Moralsk spørsmål: Er det greit å ikke snakke sant hvis det gavner noe/noen?

Sitter og reflekterer over det i kveld. Jobben min er å arbeide med ting som ikke fungerer/er gammeldagse/uhensiktsmessige løsninger/det er konflikter/nye problemer. At og til er det lett og av og til er det vanskelig. Ser litt på hva andre gjør, og en måte å løse det på når det er veldig forskjellige meninger om hva som er sant/ikke sant/hva er beste løsning/hva er dårligste løsning, er å lansere en tredje sannhet - noe som gjør det lettere å gå videre. Men er dette ok? Et par eksempler på hva jeg mener (ikke hentet fra min jobb! ) slik at det skal være lettere å forstå hva jeg tenker på.

• Ei jente skal slå opp med kjæresten og begrunner dette med at hun føler seg for ung til å ha kjæreste (mens den egentlige begrunnelsen er sykelig sjalusi)
• Eller at man ønsker noen skal gjøre en arbeidsoppgave og begrunner dette med at vedkommende er så flink, mens man selv ikke er så stødig (mens den egentlige begrunnelsen er at man fint kunne ha fikset det selv, men man har veldig dårlig med tid)
• Eller hvis to grupperinger ikke greier å bli enig og har hver sin løsning, så får man ledelsen til å bestemme en tredje løsning. (selv om den løsningen som blir bestemt er litt dårligere enn den ene gruppen sin løsning, så gjør dette det mulig for begge gruppene å samarbeide videre, og man slipper å "miste" noen på veien)

Hva tenker dere? Helt greit å basere seg på ting som ikke er helt sant, i slike tilfeller. Ville dere gjort det selv? Oppdager dere det når andre gjør det?

Jeg tenker at det i mange tilfeller er fornuftig å tilpasse sannheten for å få et godt resultat. Mange ganger handler det jo om å forsyerke et eller flere argumenter. Direkte løgn fører sjeldent noe godt med seg.

Jeg tenker at det er ok, i noen tilfeller. Den brutale sannheten kan være veldig vond for begge parter, og er dette noe som er uungåelig, så kan en mildere "sannhet" være løsningen, så lenge det ikke er en ond hensikt bak løynen, og at løynen involverer flere, eller kan skade mer, om det blir avslørt.

Ditt første eksempel, for eksempel... Å gå fra en partner pga sykelig sjalusi, det kan i seg selv være en risiko. Jeg går fra deg fordi du er så sjalu... Vedkommende vil trolig ikke godta den, fordi syeklig sjalu ikke er noe h*n selv innser at h*n er. Og i noen tilfeller kan det slå feil ut... Vedkommende føler seg uthengt på fei grunnlag, eller er så sjalu at det faktisk ikke er et tema at partneren går. HELT innafor å gjøre bruddet til noe som går på den som stikker da, i mitt hode.

Eksempel to: Helt ok om man er i en posisjon hvor man kan delegere oppgaver. Mye mer motivasjon for den som får oppgaven om det fremlegges fordi du er flink, enn om det fremmlegges som at nei, dette gidder ikke jeg, ta det du. OM det er sånn at vedkommende uansett ville måtte ta det...

Jeg har selv dumpet kjærester pga egenskaper jeg ikke har likt, men hvor jeg har valgt å begrunne det med ting som går på meg. Enkelst det, enten det dreier seg om redsel for konsekvenser, eller redsel for å såre. Løyn? Tja...jo...er jo det, men så lenge det gagner begge parter, så greit nok.

Det er forskjell på å lyve og lyve, tenker jeg.

Tja... jeg synes jo at det å lyve er en handling som i seg selv ikke er bra og som ofte kan grense opp mot manipulering uansett hvor god hensikten måtte være. Det er lett å lure seg selv til å tenke at noe er best for en annen selv om det egentlig er sitt eget ubehag man vil unngå. Når det er sagt er det ikke nødvendig å buse ut med enhver sannhet til enhver tid og det finnes mer og mindre smarte måter å si ting på. Ikke all informasjon må nødvendigvis på bordet, og det kan i mange tilfeller eksistere flere parallelle sannheter.

