I anledning dagen ...

Som mann midt i livet har det av og til slått meg, kankje vi skulle ta oss råd til at jeg tar noen år hjemme mens unga er små. Har luftet dette hjemme og med kvinnelige bekjente. Og det virker som om det fremdeles er et tabuområde. Applaus for tanken, men få kvinner ønsker det selv. Hva er stemningen her inne? Kan man være mann nok for en aktiv og travel yrkeskvinne om man er hjemmeværende? Eller må man leve ut seg selv i et spennende yrke med interessant faglig innhold, og gjerne høyere prestisje og lønn enn kvinnens eget yrke. Nå ser jeg vekk fra det økonomiske offeret dette selvfølgelig måtte innebære.

Ja, hadde ikke det vært fint. Sett bort fra det økonomiske tapet åffkårs.
Om dette er noe som passer for deg og din familie så. Det er vel din kone som må definere om du er mann nok.

Har du lyst har du lov!

Heh.

Jeg kunne tenkt meg en hjemmeværende mann. I teorien.

Hvis mannen min hadde bedt om dette, så hadde vi satt oss sammen og sett på den økonomiske situasjonen. Han er glad i å bruke penger, og måtte ha vært klar på hva han var villig til å prioritere vekk. Hvis dette var greit, ville jeg gladelig latt ham være hjemme med ungene noen år.

Jeg er ikke egnet til å være hjemme med unger over lang tid. Jeg savner de faglige utfordringene for mye. Jeg har ikke engang klart å holde ut en hel permisjon.

Min mann jobbet 3-dagersuke i et par år. Siden vi fortsatt er kjærester så er han vel mann nok både for meg og seg sjæl.

Da far skulle stelle hjemme ...

Sørg for at dere har en fornuftig ordning som ivaretar din økonomi da. Sånn at du ikke er prisgitt henne for å overleve. 😉

Ja, hvorfor ikke?
Her i heimen ville det oppstå full diskusjon om hvem som skulle få den goden med å få mer tid sammen med ungene og seg selv.
Jeg hadde nok ikke "frivillig" gitt den opp til mannen....

Glad jeg er singel.

Økonomien satt til side, så hadde det ikke gjort ham til mer eller mindre mann om han hadde vært hjemmeværende en tid. Det hadde gjort logistikken lettere, men hvis det er min mann jeg skal ta utgangspunkt i, helt konkret, så tror jeg ikke han hadde trivdes med det over lengre tid, så problemstillingen er ikke aktuell.

Spørsmålet om han er "mann nok" synes jeg er fullstendig usaklig, det har da ikke noe med saken å gjøre. For egen del ønsker vi oss at begge har mulighet til å gå ned i stillingsprosent en periode når vi får barn, men hvis det på et tidspunkt passer bedre at han gjør det en periode mens jeg jobber fullt kan det godt hende vi velger det en periode.

Brutus_ skrev:

Kan man være mann nok for en aktiv og travel yrkeskvinne om man er hjemmeværende?

Nei, ikke for meg.
Min mann blir, som meg, møkksur av å gå hjemme, han er like lite "hemmafar" som jeg er "hemmafru". Jeg ønsker meg en blid partner, som henter overskudd i jobb og kollegaer, som føler at han for brukt hele seg og som får bruke utdannelse og kunnskap.
Om han hadde luftet forslaget om å bli hjemmeværende, ville jeg tatt en seriøs prat med han for å forsikre meg 180% om at det var det han ville. Og om han virkelig, virkelig ville vært hjemmeværende (noe han heldigvis ikke vil), så ville jeg ikke ha nektet han.

007 skrev:

Nei, ikke for meg.
Min mann blir, som meg, møkksur av å gå hjemme, han er like lite "hemmafar" som jeg er "hemmafru". Jeg ønsker meg en blid partner, som henter overskudd i jobb og kollegaer, som føler at han for brukt hele seg og som får bruke utdannelse og kunnskap.

Det var min første tanke også. Og det går begge veier her i huset.

007 skrev:

Nei, ikke for meg.
Min mann blir, som meg, møkksur av å gå hjemme, han er like lite "hemmafar" som jeg er "hemmafru". Jeg ønsker meg en blid partner, som henter overskudd i jobb og kollegaer, som føler at han for brukt hele seg og som får bruke utdannelse og kunnskap.
Om han hadde luftet forslaget om å bli hjemmeværende, ville jeg tatt en seriøs prat med han for å forsikre meg 180% om at det var det han ville. Og om han virkelig, virkelig ville vært hjemmeværende (noe han heldigvis ikke vil), så ville jeg ikke ha nektet han.

Men han blir jo ikke mindre mann av å være sur? Bare mindre lykkelig? Jeg tror ikke min mann ville trivdes med det i det lange løp, men han blir ikke mer eller mindre mann ut i fra om han gjør det eller ikke. Jeg ser poenget ditt altså, jeg synes bare det er så rart å snakke om at en blir mer eller mindre "mann" i denne settingen her.

Ja, takk. Dersom det innebar at jeg slapp henting og bringing, middagsinnkjøp og laging ville det vært helt ok. Husarbeid (som vi i dag setter bort) skulle han gjerne fått ta. Men da setter jeg økonomien til side her.

