En helt vanlig søndag

Ja ja. Her går det for seg.

Klokken 14.15: Lorien sjekker mobilen sin og ser at hun i løpet av en halv time har fått syv tapte anrop og en sms fra sin mor lydende: "Kan du ta telefonen???"

Klokken 14.16: Lorien ringer sin mor og får en temmelig hysterisk dame på øret som kan opplyse om at hun har prøvd å ringe Loriens bror (som er 36 år og jobber i Statoil) fem ganger i går og fire i dag, og telefonen har vært slått av hele tiden. Om Lorien kan kjøre ned og sjekke at alt er i orden og at han ikke ligger syk eller selvmyrdet i sin leilighet, evt. bryte seg inn i garasjeanlegget i kjelleren og se om bilen hans er der?

Klokken 14.20: Lorien setter seg i bilen og kjører til Lade for å oppsøke sin bror. Hun roller litt innvendig av sin hysteriske mor, overbevist om at nevnte bror bare har barrikadert seg inne i leiligheten for å lese til sin eksamen som Lorien vet er om fire dager.

Klokken 14.30: Lorien ankommer sin brors borettslag, strener opp trappene og ringer først på en gang. Deretter klemmer hun nesen mot glasset i ytterdøren og myser for å prøve å se noe i sprekken mellom plastfilmen som skal hindre innsyn, og karmen. Lorien ser en mørk og dyster leilighet med en uplight-gulvlampe som står på.

Klokken 14.31: Lorien ringer på en gang til, samtidig som hun ser for seg sin bror i diverse ulike skrekkscenarier.

Klokken 14.32: Lorien banker på døren med knyttnevene mens hun hulker og tørker tårer, plutselig overbevist om at noe forferdelig har skjedd og at storebror garantert er død eller kidnappet eller ranet eller noe enda verre.

Klokken 14.33: Loriens bror åpner døren og finner sin lillesøster hulkende og snufsende på trammen. "KOFFØR HAR DU IKKE TELEFONEN PÅ? Æ BLIR JO REDD FOR DÆ, BUHUHUHUHUHUHUUUUUUU..." Bror himler med øynene og spør Lorien "E det ho mamma som har ringt og plaga dæ nu IGJEN?" Lorien kan bare bekrefte at det er det. Loriens bror sukker og inviterer sin lillesøster inn på kaffe og firkløver, og kan bekrefte at det er slik Lorien først trodde, han leser til eksamen og har isolert seg for å få ro.


Jaja. Jeg konkluderer med at hysteri sannsynligvis ligger til familien, og at jeg skal slutte å ta telefonen når mora mi ringer. Det er ikke første gangen jeg blir sendt på oppdrag "Rädda brorsan, död eller levande" av min mor som sitter 90 mil unna og biter negler fordi hun ikke har snakket med sin eldste sønn på to hele døgn.

Huff... det hørtes igrunn litt slitsomt ut å ha det slik.

Regner med du bare skrudde av din telefon også, uten å gi beskjed til Mor? :mohaha:

Huffda.

Jeg hadde en lignende opplevelse for noen måneder siden. Mannen var på utenlandsreise, han visste at det hadde snødd her hjemme og han hadde prøvd å ringe meg hele dagen. Telefonen min hadde fusket hele den dagen (dårlig batteri), så jeg mottok ingen anrop.

Min kjære begynte å se for seg at vi var ute og kjørte på glatta, at vi kjørte utfor, jeg besvimte og ungene satt i bilen med en bevisstløs mor og you name it. Han ringte de andre i min familie og fikk til slutt tak i min bror, som også prøvde å ringe meg, uten hell.

Det resulterte i at stakkars broren min stod og hamret på døra kl halv elleve om kvelden, etter at vi hadde lagt oss, og da jeg endelig turte å åpne fikk jeg bare en god klem. Han var visst bittelitt bekymret han også.

Dramaqueenoppførsel går i arv. :noterer:


Ser jeg overrasket ut, Lorien?

Mimrer tilbake til da min bror, i en alder av 36 år flyttet ut fra sokkelleiligheten hos mamma, og inn i et hus i nabolaget mitt.

Mamma har alltid vekket broren min for at han skulle komme seg på jobb, og da snakker vi om roping og skriking, dyneriving, vannglass og hele pakka i en times tid om morgenen.

