Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

Facebookfeeden min domineres i dag av VG sin reportasje om Odin, gutten som bare ble tretten år pga. mobbing. VG fokuserer på skolene som sviktet, og sviktet gjorde de til gangs, men hva med mobbernes foreldre? Har ikke de et ansvar? Er ikke de medskyldige i at en ung gutt ikke orket mer?

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

Man kan aldri være sikker på at egne barn ikke mobber, men vi har fokus på det. Jeg ble mobbet nærmest ihjel på ungdomskolen og passer så godt jeg kan på at mine barn ikke gjør det mot noen andre barn.

Vi har heldigvis en skole som ringer når barna mobber, det opplevde vi. Det synes jeg var flott for da fikk vi tatt tak i det med en gang.

Jeg er rimelig sikker på at ingen av mine to mobber pr nå. Han eldste hadde et par episoder i første/andre klasse der han plaget noen. Dette fikk jeg beskjed om og jeg tok det opp med han og fulgte det opp. Han ene er i dag den aller beste kompisen til sønnen min.

Om jeg får beskjed om at en av mine mobber så kan jeg garantere at jeg kommer til å følge det opp. Jeg har nulltoleranse når det gjelder mobbing.

~TM~ skrev:

Facebookfeeden min domineres i dag av VG sin reportasje om Odin, gutten som bare ble tretten år pga. mobbing. VG fokuserer på skolene som sviktet, og sviktet gjorde de til gangs, men hva med mobbernes foreldre? Har ikke de et ansvar? Er ikke de medskyldige i at en ung gutt ikke orket mer?

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

Kan man noen gang være 100% sikker da? Jeg tror ikke det.

Jeg snakker veldig mye om mobbing med datteren min og jeg føler i alle fall at vi har en veldig god dialog på det. Hva som er mobbing, hva som er utestenging av andre - bevisst eller ikke, hva rasisme er osv.

Jeg kjenner jeg blir ganske så matt av å lese denne saken. Særlig fordi jeg kjenner flere som er så storfornøyde med "flotte" Lambertseter skole. Det er jo totalt svikt fra skolen side, jeg kjenner jeg blir så opprørt over at det går an å "slippe unna" ansvaret sitt på den måten at jeg blir helt målløs. Jeg kunne virkelig ønske skoleledere måtte ta konsekvenser som andre ledere og bare gå når systemet de er ansvarlig for svikter totalt, og får katastrofale utfall som dette.

Den saken har gått ordentlig inn på meg, og sikkert litt ekstra fordi jeg kjente mamma'n til Odin da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg har sett fler som trekker fram ansvaret til foreldrene til de som mobber. Men hvis ikke skolen har tatt det alvorlig - hvor mye har foreldrene visst? Hvor mye vet vi egentlig om det som skjer på skolen og skoleveien, hvis ikke skolen fanger det opp? Barn ser ikke alltid alvorlighetsgraden i det som skjer, og de fleste forteller vel bare en brøkdel av alt som foregår i løpet av en skoledag.

Det er mye foreldre ikke vet, på lik linje med at mange ikke vet at sitt eget barn blir mobbet. På min feed er artikkelen delt av en av foreldrene til et av de mest ekskluderende barna jeg vet om i nærmiljøet vårt.

Jeg vet ikke, det mener jeg ingen gjør. Og det kan være mange grader av mobbing og ekskludering også. Det er ikke sikkert barnet mitt er klar over at det er med og bidrar heller dersom andre er "verre".

Men jeg spør og graver mye. Jeg spør også andre foreldre, men kan selvsagt inne ha oversikt over alt.

Mobbing er en styggedom, enten det er barn eller voksne som mobber. Jeg må med hånda på hjertet si at jeg ikke vet om barna mine er med på å mobbe andre, men jeg håper at vi foreldre har gitt dem nok emosjonell ballast til å kunne ta avstand for slik oppførsel.

Jeg må også innrømme at min aller største skrekk som lærer er at det foregår mobbing uten at jeg vet om det eller at jeg ikke tar tak i saker som burde ha vært undersøkt. Ledelsen på vår skole er heldigvis raske til å ta affære dersom det skulle forekomme mobbesaker og er proaktive i forhold til forebygging. Derfor er jeg rystet over mangelen på reaksjoner på disse to skolene. Hvordan kan de la være å svare på henvendelser? Uforståelig.
Forøvrig mener jeg at ungdomsskoleelever utmerket godt vet hva de gjør når de mobber, de kan være utspekulerte og manipulerende og rett og slett infame til tider.

100 % sikker kan man jo ikke være, det er mye både vi foreldre og skolen ikke får med seg, men for å svare på spm. i HI; ja - jeg tør å stille meg disse ubehagelige spørsmålene.