Eksemplet over der man ønsker å delegere noe primært på grunn av tid, det utelukker faktisk ikke at man delegerer nettopp til den utvalgte fordi vedkommende er flink. At man selv kunne gjort det bedre kan fint være irrelevant hvis det ikke finnes tid til å gjøre oppgaven. Og en løsning som favner alle i en gruppe kan fint være den beste nettopp fordi den favner alle. Selv om det finnes en teknisk sett hvassere løsning.

Tusen takk for innspill - morsomt å høre hva dere tenker.

Mikkeline skrev:

Jeg tenker at det i mange tilfeller er fornuftig å tilpasse sannheten for å få et godt resultat. Mange ganger handler det jo om å forsyerke et eller flere argumenter.

Tja, jeg synes at det å tilpasse sannheten blir noe annet. Hvis man feks ønsker å skille seg av la oss si to grunner: Den ene grunnen er at partneren er en ødeland og den andre er at du synes hen er grusomt kjedelig (litt vanskelig å se for seg begge disse to egenskapene i en person, da, men ... ) Da vil jeg si at du tilpasser sannheten om du bare sier at du ikke ønsker å være i et partnerskap med noen som er så dårlig til å håndtere økonomien. Sant, men ikke hele sannheten.

Kanskje litt flisespikking på en tannpirker? Men jeg tenker at vi kanskje ikke tenker på samme fenomenet.

Carrera skrev:

Ditt første eksempel, for eksempel... Å gå fra en partner pga sykelig sjalusi, det kan i seg selv være en risiko.

Ja, det var et dårlig eksempel. Jeg skjønner godt at man ikke snakker sant hvis man feks er redd for å bli skadet.

Katta skrev:

Tja... jeg synes jo at det å lyve er en handling som i seg selv ikke er bra og som ofte kan grense opp mot manipulering uansett hvor god hensikten måtte være.

Selv blir jeg veldig mistenksom når jeg oppdager at noen gjør det mot meg. Kan ikke fordra det. Jeg blir både sur og oppgitt. Muligens derfor jeg har så stor sprerre mot å gjøre det.

Katta skrev:

Eksemplet over der man ønsker å delegere noe primært på grunn av tid, det utelukker faktisk ikke at man delegerer nettopp til den utvalgte fordi vedkommende er flink. At man selv kunne gjort det bedre kan fint være irrelevant hvis det ikke finnes tid til å gjøre oppgaven.

Ja, i akkurat det eksemplet så greier jeg ikke å skjønne hvorfor folk ikke bare sier det som er sant? "Jeg er nødt til å ferdigstille x, men samtidig bør møtet med y gjøres før uke 13 fordi fristen er i uke 14. Kan jeg be deg om å lede dette møte? Kalle inn a, b og c, lede møte og skrive referat. Det vil gjøre at vi rekker fristen i uke 14" Jeg kan ikke fatte hvorfor folk mener at det å snakke ned seg selv er relevant, men det er mange som bruker dette som strategi (jeg er så dum, kan så lite om det, du er mye flinkere enn meg etc) Helt greit hvis det er sant, men når det ikke er sant, så blir det så merkelig synes jeg.

It's not a lie if you believe it - George Costanza

Litt vanskelig å si, man trenger iallefall ikke alltid å si hele sannheten.

Men jeg liker svært dårlig å bli manipulert og hadde nok reagert negativt på nummer to dersom jeg visste godt at personen som sa dette taklet arbeidsoppgaven godt. Da hadde jeg likt bedre at de var klare på at de ønsket å delegere pga lite tid.

Av eksempla i HI er det eigentleg vare det første eg tenker på som direkte løgn. Dei to siste tenker på som henholdsvis manipulering eller smisking og pragmatisk konfliktløsing.

I mitt hovud er ikkje det å unnlate å fortelje noko som er sant eller å la vere å seie ting slik dei er, synonymt med løgn. Å bruke vikarierande argument, som «du er flink» framføre «eg har ikkje tid», er heller ikkje nødvendigvis løgn. Eg tenker på løgn som å bevisst seie noko som er usant, ikkje å bruke andre argument enn det som opprinnelig var motivasjonen.

Likevel er nok mitt moralske kompass sterkare når det gjeld å lyge for å få andre til å gjere noko, enn når det gjeld å lyge for å slippe å såre nokon.

