Liker du å diskutere?

Og hvorfor/hvorfor ikke?
Det burde jo egentlig være selvsagt på et diskusjonsforum. Jeg er muligens litt rart som ikke liker det. I RL er det helt ok, selv om jeg nok har litt tendenser til å si meg enig heller enn å stå for det jeg mener. Men på forum derimot synes jeg det er kjempeskummelt, og prøver helst å unngå å havne i en diskusjon. Jeg prøver å øve litt på å si min mening for det er jo ikke sånn at alle andre alltid har rett og jeg alltid feil. Men om jeg har motsagt noen, eller skrevet noe jeg vet folk vil reagere på, kan det ta flere dager før jeg våger å besøke tråden igjen. Jeg tror det jeg er mest redd for er andres følelser rett og slett. Det er jo nokså upraktisk.
Hvis noen har tips til hvordan man kan lære seg å tåle at andre er uenige tar jeg gjerne imot.

Jeg har vært i flere forhold der jeg har følt at jeg ikke har hatt lov til å ha egne meninger, og det med barnas far var jo nokså ekstremt i så måte, så det er kanskje ikke så rart at jeg er sånn. Men jeg prøver som sagt å gjøre noe med det.

Absolutt. Det hjelper jo med en solid tro på at man (nesten) alltid har rett.

Ja, det gjør jeg. Hvorfor? -det er ikke så godt å si. Jeg bare blir engasjert, og greier ikke å holde kjeften min.

Men det må være med folk som er flinke til å diskutere, og som til en viss grad tenker igjennom argumentene sine. Hvis det er noen som greier å sette meg fast, slik at mine egne meninger blir utfordret, er det ekstra bra. Enkelte er det håpløst å diskutere med, da gidder jeg ikke. Det gjelder folk som blir sinte, usaklige, personlige, eller som tar det som en personlig fornærmelse når noen har andre meninger enn dem. Her inne er det veldig mange som er flinke til å diskutere, det liker jeg.

Nei, ikke noe særlig. Jeg gidder rett og slett ikke diskutere lenger, så sant det ikke er saker som er veldig viktig for meg. Eller der andre er helt på trynet i sine uttalelser.

Jeg diskuterer litt på FP, men da oppsøker jeg jo diskusjonen. Stadig oftere, både på FP og ellers, trekker jeg på skuldrene og tenker whatever.

Irl liker jeg å diskutere, not so much på forum. Diskuterte mer når jeg hadde pc og ikke bare pad og telefon. Diskusjoner på nett tar for mye tid og jeg kan ikke prioritere å følge diskusjoner jeg deltok i og det er utrolig mye rare folk og meninger man kommer borti som egentlig ikke er verdt å bruke tid på.

Ja jeg liker å diskutere, men da må det være med folk som er åpne for å diskutere og ikke bare overkjøre deg med sine meninger. Har et par sånne i familien og da har jeg noen ganger måttet bare reise meg og gå, i stedet for å eksplodere. De er typen som er selvutnevnte eksperter i alt og vil tviholde på meningen sin selv om alle andre i rommet sier dem i mot og kommer med gode motargumenter. Ellers føler jeg at jeg tåler godt at andre er uenige med meg og kan synes det er nokså forfriskende å høre andres synspunkt på saker.

Jeg liker å diskutere. Men ikke med hvemsomhelst. Kjenner jeg er blitt eldre, jeg gidder ikke alltid. Da jeg var ung var jeg langt mer ivrig og synes det alltid var gøy med en diskusjon. De siste årene er det plutselig blitt enklere for meg å trekke på skuldrene og ikke bry meg, jeg må ikke alltid si hva jeg mener/tenker. Og hvis den jeg diskuterer med tar alt personlig, blir fornærmet, sår eller sur, da bare fader jeg ut i det store intet. Og tenker på noe gøy i stedet.

Joda. Det er moro det. Men arroganse tipper meg langt over i usaklighetens rekker. Så jeg prøver å styre unna slike.

Jeg liker det normalt sett både i RL og på forum, men ikke på Foreldreportalen. Jeg fikk skikkelig tyn (følte jeg selv) for mitt aller første innlegg her der jeg sa min mening og delte noen erfaringer om et for meg veldig personlig tema. Jeg tror jeg hadde vært medlem her et par dager eller noe sånt og det var en tilbakemelding av typen som av og til blir (ble?) gitt ferskinger her. Det er mange år siden, men jeg husker fortsatt hva som ble skrevet og av hvem. Jeg deltar ikke så ofte i diskusjoner her inne og de gangene jeg gjør det, angrer jeg straks og det går som regel mange dager før jeg sjekker tråden igjen.

I RL er det mye enklere og jeg er aktiv og engasjert i mye og har sjelden problemer med å hevde meg eller ta ordet.

Tja. Mindre og mindre. Eller riktigere: med færre og færre. Gidder ikke lenger gå inn og prøve å omvende folk som er teite (bortsett fra hvis jeg har en gretten-dag...), men setter pris på meningsutvekslinger med intelligente og reflekterte folk.

Nei, ikke IRL og særlig ikke på FP. Det hender rett som det er jeg har lyst til å hive meg frampå på enkelte tema her inne, men jeg avstår som regel. Hvorfor? Jeg er vel rett og slett redd for enten å bryte noen uskrevne regler jeg ikke har fått med meg, å bli glefset til, avsløre meg selv som en idiot eller bli ignorert. Selvmotsigende, I know...

