Dere hundemennesker

Jeg har alltid hatt hund. Jeg ville ikke hatt hund om jeg var alenemor med så små barn. Jeg ville iallefall ventet til barna var så store at de kunne hjelpe litt til med lufting av hunden. Det er mye arbeid med hund. Det hjelper på at man er flere som kan dele på arbeidet.

og klumpen har plutselig fått noe rare utslett i ansiktet.. ser ut som utslett/brennkopper... vet ikke hva det er.. om det er noe reaksjon eller bare tilfeldig..

Ingen erfaring med hund, men ville si at som allergiker og astmatiker selv, så er cocker spaniel den jeg desidert reagerer mest på.

Det de andre sier.

Jeg er på min tredje hund. Det blir den siste. Vi er inne i en litt tøff periode nå med småbarn, lite søvn og sykdom, og det går helt klart ut over hunden, selv om vi er to, og har masse familie som stiller opp. (En liten hund er det også, men det har i grunnen ingenting å si. Små hunder trenger det samme som store.) Han får maten sin, litt kos og tur tre ganger om dagen (mot minst fire før), men han trenger lengre turer og mye mer mental stimuli. De dagene noen er syke har jeg vondt av ham, til tross for at han har en stor hage å være i. Han har måttet venne seg til å holde seg lenge, stakkars, han bæsjer nemlig ikke i nærheten av huset. Nå må han vente til det passer for ungen.

En hund er dessuten bare de voksnes ansvar, og er man én voksen, så går det ikke rundt med mindre alt stemmer hele tida. Er du eller ungene syke, så må bikkja ut uansett. Det holder ikke å lufte litt på hushjørnet. Jeg synes heller ikke noe om at unger lufter hunder aleine, det ansvaret synes jeg ikke de skal ha. Jeg treffer ofte på et ti år gammelt barn med en bitteliten hund når jeg lufter min, og det er like styrete å gå forbi dem hver gang. Bikkja er snill nok, men ungen har ikke kontroll, lar den gå med lang line og løpe rett på andre hunder, og jeg må fortelle ham hver gang at jeg ikke vil at hundene skal hilse, at jeg ikke ønsker å stoppe fordi jeg prøver å trille et barn i søvn. For ikke å snakke om ungene på andre siden av feltet som lufter en stor, aggressiv schäfer aleine. Den har vært i strupen på min lille hund før, og ungene klarer ikke holde den. Jeg vil tro den eldste der er 13, det er fortsatt for mye for henne. (Heldigvis for meg er ikke de folka så nøye på å lufte bikkja hver uke, så den står mest i gården sin og gjør. ) Jeg tør ikke tenke på hva som kan skje om disse barna møtes når de lufter hundene sine.

Jeg synes det er kjempekoselig å ha turkamerat og selskap når mannen er borte, men jeg kommer ikke til å ønske noen ny hund, selv når ungene blir større. Det er for mye jobb, og det er bikkja det går ut over når vi ikke rekker alt. Andre har sikkert større kapasitet enn hva vi har, men jeg synes nå nesten alle familiehunder jeg møter virker understimulerte, jeg da. Jeg tror det er litt for lett å undervurdere arbeidsmengden og litt for lett å overvurdere hva man kan greie, selv når man er to voksne med store barn.

Jeg er kjempe deppa.. han dro hjem på søndag kveld og nå er alt bare trist.. 🙁 at det er mulig å bli så glad i en hund altså..

Innser at jeg skal ha meg egen bolig og ungene skal være større og alt det der... Men han var virkelig den perfekte voff da.. 🙁 tror godt han kunne vende seg til alenetid hvis jeg hadde fått mer tid.. fikk øvd litt på søndag formiddag og han viste stor bedring etter kort tid..

ute på lørdag lærte jeg han apport og han var jo bare så lettlært.. Lærte han å sitte pent før han fikk av og på båndet i entrén også..



han elsket å bære på den ene bamsen til snuppa. en mus fra ikea. helst skulle han ta den og "gjemme" seg for meg under bordet.. så skulle jeg komme og late som jeg skulle ta den og han løp rundt i stuen med den i munnen.. mens halen viftet så hardt at hele rumpen fulgte med..





savner han virkelig..

trodde ikke man kunne bli så glad i et dyr på 4 dager.

Man blir veldig glad i dyr ja, på kort tid også.

Neste gang du låner en hund, lån den på vinteren. Det er mye tyngre å ha barn og være nødt å gå ut å lufte hunden etter barnehage etc på vinteren enn på sommerhalvåret. Jeg skulle også være veldig skeptisk med tanke på astmaen.

Jeg kan, slik vår situasjon er, ikke tenke meg et liv uten hund, men hadde jeg vært alene med ungene hadde jeg ikke vurdert det i det hele. Det er mye arbeid, den skal luftes både morgen og kveld og helst innimellom der også. Jeg hadde hvertfall ventet til ungene var så store at du kan gå fra dem en times tid om kvelden.

Da vi fikk snuppa, hadde vi allerede en bortskjemt setter, og mannen jobbet i tillegg i 5-5 rotasjon, noe som medførte at jeg var alene i fem uker om gangen. Det gikk på et vis mens snuppa var baby og jeg i permisjon, men det var slitsomt å gå tre turer pr. dag med vogn og en vill hannhund, og turer etter leggetid ble det ikke noe av, annet enn to minutter rundt kvartalet med babycall i lomma.

Så kom høsten, jeg begynte i 100% jobb, og snuppa i barnehage, og mannen stadig vekk borte i fem uker om gangen. Hunden var med til og fra barnehagen, og ble bundet forsvarlig et stykke unna. Men her er det bratt, og tendenser til å bli glatt, så jeg gikk mange ganger med hjertet i halsen. Da mannen skiftet jobb i februar, var skulderen min såpass plaget på grunn av bukseringen med hund og vogn at jeg hadde vondt i lang tid etterpå.

Selvsagt er det glede med en hund, men dersom jeg hadde vært alene med to barn, og hund i tillegg hadde jeg aldri fått tilværelsen til å henge sammen. Det var tungt nok med 50% alenetid med ett barn, og en hund, som riktignok er av den viltre (og dominante) typen.