Tja, jeg og mannen har nettopp gjort oss skyldige i å si at jeg må en tur hjemom for å passe naboens katt noen dager/vaske klær, mens store deler av storfamilien er på hytte. Joda, jeg passer katten, men kunne fint ha sluppet unna den jobben hvis jeg virkelig ville være på hytten en uke i strekk. Det orker verken jeg eller mannen, derfor passer vi allltid på å ha noen "oppdrag" hjemme i den mest intense hytteperioden, for å ikke såre følelsene til den delen av familien som synes det er fantastisk å tilbringe all våken tid sammen på et relativt lite boareal i over en uke. Jeg ser ikke noe galt i å komme med en hvit løgn/fortelle halve sannheten hvis det ikke skader noen, snarere skåner følelsene deres.

nokon skrev:

I mitt hovud er ikkje det å unnlate å fortelje noko som er sant eller å la vere å seie ting slik dei er, synonymt med løgn. Å bruke vikarierande argument, som «du er flink» framføre «eg har ikkje tid», er heller ikkje nødvendigvis løgn.

Ja, ordbruken er forskjellig. Jeg tenker man lyver når man bevisst fordreier virkeligheten. Om man gjør dette ved å la være å fortelle alt eller forteller om noe som ikke eksisterer gjør ikke dette noen forskjelll for meg. Det er altså graden av bevissthet som utgjør forskjellen, så for meg kan samme historie være løgn eller bare klumsete fortalt.

Jeg er redd jeg er en sånn skumling som avslører tulleløgner og som synes den type opplegg er feigt og lite konstruktivt. Når jeg gjennomskuer hvite løgner blir jeg såret - jeg føler at vedkommende da kjenner meg for dårlig og ikke respekterer meg nok til å ta en ordentlig samtale.
Jeg tror at vi i mange situasjoner kan bli bedre kjent med hverandre og vokse som mennesker hvis vi tør å møte hverandre uten lettvinte løsninger. Jeg sier ikke at jeg aldri benytter meg av feige/lettvinte halvsannheter selv. Men jeg liker aldri å gjøre det.

Jeg tar heller samtalen enn den hvite løgnen hvis jeg har noe som helst tro på at den vil føre til noe annet enn snurting og såre følelser hos mottaker, absolutt. :jupp.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener.
En kollega fungerer ikke som kontaktlærer, hun har null relasjon til elevene og følger ikke opp de som trenger det. Neste år blir hun tatt ut av kontaktlærerfunskjonen, rektor har grunngitt det med at «det kan være godt med en pause og hun trengst til andre oppgaver.» Jeg mener rektor bør kalle en spade for en spade slik at hun kan forbedre seg. Rektor mener at spaden vil føre til dårlig stemning, melt down og sykemelding.

rine skrev:

Jeg tar heller samtalen enn den hvite løgnen hvis jeg har noe som helst tro på at den vil føre til noe annet enn snurting og såre følelser hos mottaker, absolutt. :jupp.

007 skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener.
En kollega fungerer ikke som kontaktlærer, hun har null relasjon til elevene og følger ikke opp de som trenger det. Neste år blir hun tatt ut av kontaktlærerfunskjonen, rektor har grunngitt det med at «det kan være godt med en pause og hun trengst til andre oppgaver.» Jeg mener rektor bør kalle en spade for en spade slik at hun kan forbedre seg. Rektor mener at spaden vil føre til dårlig stemning, melt down og sykemelding.

Dette med å ta opp noe med noen sånn at de kan forbedre seg er litt både og. Det er ikke gitt at å få påpekt dårlige egenskaper gir noen god grobunn for forbedring, det kommer litt an på. Samtidig er sånne "det er ikke deg, det er meg"- forklaringer stort sett veldig lite troverdige. Enhver med litt innsikt skjønner jo at sånn "det kan være godt med en pause"-forklaringer er hvite løgner, og det som ikke blir sagt blir liggende der litt udetonert. Samtidig skal jeg innrømme at jeg gruer meg hvis jeg forventer veldig selvmedlidenhet og såre følelser.

007 skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener.
En kollega fungerer ikke som kontaktlærer, hun har null relasjon til elevene og følger ikke opp de som trenger det. Neste år blir hun tatt ut av kontaktlærerfunskjonen, rektor har grunngitt det med at «det kan være godt med en pause og hun trengst til andre oppgaver.» Jeg mener rektor bør kalle en spade for en spade slik at hun kan forbedre seg. Rektor mener at spaden vil føre til dårlig stemning, melt down og sykemelding.