Første morgen da han sov i nytt hus ble jeg oppringt av mamma. Om jeg kunne svippe innom hos brodern for å se om han hadde kommet seg opp?!?!

Heldigvis skjønte jeg med en gang at hun hadde tenkt å overføre livsoppgaven sin til meg, så jeg beklaget og sa at det var uaktuelt.

Tilsvarende episoder har skjedd her også. Det kommer sikkert til å skje igjen.

Det kunne ha skjedd i en familie nær meg.

Høres mistenkelig kjent ut, bare at hos er det pappa som er engstelig og at det er meg han er engstelig for.

En gang jeg hadde lånt bilen og ikke kom hjem til frokost på søndagsmorran fordi jeg lå og sov så hadde han ringt og ringt og ringt og jeg hadde ikke hørt tlf, men tilslutt våknet jeg av den og da var han på tur til å ringe drosje for å komme å sjekke at jeg ikke lå død.

En annen gang var når jeg bodde i HAmmerfest og det var trøbbel med tlf, da hadde han vurdert å ringe politiet for å få dem til å sjekke at jeg var i live....

I min familie er det heldigvis min far som får alle (nesten) alle bomturene

Eplet faller ikke langt fra stammen skjønner jeg.

Slik er det IKKE i vår familie. Heller tvert imot.🙄

Det høres kjent ut, ja.

Å, du milde. Det var ekstremt, ja.

Noe slikt kunne ha skjedd hos oss også.

Dersom min mor ikke får tak i meg på tre anrop på mobilen, ringer hun gjerne til mannen for å sjekke at jeg lever. Selv om hun bare skal spørre etter hvilke farger hun skal ha på stearinlysene til et pyntet bord til et selskap om to måneder..

Trikset er å sakte men sikkert venne foreldrene til at man ikke tar tlf. Små unger som gnager på telefonen er en fin unnskyldning for å ha en tlf som "ikke virker". Ta tlf et par ganger hvir du bare roper "Hallo? Hallo? Jeg hører ingenting?". Så lar du batteriet gå ut annenhver dag en periode. Av og til "virker" tlf igjen, det er sikkert fordi sikkelet har tørket. Ikke la dem se noe mønster i det, ring dem opp igjen både på dagtid og kveldstid, men ikke for ofte. Etter et par mnd har de helt vent seg av med at du er tilgjengelig, og blir overrasket hvis du tar tlf med en gang.

Det hører med til historien at min bror er meget deprimert. I hvilken grad er det kanskje bare jeg av familien som egentlig er klar over. Så min mor er ikke fullstendig på jordet når hun fabulerer om selvmord. Det som irriterer meg, er at hun skremmer meg opp på denne måten. Det er som sagt ikke første gangen. Og dersom ikke jeg sjekker, er hun troende til å ringe politiet, og dermed sette min bror i langt større forlegenhet enn om det er hans lillesøster som står på døra en søndag ettermiddag.

Lorien skrev:

Det hører med til historien at min bror er meget deprimert. I hvilken grad er det kanskje bare jeg av familien som egentlig er klar over. Så min mor er ikke fullstendig på jordet når hun fabulerer om selvmord. Det som irriterer meg, er at hun skremmer meg opp på denne måten. Det er som sagt ikke første gangen. Og dersom ikke jeg sjekker, er hun troende til å ringe politiet, og dermed sette min bror i langt større forlegenhet enn om det er hans lillesøster som står på døra en søndag ettermiddag.

Da blir det noe helt annet

Canisa skrev:

Slik er det IKKE i vår familie. Heller tvert imot.🙄

Samme her. Igrunn helt greit.

Jeg klarer ikke å la være å ta telefonen lenger.

Min venninne fikk flere oppringinger en tidlig lørdag morgen. Hun og mannen "gadd" ikke svare siden det var så tidlig. Da hun endelig ringte tilbake, fant hun en hulkende mor på telefonen som kunne fortelle at faren var død av hjerteinfarkt på andre siden av jordkloden mens de var på ferie.

Hun reiste sporenstreks dit og hentet moren hjem.

Jeg tror ikke at hun heller lar være å svare telefonen lenger .