Jeg er veldig veldig opptatt av inkludering og er allergisk mot mobbing. Dvs. at jeg snakker mye med begge barna mine om dette; at jeg vil de skal si fra hvis de ikke har det noe bra, eller jeg spør dem om hvordan de oppfører seg og vi snakker om at det ikke er greit å plage andre; si stygge ting, være fysisk osv. Og at jeg gjerne vil vite det hvis de har sett noen plage andre. I tillegg er jeg ganske aktiv rundt skolen; jeg er gjerne en av de som tar opp mobbing og viktigheten av at vi foreldre bidrar til at alle blir inkludert etc. på foreldremøter, og som ny leder i FAU planlegger jeg å ha et løpende fokus på mobbing også der. Jeg tror dessverre ikke at det kan snakkes om nok.

Det er et ganske stort fokus på dette på skolen vår generelt forøvrig, og akkurat nå er det ekstra fokus på det i klassen til min eldste etter en rekke uheldige hendelser i miljøet blant jentene. Jeg har vært "på som en hauk" siden ganske tidlig i 1. klasse i den klassen pga. problemer som startet allerede da (den gang i guttegruppa), og har siden da snakket mye med kontaktlærere, sosiallærer, rektor etc. og bedt om at vi får tilbakemelding dersom de opplever at mitt/mine barn enten bidrar til dårlig miljø eller at de blir plaget. Jeg er opptatt av å ha en god dialog med skolen og er rask på labben hvis jeg oppfatter at noe er i ferd med å utvikle seg i uheldig retning.

I lys av dialogen jeg har hatt med skolen de årene jeg har hatt skolebarn og den gode kontakten jeg har med flere andre foresatte i klassene til mine barn er jeg per nå relativt sikker på at mine barn ikke har bidratt/bidrar til mobbing, ei heller at de selv blir mobbet. Så selv om jeg ikke kan vite med 100 % sikkerhet føler jeg om ikke annet at jeg gjør så godt jeg kan for å holde meg orientert om skolehverdagen deres, på godt og vondt, og håper at jeg klarer å fange det opp hvis ting skulle endre seg. Jeg synes det er utrolig utfordrende å ikke kunne være flue på veggen altså, det må jeg innrømme - jeg tror dessverre det er mye man ikke klarer å fange opp før det har gått mye lenger enn det bør.

Saken om Odin og lignende saker er bare ufattelig, ufattelig vonde.

Jeg tror ikke mine barn er med på noen form for mobbing. Storebror sier at han tror noen blir mobbet, men han vet ikke hvem. (De er 50 på trinnet) han er inkluderende.

Jeg leste jo og historien om Odin idag og tenker veldig på hva jeg har kommet til å gjort om det har vært mitt barn.

Jeg er mammaen til det barnet som blir mobbet.

Jeg syns ikke automatisk at foreldrene har noen skyld når barnet deres mobber, selv om årsaken opplagt også kan ligge hos foreldrene. Jeg kjenner foreldre til barn som er mobbere, som jobber aktivt med problemstillingen, som er dypt ulykkelige og ikke vet sine arme råd, og jeg vet om foreldre som tilsynelatende lever i en ignorance is bliss-boble.

Det er også verdt å huske på at en del barn som er mobbere har store problemer selv.

Ja. Det siste Teo sier er viktig. Det er mange som mobber som selv har problemer. Jeg ser helt klart det på skolen til minstemann. Og jeg ser også at det er foreldre som overhode ikke har snøring på egne barn, og hvordan se oppleves av andre. Og der barna lurer dem trill rundt og foreldrene er der hvor "mitt barn kunne aldri funnet på noe sånn". Jeg kjenner flotte foreldre. Med utspekulerte unger. Dessverre.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg snakker med ungene mine om mobbing. Senest i dag.

Jeg har sendt bekymringsmelding til BV jeg, på et sånt vanskelig barn som utagerte overfor andre barn, både fysisk og verbalt. Helt tydelig at det barnet ikke hadde/har det noe godt, og når man heller ikke nådd foreldrene i noen grad som helst, var veien kort til å melde den gang. Jeg vet ikke hva som er blitt gjort i etterkant, men jeg ser fortsatt et barn som sliter. Og som bidrar til å gjøre hverdagen ganske vanskelig for andre barn.

Det verste jeg ser er foreldre med barn som tenderer til å mobbe, som i alle fall fort kan bli mobbere, ikke bry seg eller uttale at "nei, deres barn gjør aldri noe galt". Det er ikke til å forholde seg til overhode. Heldigvis er det ikke alltid sånn, for jeg har også sett foreldre til mobbere som ikke vet sin arme råd for hvordan de skal klare å håndtere det og få barnet til å slutte.

Milfrid skrev:

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg satt og strigråt stille i sofaen her tidligere i dag.

~TM~ skrev:

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

Jeg tror at de ikke gjør noe slemt mot andre. Eldste jobber vi dog med å bli mer bevisst hva hun ser, for i hennes øyne er alle venner i klassen, og alle er greie, og jeg vet andre foreldre opplever det annerledes. Men hun har til dags dato ikke sagt et eneste negativt ord om noen i klassen. Jeg håper og tror dog at hun ville sagt fra om hun oppfattet hva som skjedde, og jeg vet lærer jobber med å eksemplifisere mer hva som faktisk er ugrei adferd. Jeg vet derimot at poden griper inn jevnt, og får tyn for dette fra andre. Han tåler nada tull, og forsvarer både gutter og jenter i klassen. Minstemor går i 1., og foreløpig tror jeg at det går bra. Vi spør både om henne og om andre i klassen, og så får vi se litt etter hvert hvordan det går.

