Terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, hvordan forandrer dette Norge? Og deg?

Jeg skal slutte å holde kjeft fordi jeg ikke gidder å diskutere med enda en tulling.

Det er ikke nå vi skal bli redde, det er nå vi skal bli modige. Mine barn skal ikke vokse opp i et samfunn hvor menneskefiendtlige holdninger får stå uimotsagt.

Harriet Vane skrev:

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Jeg har alltid vært glad i landet mitt, fått tårer i øyne av 1. - og 17.mai-tog, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg lar meg ikke kneble, og selv om jeg har vært mye mindre aktiv de siste årene har jeg ikke tenkt å gi meg.
Ikke søren om noen skal få lov til å føre til at jeg skal føle meg utrygg i mitt eget land.

Jeg har også alltid vært glad i landet mitt, og har alltid tenkt at vi er heldige som bor her. Det kommer jeg til å fortsette å mene.

Jeg tror også at dette kan gi oss en erfaring som minner om det "krigen" var for våre besteforeldre. Vondt og vanskelig, men samtidig styrkende og samlende.

Jeg er ikke mer redd, og tror ikke jeg kommer til å bli det heller. Annet enn for ytterligere sikkerhetstiltak og overvåking som følge av en mer generell frykt.

Det er godt å komme fra et land der det er helt naturlig at ungdommer arrangerer leir for hverandre, et land der konge og statsminister holder fokus på de døde og etterlatte og viser sorgen offentlig gjennom ekte tårer.

Flagget vårt skal de ihvertfall ikke få.
17. mai er fortsatt verdt å feire, selvsagt.

Jeg kjenner også på at jeg vil bli mer aktiv igjen på en eller annen måte. Jeg har mange år bak meg som aktiv i SVs ungdomsparti, og har vært på en haug med tilsvarende leire som den på Utøya. Det er noe jeg hadde vært kjempeglad for å sende jenten min på, og noe jeg alltid har ansett som trygt. Denne galningen skal ikke få ødelegge det, eller engasjementet som disse unge menneskene representerer. Heldigvis tror jeg ikke han klarer det, tvert i mot tror jeg at flere vil engasjere seg, og kanskje særlig ungdom, for å hindre at noe sånt noensinne skjer igjen. Jeg kjenner på maktesløsheten og fortvilelsen fortsatt, men stadig mer på sinne og engasjement som kan kanaliseres i et eller annet som nytter. Jeg har jobbet frivillig i utlandet med mennesker som er under konstant trussel på grunn av sitt politiske engasjement og sett hvilken styrke disse menneskene viser og hvordan de nekter å gi opp tross trusselen. Det inspirerer. Hvis jeg kan bidra på noen måte til at Norge ikke blir et samfunn der folk er redde for å være politisk aktive, så vil jeg gjøre det.

Jeg er/har alltid vært politisk interessert, men muligens litt feig til å si folk med rasistiske og banalpopulistiske meninger imot? Jeg vil forsøke å ta tak i meg selv på dette området, og bli flinkere til å kringkaste hva jeg står for. Ellers vil jeg forhåpentligvis klare å oppdra barnet mitt til å bli et politisk og samfunnsinteressert menneske.

Jeg er ikke redd, men fryktelig desillusjonert. Noen har skrevet at den 22. juli var den dagen Norge mistet uskylden, og det er jeg på sett og vis enig i.

Harriet Vane skrev:

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Dette synes jeg er utrolig godt sagt, og veldig viktig. Det er nå vi skal svinge flagget.

Pepper Lemon skrev:

Dette synes jeg er utrolig godt sagt, og veldig viktig. Det er nå vi skal svinge flagget.

Og kjevla!
:har havnet i diskusjon med gal kvinne på nettet:

Jeg tror vi får mer overvåkning av nettet, og kanskje et nytt helikopter til politiet. Snn helt praktisk.

Om noe tror jeg at folk blir mer engasjerte både politisk og ellers. Og så håper jeg at nettet i større grad blir overvåket, at det ikke blir like enkelt å lage yngleplasser for gale tanker der.

For min del er jeg foreløbig bare trist. Jeg er i og for seg glad for at dette ikke var et angrep "utenfra", men det gjør meg ikke mindre trist. Det bare angriper ikke trygghetsfølelsen på samme måte. Som mange andre tenker jeg å bli mer engasjert. Hvilket politisk parti jeg eventuelt burde meldt meg inn i er litt i det blå da jeg typisk stemmer Ap og høyre annenhver gang, men dog, det handler like mye om å engasjere seg i nærmiljøet og forsøke å være en del av det som foregår mer enn å ha nok med seg selv og sin familie.

