Hilsekultur - når hilser du?

Jeg ser på folk, ser de ikke tilbake, hilser hverken jeg eller de. Jeg nikker og smiler for det meste. Føler meg litt uglesett i treningstøy på sykkel, men blir overrasket over at markafolk er hyggelige og hilser for det. Nå er jeg en hensynsfull pyse som sliter bremser. Sammen med barn eller lånehund hilser og snakker vi en god del med kjente og fremmende.

Jeg hilser når jeg er på tur på et sted med lite folk. Jeg hilser ikke i påskefjellet sånn det ser ut nå, foråsiresånn. Og så hilser jeg på folk jeg møter som har hund som vil hilse på min. Jeg har en hund som vil hilse på absolutt alle hunder han møter, så vi avventer den møtende hunden. Han får først lov til å hilse hvis eier signaliserer at det er greit.

Jeg hilser ikke i marka. Unntatt når vi er på en liten sti på ski for der må den ene ut til siden når man møtes, det er så smalt på stien. Jeg hilste alltid på alle på fjellet tidligere. Nå er det så mye turister der at jeg omtrent har gitt.opp. De fleste hilser ikke tilbake.

Folk hilser ikke (der vi var)i skiløypene i Hallingdal. Det forhindret meg dog ikke i å smile og nikke og si hei. Trenger ikke være mer enn det?

Jeg gjør litt ulik form for hilsing avhengig av hvor jeg er.. på "bygda" der slekten er fra er det hei til alle, alltid. I skogen og på fjellet er det nikk-smil-kombo, jeg er litt dårlig på "hei", men snakker gjerne om andre snakker først. Generelt på tur: Hilsing på alle hundeeiere når jeg går med hunden, ikke hilsing når jeg går forbi ukjente på vei til bussen.

Hilser sporadisk i marka. Rekker ikke hilse på alle på slike fine utfartsdager som vi har hatt nå. Hilser ikke på daglige turer langs vei og sti.

Eg smiler og nikker som regeler, og svarer hei tilbake, dersom dei gjer det først. Skjer helst når eg går turar rundtom her og på små fjellturar. I oppmerka treningsløype som mange bruker daglig blir det ikkje helst.

Hilser på tur med bikkja når vi møter andre med hund, hilser på sykkel (men kondomdresslandeveisgutta hilser ikke tilbake hvis man kjører mtb, bare racer eller til nød cyclocross), på skitur, på lokalstranda, på fotballpub.

Jeg tenker som Polyanna - jo færre folk og jo lengre til fjells jo høyere hilsefaktor. Jeg hilser på de to traverne vi møter ned fra Løvstakken er hustrig oktoberlørdag, men ikke på de 100+ folka som er ute og går på Fløyen en søndag i mai.

Jeg hilser på alle i bygda og på øya hvor Nordhuset er. Dessverre kjenner jeg ikke igjen halvparten en gang, jeg har rett og slett ikke anlegg for å huske folk. Når jeg går tur der jeg bor til vanlig, hilser jeg på de fleste, men ikke mer enn et nikk og et smil. Jeg smiler forresten til folk jeg møter både i nærområdet der jeg bor og ofte på vei mellom togstasjonen og jobben, når jeg er i humør til det. Forbausende ofte får det folk til å lyse opp selv om både de og jeg vet at vi aldri kommer til å se hverandre igjen.

Jeg hilser kun på folk jeg kjenner og hvis jeg møter andre biler på trange parti og de stopper opp for å vente :Vestlandet:

Man kan aldri hilse for mye.

Men en ting som irriterer litt (litt. Trykk på litt) er at ofte når mann og kone går ute på sti så går som oftest mannen foran. Det gjør vi også. Og hvis jeg går bak mannen så hilser folk på ham og ikke på meg. Så derfor hilser jeg ofte på nr. 2 i følget, og ikke frontfiguren. For å "shake it up a bit".