Ja, alle foreldre har ansvar for å jobbe med holdninger og atferd hos sine egne barn, og til å inkludere i sammenhenger som har med skole og fritid å gjøre! Helt klart! Likevel skal man ikke undervurdere den sterke kraften som ligger i den kulturen barna lever i i skolemiljøet, og som er skolens ansvar. Det er tungt å snu en slik kultur, men det MÅ gjøres en systematisk og dedikert innsats fra skolen (som inkluderer det å involvere foreldrene). Skoler som har et anti-mobbeprogram, men som IKKE BRUKER DET AKTIVT, har ikke et antimobbeprogram. Når skolen heller ikke har et fungerende system for å fange opp mobbingen når den skjer, og ikke fatter enkeltvedtak, er det helt klart en stor svikt.
Jeg stiller de vanskelige spørsmålene, og prøver å jobbe med mine egne barn. Jeg så kunnskapsministeren hadde uttalt seg, og tenkt på hvor fælt det hadde vært om hans egen datter blir utsatt for mobbing når hun blir større. Det alle foreldre også bør tenke på med er gru, er hva om barnet mitt blir en mobber! Det er ikke på langt nær så fryktelig som at barnet blir mobbet, men det er det nest verste. Men: man må også ha som perspektiv at barna kan mobbe, uten at de er mobbere. Skolen må hindre at barn som mobber blir til mobbere, og at mobbekultur blir en struktur som er vanskelig å bryte.

Jeg er også mammaen til et barn som blir mobbet. Og som har mobbet andre.
Det er tøft, og det er vanskelig, og det er helt jævlig.
Mitt barn har altså mobbet andre. Enda hun selv vet utmerket godt hvor grusomt det er når andre ikke er greie med henne. Forhåpentligvis fanger vi opp det meste, men den aller viktigste innsatsen vi som foreldre gjør er å snakke om igjen og om igjen og om igjen om hvordan man skal behandle andre, og at det å være mot andre slik man vil at andre skal være mot oss er grunnmuren i sosial omgang.
Og så kan jeg bare håpe at vi gjør det rette, det som gjør at hun er rustet til å takle motgang og bli sterkere. Men egen erfaring med mobbingens senvirkninger gjør at jeg er livredd for å trå feil.

Det er egentlig helt ubegripelig hvor mye makt unger har, at opplevelser i den tross alt korte tiden som barn kan ødelegge så mange liv. Og når jeg tenker på det blir jeg livredd. Fordi det kjennes ut som en uoverkommelig oppgave å guide tre barn gjennom disse viktige årene, uten å lage arr i sin egen eller andres sjel.

Det er vondt å lese om Odin! Og det er vondt å vite at det er mange andre som han rundt om i Norge. Jeg er bekymret for min yngste, selv om han er en empatisk fyr så er han veldig lettpåvirkelig og liker å være populær og det har vært et par episoder etter at han begynte i 1. klasse som jeg liker ikke. Vi snakker mye om det å være grei, og ta med andre i leken og at noen ganger sier og gjør andre unger rare ting og at det da ikke er lov å erte. Og at hvis noen han er sammen med begynner å erte så skal han 1) si at dette ikke er greit, 2) (om han ikke tørr det) hente en voksen.

Jeg har vært det barnet som ble ertet og/eller. Ikke helt inkludert. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg hele tiden var det nye eleven. Og jeg er redd at mine kan komme i skade med å utnytte makten sin som populære unger, til å erte andre. Så vi snakker mye om inkludering og det å være grei og si hei til folk, og slike enkle ting som når de er innarbeidede så slenger man ikke kommentarer til andre.

Jeg er så imponert over foreldrene som orker å fortelle historien, for det er så viktig å vise hvor alvorlig mobbing faktisk er. Mobbing ødelegger små mennesker.

Jeg tror alle barn kan være med på mobbing og utestenging, kanskje uten at de selv merker det. Men jeg tror også at holdninger hjemmefra og diskusjon rundt konkrete hendelser og saker i media kan hjelpe barna å se sin rolle i et klasse- og skolemiljø. I følge lærerne har vi to inkluderende barn som leker med alle og er lite konfliktsøkende, og jeg håper de fortsetter sånn. De har begge opplevd enkelthendelser med utestenging og jeg har lav terskel for å ta kontakt med andre foreldre eller skolen om noe skjer.

Det jeg er mest redd for er at jeg ikke klarer å fange opp at noe skjer, enten de er slemme mot andre eller at andre er slemme mot dem.

Pelle skrev:

Det er mye foreldre ikke vet, på lik linje med at mange ikke vet at sitt eget barn blir mobbet. På min feed er artikkelen delt av en av foreldrene til et av de mest ekskluderende barna jeg vet om i nærmiljøet vårt.

Da er det jo veldig viktig at man får snakket med foreldrene om dette. Selv om det kan være vanskelig.