Jeg er sjokkert, forbannet og helt avsindig trist. Jeg var selv aktiv i AUF i mange år og har selv vært på Utøya i forbindelse med mine verv der. Jeg føler at hele min grunnmur er angrepet. Mine verdier, holdninger og alt jeg tror på. Jeg kjørte forbi Utøya tidligere i uka og var misunnelig på de som nå var på vei over og ønsket at jeg var 17 igjen. For å kjenne på det fellesskapet,engasjementet og moroa. Det er med ufattelig stor sorg jeg nå ser AUFere klemme hverandre i stor fortvilelse og ikke av glede og sommerforelskelse. Jeg kjenner flere som har vært på utøya tidligere denne uka som nå jobber i embetsverket og på stortinget. Har "kontroll" på de fleste kjente, men er usikker på om noen jeg kjenner er rammet.

Jeg står på liste i år, men har ikke vært aktiv på et par år egentlig. Har fått ny giv til økt engasjement igjen. Både i partiet, men også som maverick og smilefjes sier. Det å ikke la ting gli forbi fordi man ikke orker diskusjonen. Om det gjelder naboer, facebook , kollegaer eller venner.

Har vokst opp i en politisk aktiv familie og det ønsker jeg å gi junior også. Samfunnsengasjement, solidaritet, likeverd og rettferdighet som en del av barnelærdommen.

Blondie skrev:

Ikke for å kverrulere, Stompa, men du kan vel ikke diktere hvilket politisk parti barna dine eventuelt skal engasjere seg i? Min far var aktivt medlem av Høyre når jeg meldte meg inn i AUF, men klarte å være glad for mitt engasjement. (jeg tror ikke at du hjernevasker ungene dine mrd en bestemt politisk retning altså, men dette er et så viktig prinsipp for meg).

Hæ? Hvordan i all verden kunne du lese noe sånt inn i det jeg skrev?

Blondie skrev:

Jeg presiserer ganske tydelig i innlegget mitt at dette ikke er direkte rettet mot Stompa, altså.

Jeg kan ikke se annet enn at du direkte beskylder meg for å planlegge å hjernevaske ungene mine, altså. Hvilket er helt hinsides og uforståelig for meg at du kan lese ut av innlegget mitt.

Nei, jeg skrev at jeg ikke mente det personlig rettet mot deg (flere ganger også), men at jeg ville minne (da alle) om at det er viktig å respektere valgfriheten til barna. Jeg har presisert flere ganger også.

Sorry, jeg leser ikke det opprinnelige innlegget ditt sånn. Når det i tillegg er fullstendig skivebom ift hva jeg mener med innlegget mitt må jeg innrømme at jeg ble rimelig forbanna da jeg leste det.

Det er en kjennsgjerning at i familier med politisk engasjerte foreldre ender også mange av barna med å engasjere seg politisk, og det er bare å se på et parti som Arbeiderpartiet, så ser man at de ofte ender opp i samme parti - Thorvald og Jens er jo et kroneksempel. Det har ikke noe med hjernevasking eller diktering å gjøre, men med at barn tross alt lar seg påvirke av foreldrenes holdninger, uansett hvor lite "dikterende" de legges fram. Jeg har unger som f.eks. kan spørre meg om jeg stemmer FrP hvis de hører om partiet i media, og når jeg svarer nei spør de hvorfor ikke og om hvem jeg stemmer på. Da forklarer jeg - hva partiene står for, hvorfor jeg er uenig med noen og mer eller mindre enig med andre, at det ikke er noen partier jeg er enig med om alt osv osv. Jeg har likevel ikke vært veldig politisk engasjert de siste 10-15 årene, og det akter jeg å forandre på nå. Jeg regner med at det er en viss mulighet for at mitt økte engasjement vil smitte over på ungene, uten at jeg på noen som helst måte har tenkt å diktere verken hvor mye de skal engasjere seg eller hvilket parti de skal sympatisere med.

Jeg er ikke uenig og har aldri vært det.

Jeg er ikke helt der jeg altså. Jeg skal kjempe imot med alt jeg har før jeg aksepterer at ungene mine skal få engasjere seg i noen av de ekstreme, nasjonalistiske partiene. Jeg vil anse min barneoppdragelse som ufattelig mislykket hvis jeg ender med barn på ytterste høyre fløy.

Ja, der er jeg også, sf. Jeg blir utrolig skuffet hvis de ender opp langt til høyre.

Jeg er enig med smilefjes. På samme måte som med tro håper jeg at jeg greier å overføre egne verdier til sønnen min.

Jeg håper også jeg greier å overføre et grunnsett av verdier til ungene, men om de ender med å stemme AP, høyre, SV eller venstre er helt likegyldig. Selv om de partiene politisk sett er forskjellige, er de på et vis innenfor det grunnsettet av verdier jeg forsøker å formidle. Ytterste høyre fløy håper jeg virkelig vi unngår.