Har du opplevd å bli mobbet?

Ble mobbet litt på barneskolen. jeg var lubben og rar..

Siste året på barneskolen ble jeg frosset ut av jentene i klassen - alle var ikke like ille, men det gikk såpass langt at lærerne tok affære uten at jeg selv hadde sagt i fra. Da vi begynte på undomsskolen ble klassene splittet og jeg fikk mange nye venner.

I dag er jeg faktisk venninne med de to som behandlet meg verst. Vi har snakket ut om det og lagt det bak oss. Barn ser ofte ikke konsekvensene av sine handllinger.

Ja. Fra andre til niende klasse. Det var mest utestengelse. Når jeg begynte på gymnaset fikk jeg et nytt liv, men merker innimellom at noe fortsatt henger igjen etter de årene.

Jeg ble både mobbet og frosset ut gjennom hele ungdomsskolen. Det var de verste tre årene i mitt liv.

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

Hasselnøtt skrev:

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

Det forundrer meg ikke om noen mobbere overhodet ikke forstår at de mobber. De holder kanskje på i årevis, uten å få tilbakemelding eller refs for det. KAnskje får de heller oppmuntring av de rundt seg....

Men jeg tror at de fleste som mobber, vet det innerst inne,- men de velger bare å overse faktumet.For noen gir kanskje mobbingen status, og er deres måte å hevde seg på.

Dersom noen føler seg mobbet,(dvs plaget på noen måte over tid, psykisk eller fysisk), så ER det vel mobbing? Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan misforstå det.

Det jeg kan se for meg, er at noen som har opplevd mobbing, og bytter miljø, i begynnelsen kan oppføre seg som om vedkommende tror han\hun skal bli mobbet eller avvist fordi personen er vant til det. Dermed er det lettere for mobbere å fange opp denne personen og starte mobbing. Ansvaret ligger selvfølgelig fullt og helt hos mobberen uansett.

Go\jenta skrev:

Men jeg tror at de fleste som mobber, vet det innerst inne,- men de velger bare å overse faktumet.For noen gir kanskje mobbingen status, og er deres måte å hevde seg på.

Jeg er ikke så sikker på om mobbing alltid er så svart/hvitt. Det var nettopp en diskusjon her (introvert/ekstrovert) der mange mente at de som sjenerte ofte feilaktig har blitt tolket som være overlegne. På samme måte tenker jeg at en som er tilbakeholden og lite selvsikker kan virke uinteressert i omgivelsene, ergo ikke bli inkludert, dermed føle seg utestengt. Eller at noen som er usikre og mangler selvsikkerhet kan kompensere med å være litt tøff og kjekkas, få reaksjoner deretter som ender med å gjøre usikkerheten enda større. Ett eksempel er jo Finn Kalvik-nyhetene som Bård og Harald hadde for ti år siden. Det var klarert med Finn Kalvik (så vidt jeg har lest), han stilte selv opp på et program, men har likevel i etterkant fortalt at dette gikk voldsomt inn på ham. Jeg tviler ikke på at han oppfattet det sånn, men jeg tror heller ikke at programlederne aktivt gikk inn for å ta knekken på ham. Nå skal jeg ikke gjøre dette til en debatt om dette tilfellet, men det var et godt eksempel på det jeg tenkte. Jeg tror det kan forekomme en del mobbing som ikke har mobbing som bevisst intensjon.

Hasselnøtt skrev:

. Jeg tror det kan forekomme en del mobbing som ikke har mobbing som bevisst intensjon.

Ja, det er jeg enig i. Men det er like fullt mobbing, mener jeg.

Har aldri blitt mobbet. Heldigvis.

Jeg har aldri vært en aktiv mobber selv. Men jeg vet at det var minst to personer i klassen på barneskolen som slett ikke hadde det bra i klassemiljøet. Om noen gikk aktivt inn for å mobbe disse, eller om vi andre bare var kjipe er ikke godt å si. Aktiv utestenging er vel også mobbing. Som voksen er det hjerteskjærende å tenke på at jeg aldri var den som turde gå aktivt inn og danne et vennskap med særlig den ene jenta. Jeg tror dessverre vi er mange som meg, ikke nødvendigvis mobbere, men de som aldri gjorde noe direkte positivt heller.

Dessverre er det ofte sånn at de som ikke har det så bra hjemme ikke alltid blir like godt likt ute heller. Det gjaldt ihvertfall de to "utskuddene" i min klasse, som forøvrig ble premiert for å ha et usedvanlig godt klassemiljø (for alle de som var innenfor).

