbeid kan ikke vises fram med fancy grafer og søylediagrammer. Man ser ikke fruktene av dette før om mange mange år. Da blir det vanskelig å forsvare pengebruken.

Jeg er ikke helt enig i din fremstilling, den synes jeg er litt vel enkel. Det finnes nokså mye forskning på dette området som konkluderer med at det er det forebyggende og hjemmebaserte arbeidet som gir best resultater over tid. Man har blant annet evaluert en rekke metoder som nyttes innen forbyggende arbeid og disse dataene er både målbare og synlige i form av grafikk. Det er faktisk slik at en av de siste forskningsrapportene som er laget på vegne av Utdanningsdirektoratet ser på bruken av sinnemestring i skoleverket som et forebyggende tiltak også ovenfor de som i utgangspunktet ikke har adferdsmessige vansker. Dette arbeidet er et av de som ligger til grunn for at en del kommun er rundt om i det ganske land driver med forebyggende arbeid i form av sinnemestring fra barnehage til videregående skole. De kommunene som er godt i gang med dette arbeidet har nok empiriske data til å kvantifisere utviklingen over de siste fem årene, denne statistikken forteller om en nedgang i antallet voldsepisoder. Selvsagt er fem år alt for lite som utvalg, men dersom man sjener litt til Finland har man empiriske data for en langt lengre periode som viser det samme.

Det som imidlertid er noe av problemet slik jeg ser det er blant annet at politikerne velger å se bort fra enkeltindividets behov ved for eksempel å tvinge disse barna og ungdommene inn i normalskolen hvor de vil falle gjennom. Dette er en gruppe unge mennesker som trenger mennesker rundt seg som er utdannet til å mestre denne type problemer over tid.

Det politiske miljøet i dette landet er nok rimelig klar over hva forskningen sier og ikke minst hvor ressursene bør settes inn, men det hjelper vel lite når man heller vil komme høyere på PISA og PIRLS rankinger.

Skvetten skrev:

Jeg er ikke helt enig i din fremstilling, den synes jeg er litt vel enkel. Det finnes nokså mye forskning på dette området som konkluderer med at det er det forebyggende og hjemmebaserte arbeidet som gir best resultater over tid. Man har blant annet evaluert en rekke metoder som nyttes innen forbyggende arbeid og disse dataene er både målbare og synlige i form av grafikk. (...)

Ja, det er bare forenklet fra litteraturen vi leste. Dessverre har jeg ikke navn på bøkene nå. Jeg aner ikke hvor oppgaven vår er og oversikten over all litteratur vi leste.

Det er veldig bra at det omsider er fokus på forebyggende arbeid og at det har kommet forskning på hva som er gjort. Det er dessverre for sent for mange ungdommer og voksne, men forhåpentligvis kan andre barn få det bedre enn f.eks. gutten fra artikkelen.

Og det "hjelper" ikke med masse forskning dersom det ikke blir satt ut i praksis.

Umuriel skrev:

Og det "hjelper" ikke med masse forskning dersom det ikke blir satt ut i praksis.

Kanskje det ville hjulpet desom mediene ikke fremstilte de forebyggende tjenestene fra barnevernet i mindre dårlig lys? Det arbeides intenst med hjemmebaserte tjenester innen disse områdene, men i mediene kommer det kun skremselspropaganda av verste slag. Jeg sier ikke at alle saksbehandlere er like flinke, men jeg kjenner mange og de fleste av dem gjør en god jobb.

Skvetten skrev:

Kanskje det ville hjulpet desom mediene ikke fremstilte de forebyggende tjenestene fra barnevernet i mindre dårlig lys? Det arbeides intenst med hjemmebaserte tjenester innen disse områdene, men i mediene kommer det kun skremselspropaganda av verste slag. Jeg sier ikke at alle saksbehandlere er like flinke, men jeg kjenner mange og de fleste av dem gjør en god jobb.

Det er godt mulig. Barnevernet, i både 1. og 2. linjetjenesten gjør mye bra uten at dette kommer fram. Det hadde gått an å lage artikler om MST og PMTO og resultatene av disse metotdene. Men det selger vel ikke like bra som at man blir tatt fra barna grunnet lav IQ. 🙄

BT hadde en serie artikler i fjor (?) hvor de satte fokus på de positive sidene i barnevernet. Det var bl.a. artikler om fosterfamilier. Synd ikke de landsdekkende avisene fulgte opp.

Umuriel skrev:

Det er godt mulig. Barnevernet, i både 1. og 2. linjetjenesten gjør mye bra uten at dette kommer fram. Det hadde gått an å lage artikler om MST og PMTO og resultatene av disse metotdene. Men det selger vel ikke like bra som at man blir tatt fra barna grunnet lav IQ. 🙄

BT hadde en serie artikler i fjor (?) hvor de satte fokus på de positive sidene i barnevernet. Det var bl.a. artikler om fosterfamilier. Synd ikke de landsdekkende avisene fulgte opp.