Jeg føler iallefall at dette gjøres i for stor del i arbeidslivet, ikke at jeg har noen tall å vise til, men jeg opplever at sannheten omgås for å hindre «støy». Det gjøres hos oss også, ovenfor personer som av ulike årsaker ikke fungerer i jobben sin. Og det er litt som å tisse i buksa for å holde varmen...

Nessie skrev:

Jeg føler iallefall at dette gjøres i for stor del i arbeidslivet, ikke at jeg har noen tall å vise til, men jeg opplever at sannheten omgås for å hindre «støy». Det gjøres hos oss også, ovenfor personer som av ulike årsaker ikke fungerer i jobben sin. Og det er litt som å tisse i buksa for å holde varmen...

Det gjøres jo fordi det i praksis er umulig å si opp noen i det offentlige. I løpet av mine 20 år i arbeidslivet har jeg møtt en håndfull mennesker som virkelig ikke har noe på en skole å gjøre, men det går jo søren meg i en evig runddans med av og på som kontaktlærer, studiepermisjoner, av og på med andre oppgaver (kontor og bibliotek) og selvsagt sykmeldinger når noen ymter frampå at det kanskje kan være greit å endre stil/ta jobben ørlittegranne mer seriøst. Min erfaring er at det ofte er snakk om folk uten selvinnsikt, og at det at noen forteller deg "sannheten", selv på en fin måte, bare har marginal og kortsiktig effekt.

Jeg liker ikke såkalte hvite løgner og synes det er så ubehagelig å bli utsatt for dem at jeg trekker meg mer eller mindre bevisst unna mennesker som bedriver slikt. De rykker rett og slett noen plasser ned på listen over mennesker jeg har tillit til og respekt for.

Å be noen gjøre en arbeidsoppgave fordi «de er så flinke til akkurat det» er klassisk manipulasjon, og jeg blir enten lattermild eller irritert av det, avhengig av dagsform.

Appelsin skrev:

Jeg er redd jeg er en sånn skumling som avslører tulleløgner og som synes den type opplegg er feigt og lite konstruktivt. Når jeg gjennomskuer hvite løgner blir jeg såret - jeg føler at vedkommende da kjenner meg for dårlig og ikke respekterer meg nok til å ta en ordentlig samtale.

Drømmedama skrev:

Jeg liker ikke såkalte hvite løgner og synes det er så ubehagelig å bli utsatt for dem at jeg trekker meg mer eller mindre bevisst unna mennesker som bedriver slikt. De rykker rett og slett noen plasser ned på listen over mennesker jeg har tillit til og respekt for.

Jeg selv opplever det samme som dere, Appelsin og Drømmedama, jeg blir flau og sur av å bli løyet til. Og det tar fra meg all tillit til at folk greier å snakke sant til meg senere, så derfor er jeg ikke begeistret for det selv. Men samtidig så ser jeg at dette ofte fungerer utmerket, så da er FP nydelig for å sjekke stemningen.

007 skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener.
En kollega fungerer ikke som kontaktlærer, hun har null relasjon til elevene og følger ikke opp de som trenger det. Neste år blir hun tatt ut av kontaktlærerfunskjonen, rektor har grunngitt det med at «det kan være godt med en pause og hun trengst til andre oppgaver.» Jeg mener rektor bør kalle en spade for en spade slik at hun kan forbedre seg. Rektor mener at spaden vil føre til dårlig stemning, melt down og sykemelding.

Ja, det er akkurat dette ... På en arbeidsplass av en viss størrelse vil det alltid være behov for å skyfle folk litt om, og da er det å omplassere folk som ikke fungerer en "plausibel" grunn - også når de ikke mestrer jobben. Og det er klart det er fristende, i alle fall i korte løp. Men på lang sikt er det utrolig problematisk at lederne ikke gjør sin jobb. Jobben til en personalleder er å tilrettelegge for at de ansatte skal jobbe.

Jeg synes selv at det er trygt med sannhet. Dermed synes jeg heller ikke det er fryktelig vanskelig å si sannheten til andre, jeg tenker selvsagt at det er mitt ansvar å formidle sannheten på en ok måte og å ivareta mottakeren og å ta den reaksjonen som måtte komme på en ok måte.
Jeg opplever at det ofte er senderens egen vegring og engstelse som kommer i veien for formidling av sannheten, det at det er vanskelig å si det som det egentlig er, det og en overdreven frykt for mottakerens reaksjon.