Forutsatt at han hadde trivdes med det selvsagt!

ingling skrev:

Men han blir jo ikke mindre mann av å være sur? Bare mindre lykkelig? Jeg tror ikke min mann ville trivdes med det i det lange løp, men han blir ikke mer eller mindre mann ut i fra om han gjør det eller ikke. Jeg ser poenget ditt altså, jeg synes bare det er så rart å snakke om at en blir mer eller mindre "mann" i denne settingen her.

Men hva måler vi mann i da? Penisstørrelsen?
Nei, han får ikke mindre penis av å gå hjemme, men han får mindre overskudd til både sex, lek, humor, handymanting og husarbeid. Han blir mer initiativløs, leser mindre, gjør mindre, driver mindre med hobbyer, blir en mindre interessant samtalepartner, ser mer på TV, sover mer, bruker mer tid på PC-en, trener mindre og kort oppsummert blir han en mindre "mann" i mine øyne. Mindre den mannen jeg falt for, mindre den mannen jeg vil ha og mindre den mannen han egentlig er.

007 skrev:

Men hva måler vi mann i da? Penisstørrelsen?
Nei, han får ikke mindre penis av å gå hjemme, men han får mindre overskudd til både sex, lek, humor, handymanting og husarbeid. Han blir mer initiativløs, leser mindre, gjør mindre, driver mindre med hobbyer, blir en mindre interessant samtalepartner, ser mer på TV, sover mer, bruker mer tid på PC-en, trener mindre og kort oppsummert blir han en mindre "mann" i mine øyne. Mindre den mannen jeg falt for, mindre den mannen jeg vil ha og mindre den mannen han egentlig er.

Jeg måler ikke menn i det hele tatt jeg, poenget mitt var at HIs problemstilling om noen blir mindre eller mer mann av å være hjemme var søkt. For meg handler det om at en blir mer eller mindre lykkelig av det, og i et sånt tilfelle som ditt ville jo hverken du eller mannen din være mer lykkelig av å være hjemme. Jeg synes bare ikke det har noe med å være "mann nok" å gjøre. Det er vel formuleringen jeg reagerer på, jeg ser helt poenget med at en ikke vil miste den mannen en falt for. Det er sikkert et formuleringsspørsmål, men det er altså mest HIs formulering jeg reagerer på.

007 skrev:

Men hva måler vi mann i da? Penisstørrelsen?
Nei, han får ikke mindre penis av å gå hjemme, men han får mindre overskudd til både sex, lek, humor, handymanting og husarbeid. Han blir mer initiativløs, leser mindre, gjør mindre, driver mindre med hobbyer, blir en mindre interessant samtalepartner, ser mer på TV, sover mer, bruker mer tid på PC-en, trener mindre og kort oppsummert blir han en mindre "mann" i mine øyne. Mindre den mannen jeg falt for, mindre den mannen jeg vil ha og mindre den mannen han egentlig er.

Tror du er inne på noe der. Det er vel det samme som hjemmeværende mødre møtes med, at det er fordummende og stagnerende i forhold til sin egen personlige utvikling. Slik sett er jo innlegget ditt en tommel opp for myten om at arbeid i hjemmet på de fleste plan har mindre verdi enn inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet.

Det spørs jo hva du mannen skulle gjøre hjemme det da. Som 007 sier - hvis han ble gretten og lat av det, så hadde det ikke vært aktuelt. Om det var fordi han skulle leve ut en eller annen drøm og vi hadde økonomi til det, så feel free.

Jeg har en mann som av og til stønner over jobben når den rir som verst og lurer på om han skulle hoppet av og gjort noe som krevde litt mindre hjerneaktivitet, men han vet like godt som meg at han hadde gått på veggen etter kun kort tid, fordi han egentlig elsker de utfordringene jobben hans gir.

Men om noen år ønsker han å "pensjonere" seg og gjøre hobbyen til "levebrød" (mekke gamle blier på fulltid), og det har jeg null problem med, for da kommer han til å gjøre noe han elsker = være blid og fornøyd.

Her vi bor er det forøvrig "vanlig" (i noen kretser) å jobbe som en gal fram til mann er ca 50 for å legge til side penger slik at man kan pensjonere seg tidlig. Det er sikkert kjekt om man har en hobby man brenner for og som kan erstatte jobben, men jeg hadde ikke gjort det hvis ikke jeg hadde noe å erstatte jobben med (og lurer på hva i alle dager min moder tenker på, som kun har en hobby å snakke om, og det er å stelle i hagen. Og så har de solgt huset og kjøpt leilighet ).

Jeg er for Kardemommebyloven i utvidet forstand når det gjelder dette: Du skal ikke plage andre (med de valgene du gjør), du skal være grei og snill (as in ikke plage andre), og forøvrig kan du gjøre som du vil så lenge det gjør deg selv lykkelig.

Det der med å jobbe hardt for å spare til senere er jo litt tveegget da. Som ei venninne med en mann som gjør det sa: Men hva om du ikke får oppleve å gå av med pensjon tidlig, det er jo viktig å leve nå også....

Og der skrev jeg meg laaaaangt ut på bondelandet mht å svare på innlegget 😮.