BT har hatt en rekke artikler det siste året. I fjor høst rakket de ned på barnevernet, i år skriver de i litt mer positive vendinger. Er det rart at man lurer på om journalister er riktig vel bevart. 🙄

Skvetten skrev:

Det som imidlertid er noe av problemet slik jeg ser det er blant annet at politikerne velger å se bort fra enkeltindividets behov ved for eksempel å tvinge disse barna og ungdommene inn i normalskolen hvor de vil falle gjennom. Dette er en gruppe unge mennesker som trenger mennesker rundt seg som er utdannet til å mestre denne type problemer over tid.

Det politiske miljøet i dette landet er nok rimelig klar over hva forskningen sier og ikke minst hvor ressursene bør settes inn, men det hjelper vel lite når man heller vil komme høyere på PISA og PIRLS rankinger.

Mener du at man burde hatt flere spesialskoler/vært raskere til å ta ut folk fra "normalskolen"?

Det ville jo også gitt en høyere PISA-ranking, siden spesialtilfellene trekker snittet ned 😉

gajamor skrev:

Mener du at man burde hatt flere spesialskoler/vært raskere til å ta ut folk fra "normalskolen"?

Det ville jo også gitt en høyere PISA-ranking, siden spesialtilfellene trekker snittet ned 😉

Jeg mener faktisk det, det er ikke tvil om at de fleste med store adferdsvansker klarer seg bedre der hvor det er tettere oppfølging, fagene er lagt opp annerledes og ikke minst hvor man høy grad av kompetanse om adferdsvansker. Det er vanskelig å få dette til i normalskolen.

Joda, det ville det. Bare synd at det blir sett på som straff å få undervisning et annet sted enn på den lokale skolen.

Kjempefint om hjelpeapparatet kommer tidlig på banen, men slik det er i dag går det bort år med venting når man venter på at noe skal skje hos PPT.

Min erfaring med sinte jenter og gutter er at de er de som er mest redde av alle. De er egentlig de "minste".

Jeg hadde ei jente som elev som alltid var sint og tøff. Jeg kom litt innpå henne. Da hun gikk i 5. klasse brøt hun sammen en dag. Hun sa at nå orket hun ikke være tøff lenger......

Her i byen har de lagt ned forebyggende team i høst....

Jessica skrev:

Min erfaring med sinte jenter og gutter er at de er de som er mest redde av alle. De er egentlig de "minste".

Jeg hadde ei jente som elev som alltid var sint og tøff. Jeg kom litt innpå henne. Da hun gikk i 5. klasse brøt hun sammen en dag. Hun sa at nå orket hun ikke være tøff lenger......

Her i byen har de lagt ned forebyggende team i høst....

Angrep er jo det beste forsvar...
De har den tøffe utsiden for å skjule redselen.

Jeg syns det er feil å skylde på politikerne her. Sjelden å høre meg si noe sånt, men denne gangen mener jeg det.

Forebyggende arbeid, hva er det? Ungdomsklubber, idrettslag, kulturskole? Hvem benytter disse tilbudene? I hovedsak barn og ungdom fra normalt ressurssterke hjem. Hvem driver de tilbudene som går på frivillig basis? Stort sett de normalt ressurssterke foreldrene.

Så hva da med de sinte? De med atferdsproblemer? Hvem tar seg av dem?

Svikten er etter mitt skjønn i selve "systemet". Byråkratiet. Når fagfolkene ikke vet hva de skal gjøre for å få barn og ungdom inn på riktig vei, da nytter det liksom ikke med gratis halleie til de som allerede var inne på riktig vei.

Hva skjer når et barn får problemer? Når atferden avviker? I barnehagene mangler de ofte både verktøyene, tiden og kompetansen på dette. Noen ganger fører dette til at de tilkaller PPT, som kommer inn en gang annenhver uke og observerer og rettleder. Andre ganger blir saken drøftet med foreldrene på foreldresamtalen to ganger i året - mens de ansatte teller dager til ungen skal begynne på skolen.

Hva skjer på skolen? Ofte har man med relativt ressurssvake foreldre å gjøre, og de sliter med å håndtere situasjonen selv. Så sier skolen at de "jobber med", skal "ta tak i", eller "har fokus på" situasjonen, og foreldrene tenker at ja, ja, det blir vel folk av han til slutt. Men det blir det ikke. For på skolen er dette bare fine ord. De aner ikke hva de skal jobbe med, og slett ikke hvordan. Igjen mangler verktøyene og kompetansen. Men mange foreldre som er mer ressurssterke opplever å møte veggen på skolen. Man får aldri hull på den der "vi jobber med"-byllen.

