Refleksjoner angående din rolle som far/mor

Gjorde du noen bevisste valg etter at du fikk vite at du skulle bli far/mor?

For eksempel: Før du fikk barn, reflekterte du på hva slags type far/mor du ønsket å være i forhold til barna dine?

Ønsket du å være streng/rettferdig/"firkantet"/laidback/morsom/alvorlig?
Kombinasjon?

Eller reflekterte du ikke på dette i det hele tatt, og ville være litt mer avslappet med tanke på oppdragelse?

Kunne du alt fra før angående oppdragelse, eller leste du bøker, snakket med venner/familie om oppdragelse?

Sagt på en annen måte: Forbedret+forberedte(!) du deg bevisst som person etter at du ble far/mor?

Åpent forum.

Jeg er som jeg er, så ungene blir som de blir. Men jeg har lært dem at de ikke bør banne så folk hører det, da. For mange liker ikke å la ungene sine leke med barn som banner. Dessuten må de ikke bruke opp krafta i godt bannskap før de virkelig trenger det. :alternativ:

Bestemte meg meget tidlig for at jeg ikke skulle bli som min mor var mot meg. (mye unødvendig kjefting og roping)

Jeg hadde nok mange gode intensjoner den gangen jeg gikk gravid første gangen. Om hvordan jeg ville være og hvordan barnet skulle bli oppdratt.
Det er over 18 år siden jeg fikk mitt første barn, og jeg lærte fort at ting blir til underveis og må tilpasses hvert enkelt barn.

Nei.
Mulig det var skikkelig dumt.

Mams skrev:

Jeg hadde nok mange gode intensjoner den gangen jeg gikk gravid første gangen. Om hvordan jeg ville være og hvordan barnet skulle bli oppdratt.
Det er over 18 år siden jeg fikk mitt første barn, og jeg lærte fort at ting blir til underveis og må tilpasses hvert enkelt barn.

samme her. Tankene om hvordan jeg skal være en god forelder er forresten med meg stort sett hele tiden. Ikke at jeg tenker på det 24/7 men jevnt så er det i tankene mine ja.

Jeg harbevisst brutt med mye. obligatoriske klemmerunder til alle ved leggetid er et eksempel. Når Mazungen var liten var jeg nøye på å aldri gå uten å varsle. Drev min mor til vannvidd. Mange slike små ting, men det har vært en del kameler i så måte. Spesielt mtp mat.

Gjorde meg en million tanker og prinsipper mens jeg gikk gravid første gang, og endte opp med å svelge en hel haug hårete kameler.

Jeg burde vært araber, med tanke på alle kamelene jeg har spist..men fra spøk til revolver-jeg har innsett at det jeg tenkte, trodde og planla før jeg fikk barn-ikke akkurat har vist seg å holde stikk..jeg som kikka på mødre med barn som hylte i butikk, kafè etc og tenkte at "men herregud, få litt kustus på ungen!" stilltiende har sendt mentale unnskyldninger når jeg har båret rasende, sparkende og brølende barn ut av butikker etc..og mine hyler høyt når de er uenig i mine avgjørelser..
Men jeg ser jo at jeg må ha gjort noe rett, all den tid Trassapa og Bråkmons er trygge, harmoniske unger med tro på seg selv og egne evner:)

Jeg har spist en haug med kameler og ikke alt som blir som planlagt, nei. Nå tenker jeg i grunnen at det viktigste er at de blir selvstendige, trygge, selvsikre og ikke at alt blir slik jeg så for meg før de kom til verden. Ikke for at jeg ikke så for meg at de skulle bli selvstendige, trygge og selvsikre altså.

Jeg hadde en del tanker, og det meste har blitt som jeg hadde tenkt. Sikkert fordi jeg planla å bli ekstremt laid-back, og da er det ikke så vanskelig å følge opp. Jeg har selvsagt svelget en kamel eller to, men ingen store greier ennå. Jeg venter på at det kommer, plutselig en dag blir jeg vel en brølemamma eller noe.

Jeg hadde noen tanker om hvordan jeg ikke skulle være. Disse var veldig tydelige. Jeg hadde også noen tanker/ideer/prinsipper som forsvant på veien, da jeg fant ut at de ikke var viktige eller opp til meg å mene noe om. Man bærer jo alle med seg sin egen barndom. Jeg merker at det preger meg mye - både det gode og det ugreie. Å bringe med seg det gode, og gjøre det andre bedre, har i så måte vært min rettesnor.

Og noe synes jeg også at jeg får til. Å bry meg, følge med og høre på dem, 'se dem' der de er, og la dem ha få bestemme mye over eget liv og interesser. Jeg snakker mye med dem om alt. De er vante med å bli snakket til som små voksne, og jeg forventer god adferd. Jeg velger kamper med omhu, og spiller på lag. Jeg er ingen motstander. Jeg er deres viktigste støttespiller. Så langt har det gått veldig bra. 'Planen' er at denne gjensidige respekten skal vedvare til ungdomstiden. At jeg ikke mister dem på veien.

Ellers korrigerer jeg meg selv. Har jeg en dårlig dag og ting ble feil, så sier jeg det. Jeg sier unnskyld, beklager og forklarer. Noen ganger gjør voksne feil. Bestemmer jeg noe dumt, hører jeg på respons og kan endre mening. Det skal være logikk bak ting.

Jeg forsøker også å si så ofte jeg kan at jeg er glade i dem. Hvor viktige de er for meg. De liker å høre det. Høre om når jeg var gravid og ventet på dem. Vite at de utgjorde en stor forskjell her i verden. :-)

Ellers er den enkle regel i heimen: 'Er du grei er jeg grei'. Veldig lett, og overførbar til mange andre arenaer.

Nei, ikke så mye før jeg ble mor, men derimot etter -JA!
Reflekterer daglig.