Hvorfor tok hun hans navn og ikke omvendt?

Jeg etterlyser fremdeles at mitt forslag i innlegg nr 9 tas med i pållen!

Mannen min har tatt mitt navn, og det var fordi jeg har uendelig mye mer tilhørighet til mitt navn enn han hadde til sitt. Navnet er i tillegg ganske sjelden og delvis utdøende.

Hvis han hadde hatt et spennende navn, så hadde jeg nok kunne ta hans med årsak "det er bare sånn man gjør det".

Jeg har tatt hans etternavn i tillegg til mitt eget.
Han har en datter fra før, og hun har kun hans etternavn. Vi fant ut at vi ville hete det samme alle sammen, derfor ble det sånn.

Hos oss har begge i grunnen litt spesielle etternavn, men ingen av oss har noen slektsgård å forholde oss til, akkurat. Mitt navn er kanskje hakket mer "eksklusivt" enn hans.

Likevel byttet jeg til hans, og barna har bare hans. Jeg vil vel tro at mye av dette skyldes tradisjon, rett og slett. Jeg var mentalt mer innstilt på muligheten for å skifte navn enn det han var, og det tror jeg skyldes at det er hva vi er oppfostret med. Også våre foreldre gjorde det, våre mødre skiftet etternavn da de giftet seg.

Nå skiftet ikke jeg etternavn for å følge tradisjonen, da, men fordi jeg syntes det var greit at alle hadde samme etternavn - og navnene våre er såpass lange og tunge at de ikke klinger godt sammen. Jeg har likevel beholdt mitt opprinnelige etternavn som mellomnavn, mest fordi det føltes uvant å kvitte seg med det.

Jeg stemte at det var viktigst for han at jeg skiftet navn. Dvs han ønsket veldig gjerne at jeg skulle ta hans navn, han kunne ikke tenke seg å skifte, vi begge ønsket at alle skulle ha samme navn, og jeg kunne tenke meg å skifte navn. Så derfor ble det sånn. En enighet, eller et kompromiss.

Jeg tok mannens navn bare for å irritere de som syns de vet alt best.

TBM skrev:

Du mangler "hun hadde -sen-navn og han hadde et tradisjonsrikt familienavn".

Blir ikke det et typisk eksempel på alt. 1, da?

mitt navn halve norge har det. manns er det bare 800 i norge.
Hadde jeg hatt et litt mere spesielt så hadde vi tatt begge navnene begge to.

Fordi mannen har et sjeldent etternavn, mens mitt er mer vanlig. (Beholdt det som mellomnavn. 🙂 )

Elinblu skrev:

Du skal ikke stemme, Lille Ru.

Jeg føler meg ekskludert.
Samtidig så har jeg lest overskriften en gang til, og konkludert med at jeg har intet i denne tråden å gjøre, all den tid han også tok mitt etternavn.
:likestillingTM:

Jeg byttet etternavn fordi jeg hadde mest lyst til det. Mannens sitt etternavn har lange tradisjoner, og det er kun hans slekt som heter dette. Navnet jeg hadde var jeg veldig lei av fordi jeg har aldri synes det var noe fint, og gjennom hele skolen har jeg blitt mye kalt bare etternavnet pga. like fornavn i samme klasse. I tillegg er dette et navn helt uten tradisjoner, selv om det er kun moren og faren min som heter dette i Norge nå. Pikenavnet mitt var et navn faren min bare tok i voksen alder før han fikk barn fordi han ville bryte med slekten sin, og han ville ha et navn som begynte på A pga. at han er forfatter. 😉

Fordi det er 15 som har hans navn, han er den eneste i sin familie som kom(mer) til å gi navnet videre og jeg hadde lyst til å hete det samme som barna. Altså; han "vant" kampen om fremtidige barns etternavn, og da valgte jeg å skifte til det. Vi har alle tre mitt tidligere etternavn som mellomnavn.

Vel, en kombinasjon. Hans etternavn er et veldig spesielt navn, mitt var et "typisk" -stad navn, så om det ikke var så mange som het det, så var det "kjedelig". Jeg har aldri hatt så stor kjærlighet for pikenavnet mitt, så jeg syntes det var helt greit å bytte. Det var likevel ingen selvfølge, men mannen syntes det ville vært veldig hyggelig at vi alle het det samme. Kombinasjon mitt-hans eller omvendt hadde sett helt idiot ut, men vi vurderte et stakket stund å bytte helt, til gårdsnavnet på gården vi eier, men det ble ikke noe av.

Polyanna skrev:

Æsj, nå ser jeg at jeg ikke fant et alternativ som passer til meg selv:

"Hans navn var fint, hennes navn var ganske snodig og ikke noe å tvinge på noen".

😛

Dette alternativet passer best til meg også. Underlig nok.

Jeg tok mannens etternavn da mitt etternavn er langt mer vanlig enn hans. Her hvor vi bor er det kun hans familie som har det etternavnet. Alle fire er vi alene i Norge om å ha vår kombinasjon av for- og etternavn. Litt greit syns jeg.

Jeg har et vanlig fornavn og hadde et enda mer vanlig etternavn. Litt Kari Nordmann, det gikk ørten av oss på dusinet. Min mann hadde et sjeldent etternavn. Jeg tenkte litt dengang, og har også tenkt i ettertid, på om det har vært andre navn i min slekt på mors- eller farssiden som jeg kunne ha tatt, enten som etternavn eller mellomnavn, men må så langt tilbake og ut i slekta at det bare blir smådumt. Min mor hadde også et Kari Nordmann-navn. Derfor mannens etternavn - jeg fikk meg rett og slett et navn med mer særpreg. :forfengelig og liker å skille meg ut:

En kuriositet er jo at hvis jeg skulle komme på å kalle med Fru <etternavn> så vil de fleste i min manns fødeby nikke veldig gjenkjennende, da hans farmor var en veldig kjent personlighet, alltid omtalt som det. Faktisk såpass at navnet må kunne kalles "belastet". 😛 Svigermor klikker om noen kaller henne det, mens jeg syns assosiasjonen er morsom. Det er kanskje fordi nevnte dame aldri har plaget MEG.

Vi har begge to like (u)vanlige stedsnavn som etternavn, og har derfor begge tilknytning til og følelser for navnet. Jeg tok hans navn i tillegg til mitt eget fordi han er mann :gammeldags:. Ungene har bare farens etternavn.

Ingen av alternativene. Vi har begge like "uvanlige navn", men det klang best i rekkefølgen hvor hans kom sist. Han tok jo mitt etternavn til mellomnavn og han bruker det også. Først hadde jeg ikke tenkt å ta hans navn overhodet - trodde ikke han kom til å ville ta mitt da han kommer fra et konservativt hjem hvor de syns det er helt idiotisk at han har tatt mitt som mellomnavn. Vi liker å hete det samme og er flinke til å benytte begge navnene.