Noen ganger bringes PPT inn i bildet, og hos barn med diagnoser er ofte BUP inne også. Og man analyserer barnet, observerer, har ansvarsgruppemøter, gjennomfører tester. Og mens ansvarsgruppa møtes vandrer barnet billedlig talt gatelangs.

Hvem passer på barnet? Hvem hjelper til? Hvem tar reelt sett tak i situasjonen og prøver å gjøre noe med det?

Noe ligger i struktur. Dagens skole med mye ansvar for egen læring er krevende for mange barn, men dette er en struktur som åpenbart ikke lar seg rokke ved. Så dermed blir det opp til barnet å tilpasse seg strukturen. Og når det var det som var barnets problem - så går det jo bare ikke.

Systemet fungerer ikke for de barna som faller utenom. Det er et kompetanse-problem, men også et vilje-problem. Læreren vil ikke bruke for mye tid på det barnet som sliter, men vil heller bruke tiden på alle de andre barna. Mange tror at positiv-feedback er tingen, og i stedet for å korrigere barnet som har sinne og negativ atferd fortsetter man å gi positiv oppmerksomhet til de andre barna. Så barnet med negativ atferd opplever å bli oversett, glemt og overlatt til seg selv. Og prøver å bryte mønsteret gjennom å gjøre ting slik at de blir lagt merke til. Det blir en negativ spiral.

Får barnet en diagnose får det også et stempel i panna. Bra, på en måte, for det utløser en viss forståelse. Men svært uheldig fordi diagnosen blir forklaringen på alt, og diagnosen blir "selve barnet". Et barn man ikke kan regne med, ingen vits i å prøve en gang da, vel?

Men alle de barna som ikke får diagnoser - der prøver skolen sine vanlige knep. Når det ikke nytter skylder man på foreldrene.

Og sånn går årene. Det ene barnet etter det andre sviktes av det systemet som var satt der til å hjelpe dem. Pianotimer er vel og bra, men det løser ikke riktig alle problemer.

Mangelen på kompetanse i skolen er et veldig viktig element. Jeg prøvde å etterlyse forelesninger om så vanlige temaer som dysleksi og adhd da jeg gikk PPU, utfordringer som alle lærere opplever i alle klasser. Men dette hørte visst inn under spesialpedagogikk, så den vanlige faglærer trengte visst ikke å vite noe særlig om det.

Store adferdsproblemer er ikke noe som dukker opp over natta. Det bygger seg opp gradvis når ungen ikke får den hjelpen h'n trenger når h'n begynner å trenge den. Ungdomsklubber og -sentre er gode tiltak, fordi det reduserer antallet som faller utenfor.

Jeg tror ikke noe på at det er et "viljeproblem". De aller aller fleste lærere prøver så godt de kan. Men man kan ikke prioritere å bruke alle timene på én person.

Min erfaring er at det ligger litt på viljen også. Det er ikke få av disse ungdommene som kan fortelle om en fraværende skole. En lærer som til tross for at denne visste, lot være å gjøre noe med problemet. Som Jessica sier har jeg også erfart. De er livredde disse ungdommene, men det tar tid før de blir så trygge at man kommer i posisjon til å ta fatt i problemet.

Jeg holder fremdeles en stor knapp på spesialskolene, gjerne med internat. Kjenner mange ungdommer som har fått nytt liv gjennom et annet pedagodisk opplegg hvor man kan behandle som en del av skoleopplegget.

Tror også det er viktig at allmennlærerens kompetanse på dette området styrkes. Det er ikke mange som har den kompetansen som skal til for å håndtere dette forsvarlig innenfor skolens rammer.

Jeg er litt "redd" for spesialskolene. Redd for at det blir en hvilepute. Hvorfor gjøre noe med 6-åringen, vent noen år så kan vi sende han på spesialskole...

Jeg mener helt klart det skorter både på viljen og på kompetansen - men jeg tror at ofte henger de to sammen. Man vil ikke fordi man ikke føler seg kompetent. Man føler seg maktesløs og da er det lett å velge en annen vei. Hvorfor jobbe med problemene hvis man kan overse dem, og samtidig hevde at man driver en metode som kalles positiv forsterkning?

Så kompetanseheving må være starten. Deretter kan man kreve noe av viljen, og jeg tror at for de fleste vil viljen komme hvis de føler seg faglig kompetente. Men når man er på tynn is, og PPT lager enkle oppskrifter, og foreldrene maser, og eleven ikke oppfører seg sånn som i teoriene - da tror jeg det er lett å se en annen vei.

Det er forøvrig akkurat som med mobbing. De fleste vet at det skjer, og jeg tror at mange lærere også egentlig ser det. Men de vet ikke hva de skal gjøre med det, så de ser en annen vei.