Hva er galt med å være offer? (Kilden)

Link

Hva er galt med å være offer?

Kan man være et offer uten samtidig å bli fratatt sin verdighet? Sosiolog Helga Eggebø har utforsket offerbegrepets karriere fra 1970-tallets kamp mot vold mot kvinner til 1990-tallets individualisme. – Vi trenger et offerbegrep som er en karakteristikk av relasjoner, ikke av individet, sier hun.

Ikke gjør meg til et offer! Som ung feministisk aktivist på 1990- og 2000-tallet har Helga Eggebø ofte møtt utsagn av denne typen, når hun har forsøkt å overbevise jenter og kvinner om at feministisk kamp er viktig. Siden 1990-tallet har særlig unge kvinner i økende grad tatt avstand fra det de oppfatter som feminismens stakkarsliggjøring av kvinner.
– Hva er det egentlig som er så galt med å være et offer? Spørsmålet opptok meg stadig mer, sier Eggebø som forklaring på hvorfor hun valgte offerbegrepet som tema for sin ferske masteroppgave i sosiologi.
– Jeg ville ta motstanden mot å bli kalt offer på alvor, uten å dermed kjøpe påstanden om at kvinner slutter å være undertrykt så fort man slutter å bruke ordet offer, slik enkelte motstandere av feminismen hevder, forklarer Eggebø.
For å utforske problematikken har Eggebø undersøkt hvordan offerbegrepet forstås og brukes av krisesenterbevegelsen, MiRA-senteret og i utlendingsbyråkratiet. Hun forteller at ett hovedproblem med begrepet pekte seg raskt ut:
– «Offer» assosieres med passivitet og objektstatus, noe som oppleves som enormt problematisk i vår kultur. Et menneske som ikke er et handlende subjekt er nærmest ikke et ordentlig menneske, hevder Eggebø. – Ikke minst blir offerbegrepet vanskelig i relasjonen mellom minoritet og majoritet.
Minoritetskvinner opplever det å til stadighet bli framstilt som ofre som et uttrykk for majoritetens overmakt. Utfordringen for feminismen blir å finne en balansegang mellom det å snakke om maktulikhet uten å stigmatisere, sier Eggebø.
Ordet som fordelte skyld

For 1970-tallsfeminismen var offerperspektivet en sentral del av frigjøringsteorien, ikke minst når det gjaldt vold mot kvinner. Kvinnebevegelsen analyserte for eksempel voldelige parforhold som en maktrelasjon, der kvinner var offer og mannen overgriper.
– Å frata kvinner skyld på denne måten, var radikalt i sin tid. Den mer vanlige oppfatningen var jo at voldelige forhold besto av likeverdige kranglefanter der kvinnen hadde minst like mye skyld som mannen, forteller Eggebø.
Kvinnevoldsaktivistene Eggebø intervjuet, derimot, unngår bevisst å bruke «offer» om kvinner som har opplevd vold i parforholdet:
«Når vi snakker om kvinner som er utsatt for kvinnemishandling, overgrep eller vold, så er det fordi offerbegrepet kan virke veldig passivt. At de ikke er handlende aktører i sitt eget liv. Krisesentrene har bestandig vært opptatt av empowermentperpektivet». (Ansatt i Krisesentersekretariatet)
Ved å velge ordet «utsatt» framfor «offer», ønsker krisesenteraktivistene å markere at voldsrelasjonen er en situasjon, som kvinnen er i der og da, men som hun kan komme seg ut av.
– Slik prøver de å uttrykke to ting på en gang: At kvinnen er i en vanskelig situasjon, men at målet er å komme ut av denne. Denne tankegangen, som altså kalles «empowerment» ligner på mange måter på 1970-tallsfeministenes frigjøringsstrategi, sier Eggebø.
Ansvar

«Ansvar» står sentralt i empowerment-tankegangen:
«Empowerment handler om at kvinnene selv skal være aktive i prosessen ut av et voldelig forhold (…) Kvinnene er selvstendige, tenkende individer. De skal være med i hele prosessen og ta ansvaret for sitt eget liv og sine egne valg.» (Ansatt i Krisesentersekretariatet)
– «Ansvar» er et høyst tvetydig begrep for de ansatte i Krisesentersekretaratet. På den ene sida er de opptatt av å frata de voldsutsatte kvinnene ansvaret for volden. På den andre sida er det å ansvarliggjøre kvinnene i forhold til eget liv en sentral del av empowermentstrategien, forteller Eggebø.
For Eggebø har ansvarsbegrepet gitt en åpning inn til å reflektere rundt selve offerbegrepet. I sitt materiale har hun identifisert minst tre betydninger av ordet:
– For det første har du den som kvinnebevegelsen motsetter seg, at kvinner selv er ansvarlige for volden de utsettes for og dermed har skyld. Så har du den positive forståelsen i empowermentstrategien, der ansvar knyttes til subjektivitet og handlekraft. I en siste forstand brukes «ansvar» om individers medborgerskap: alle har et ansvar for å hindre vold og voldtekt. Her forstås ansvar som det å ha og bruke sin innflytelse.
Forvirrende nøkkelord