IRL er jeg ikke redd for å diskutere på jobb om det trengs, men ellers oppsøker jeg det ikke, med mindre jeg er helt trygg på at jeg kan emnet som diskuteres.

Anikka skrev:

Nei, ikke IRL og særlig ikke på FP. Det hender rett som det er jeg har lyst til å hive meg frampå på enkelte tema her inne, men jeg avstår som regel. Hvorfor? Jeg er vel rett og slett redd for enten å bryte noen uskrevne regler jeg ikke har fått med meg, å bli glefset til, avsløre meg selv som en idiot eller bli ignorert. Selvmotsigende, I know...

IRL er jeg ikke redd for å diskutere på jobb om det trengs, men ellers oppsøker jeg det ikke, med mindre jeg er helt trygg på at jeg kan emnet som diskuteres.

Jeg slenger med bare med Anikka, hun sier det akkurat som jeg føler det. Jeg er dessuten ganske dårlig på å diskutere for jeg klarer av en eller annen grunn ofte å se at motparten og kan ha gode argumenter...

007 skrev:

Nei, ikke noe særlig. Jeg gidder rett og slett ikke diskutere lenger, så sant det ikke er saker som er veldig viktig for meg. Eller der andre er helt på trynet i sine uttalelser.

Jeg diskuterer litt på FP, men da oppsøker jeg jo diskusjonen. Stadig oftere, både på FP og ellers, trekker jeg på skuldrene og tenker whatever.

Maverick skrev:

Tja. Mindre og mindre. Eller riktigere: med færre og færre. Gidder ikke lenger gå inn og prøve å omvende folk som er teite (bortsett fra hvis jeg har en gretten-dag...), men setter pris på meningsutvekslinger med intelligente og reflekterte folk.

Hehe, jeg er det samme, begynner sikkert å bli gammel. Det er mer som gammelhertuginnen: Jeg liker egentlig bare å forklare folk Hvordan Det Egentlig Er.

007 skrev:

Nei, ikke noe særlig. Jeg gidder rett og slett ikke diskutere lenger, så sant det ikke er saker som er veldig viktig for meg. Eller der andre er helt på trynet i sine uttalelser.

Jeg diskuterer litt på FP, men da oppsøker jeg jo diskusjonen. Stadig oftere, både på FP og ellers, trekker jeg på skuldrene og tenker whatever.

Dette er meg på nettfora, å diskutere med mennesker jeg ikke kjenner bakgrunnen til, tanker og følelser der og da, lese ord i en diskusjon med mennesker du ikke kjenner, vet hvilken sinnsstemning personen er i, finner jeg ofte vanskelig. Jeg liker ikke å tråkke folk på tærne, jeg liker ikke å såre folk. Så jeg er forsiktig der. Jeg skal brenne rimelig greit for en sak om jeg kaster meg ut i en diskusjon.

Men i mitt RL tar jeg veldig gjerne en diskusjon. Jeg er en del på middager hvor det er greit å ha litt allmenn kunnskap om hva som rører seg i verden og jeg diskuterer gjerne om jeg mener jeg har noe å bidra med, og lytter gjerne til en diskusjon om jeg føler jeg kan tilegne meg ny kunnskap.

Babyer, bleier og barneoppdragelse er jeg "ferdig" med å diskutere, da detter jeg veldig raskt ut. Mine er 17 og 20 år.

Nei. Fordi folk stortsett alltid tar feil. 😉

Esme skrev:

Hehe, jeg er det samme, begynner sikkert å bli gammel. Det er mer som gammelhertuginnen: Jeg liker egentlig bare å forklare folk Hvordan Det Egentlig Er.

Så du diskuterer ikke, du bare forklarer hvorfor du har rett? 😉

Jeg liker det ikke, fordi jeg er så dårlig til å sette ord på ting. Og da blir jeg så fort overkjørt.

Nei. Jeg liker å reflektere da, få innspill og undre og finne løsninger. Diskutering, det har for meg en slik påståelig jeg skal vise deg hvorfor jeg har rettfølelse i seg. Blir dårlig i magen, når det skjer.

Ja, jeg elsker det, men gjør det egentlig veldig lite. Jeg omgås folk som ikke liker det noe særlig, og da må jeg jo tilpasse meg det. Det hender en elev eller to klarer å få meg ut på glattisen da, og da koser begge parter seg. Og så har jeg et tillitsverv som krever en del diskusjoner, men da er det ofte om "skikkelige" ting, og det ligger en del alvor i det, og da er det ikke like gøy.

Jeg har rett og slett måttet gå noen runder med meg selv, og innse at jeg har noe større påvirkningskraft på omgivelsene enn jeg har vært klar over, fordi jeg både er skråsikker og ganske god til å argumentere når jeg vil, ofte er jeg godt forberedt også - f.eks. som tillitsvalgt, så jeg er blitt mye mer rolig på det med diskusjon nå - eller så er det kanskje rett og slett alderen, som noen nevner over her.

Innerst inne, så blir jeg jo glad når jeg klarer å knekke ut et glimrende resonnement som finter ut motpartens. Og det er jo ikke bra, ikke i den virkeligheten jeg lever i. Så, jeg nøyer meg stort sett med å erte opp ungene og konkurrere med dem i spill - de kjenner mora si, så de tåler det. Rett som det er taper jeg også.

Nei. Dialog og refleksjon derimot, det er noko for meg.