Jeg skiller vel noe mellom mobbing og erting.

Ble ertet noe på barneskolen. Det gikk vel noe på vekt og sånn. Var ikke direkte tynn, og var sjenert og usikker, og god på skolen. Ingen god kombinasjon.

Aldri blitt mobbet, men kunne nok godt ha vært et passende offer dersom jeg hadde gått et annet sted. Ertet, ja, og jeg taklet det nok dårlig ettersom jeg er svært dårlig på å ta spøker, men aldri mobbet.

Er introvert, men liker å vise meg frem likevel - en dårlig kombi (se, lærer, jeg kan ditt og datt og ditt og spør meg gjerne og jeg vil!). Så jeg tror jeg skal prise meg lykkelig for barndommen, selv om jeg elsket vgs fremfor ungdomsskolen.

Jeg har ikke blitt mobbet selv ,men har faktisk vært med på mobbing selv..
ufattelig trist..


(på både barneskolen og ungdomsskolen..)

Canisa skrev:

Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

Du beskriver egentlig meg her, og hovedgrunnen til at jeg BLE mobbet. Jantelov, anyone?

Hasselnøtt skrev:

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing?

Jeg er nok kanskje et tilfelle av dette. Noe mobbeoffer var jeg egentlig ikke i streng forstand, men jeg følte meg tidvis som det. Jeg var veldig lav og spinkel som barn, særlig i de sårbare åra fra ca. 11 til 15. Gutta i klassen pleide iblant å kaste seg over meg, bære meg ut og slenge meg i grøfta etc. Det var muligens spøkefullt ment, men det gjorde meg skikkelig usikker. Jeg ble også redd for klærne mine, og pleide å tenke nøye igjennom hva jeg kunne ha på meg de dagene vi hadde naturfag, der faren for overfall var ekstra stor pga rommets beliggenhet.

Størrelsen min og det barnslige utseendet opplevdes generelt som et problem. Jeg var redd for å møte nye folk fordi det ofte oppstod scener av typen "hæ, jeg nekter å tro at du er 13 år!", "er det virkelig mulig å være så lita?", "er du lillesøstra til Anne?" osv. Særlig var møter med kjekke gutter som vi ikke kjente fra før, en kilde til skrekk og traumer. At jeg var flink på skolen, gjorde saken enda verre. Voksne kunne være nesten enda frekkere i kjeften. Jeg kjenner fortsatt denne angsten murre iblant. Sist den meldte seg, var da vi skulle på foreldremøte i barnehagen for første gang. Da fikk jeg plutselig for meg at folk ville nekte å tro at jeg kunne være mora til Liv. Og jeg er 34 år og kan vel vanskelig kalles en ung mor. 😮

Jeg synes ikke man skal være redd for å kalle en spade for en spade!

Jeg synes mye av det flere har fortalt her inne, er mobbing!

Slik definerer det norske arbeidstilsynet mobbing:

"Det er mobbing dersom en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, utfrysing, sårende erting. o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg."

På barneombudets sider kan man også lese om eksempler for mobbing.

Hasselnøtt skrev:

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

Hehe. De hadde sikkert ikke villet innrømme at det var det de holdt på med da, og de fleste vil sikkert ikke innrømme det nå heller. Selvfølgelg VET og VISSTE de det, og om de virkelig var så lite intelligente at de ikke engang skjønte det, da trenger de mer hjelp enn jeg trodde.

(dette gjelder lærerne også.)

alfaCharlie skrev:

Hehe. De hadde sikkert ikke villet innrømme at det var det de holdt på med da, og de fleste vil sikkert ikke innrømme det nå heller. Selvfølgelg VET og VISSTE de det, og om de virkelig var så lite intelligente at de ikke engang skjønte det, da trenger de mer hjelp enn jeg trodde.

(dette gleder lærerne også.)

Jeg tror du må lese mitt andre innlegg for å få hele sammenhengen jeg satt dette i.

Jeg ble mobbet på barneskolen. En av de åpenbare grunnene var at jeg hadde livssyn i stedet for kristendom, og ikke var døpt. Siden jeg ikke var døpt hadde jeg ikke navn, ergo kunne jeg bli kalt hva som helst. :logisk:

Jeg ble forsøkt ertet én gang i første klasse av en gutt i klassen som mente jeg var for rund. Han hadde vel rett i det forsåvidt, men jeg klabbet til ham så godt og grundig at han gråt og ropte på mamma og siden prøvde hverken han eller noen andre noe sånt igjen. Jeg tok det nok ved roten.