Eggebø tror uklarhet rundt ansvarsbegrepet skaper store kommunikasjonsproblemer, ikke minst i offentlige debatter.
– Når et nøkkelord i debatten er så tvetydig, blir det lett å misforstå hverandre. Dette fikk vi ikke minst illustrert i forbindelse med voldtektsbølgen i Oslo i vinter. Når noen hevder at kvinner må ta «ansvar» for ikke å bli voldtatt i et «empowermentperspektiv», er det fort gjort at andre oppfatter at det som blir sagt er at voldtekt er kvinners «skyld», sier Eggebø. Dette mener hun knytter seg tett til forestillinger om hva et offer er.
– Et offer er per definisjon passivt og tar ikke ansvar, sier Eggebø.
– Samtidig er passivitet heller ikke en legitim posisjon. Da spør man gjerne: Hvorfor går hun ikke fra han? Hvorfor kjempet hun ikke mot? Passivitet blir synonymt med manglende ansvarlighet, og dermed en form for skyld. Tvetydighetene gjennomsyrer hele dette feltet, sier Eggebø.
Mishandlingsregelen

Offerbegrepet har også en sentral plass i Eggebøs tredje case, utlendingsbyråkratiet.
– Etter innvandringsstoppen i 1975, har jo norsk utlendingspolitikk handlet om å gi opphold til de som trenger det mest, de mest verdige ofrene, sier Eggebø.
Hun har tatt for seg håndheving av den såkalte mishandlingsregelen, utlendingslovens paragraf 37 6. ledd. Normalt har utlendinger som har fått opphold gjennom familiegjenforening med ektefelle eller samboer i Norge ikke rett til å søke om selvstendig opphold før etter minst tre års samliv. Fra flere hold har det blitt påpekt at denne bestemmelsen kan tvinge kvinner til å bli i mishandlingsforhold for å unngå å bli kastet ut av landet. For å bøte på dette har myndighetene gitt mulighet til å søke selvstendig opphold før tre år er gått, dersom man er offer for mishandling i parforholdet. Eggebø har gjennomgått utlendingsbyråkratiets argumentasjon i en del slike saker, delvis sammen med en advokat som har arbeidet med slike saker.
Et verdig offer?

Hvordan skiller Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) mellom verdige og ikke-verdige ofre for mishandling? I en av sakene har mannen ifølge kvinnen vært kontrollerende, truende, låst henne og barna ute av huset om natta og ødelagt klærne hennes. UNE svarer slik:
«Selv om nemnda har forståelse for at klageren og hennes barn må ha opplevd disse opplevelsene i ekteskapet som belastende, finner nemnda etter en konkret vurdering at klagerens erfaring i ekteskapet ikke kan sies å være mishandling i utlendingsforskriftas forstand. Nemnda viser til at den ikke kan se at klageren har fått nevneverdige problemer av fysisk eller psykisk art etter samlivet.»
Dette eksempelet illustrerer flere trekk ved det Eggebø kaller utlendingsbyråkratiets «offerkrav».
– Det holder ikke å ha vært utsatt for vold. For at volden skal defineres som mishandling, må kvinnen sannsynliggjøre at hun har fått skader av den og at den har redusert livskvaliteten hennes. Som vi ser i eksempelet ovenfor, må skaden helst også vedvare etter samlivsbrudd, forteller Eggebø.
Bare hjelp til de elendige?

I et vedtak avvises søknaden om opphold med begrunnelsen at søkeren framstår som «ressurssterk».
– Gjennomgående fokuseres det på kvinnen som offer for vold, framfor voldshandlingen. Det kan se ut som kvinnen har størst sjanse for å få opphold dersom hun passer inn i det stereotype bildet av et offer; passiv, ødelagt og ute av stand til å reise seg, sier Eggebø.
Eggebø mener utlendingsbyråkratiets praksis illustrerer offerbegrepets dobbelthet:
– På den ene sida kan begrepet fungere positivt hvis det å bli definert som et offer fører til at man får hjelp og støtte. En slik offerforståelse har jo vært viktig for å få på plass paragrafen som åpner for opphold på grunnlag av mishandling. Samtidig blir det veldig problematisk hvis forutsetningen for å få hjelp er at man passer inn i et elendighetsbilde. Det må være mulig å hjelpe folk som framstår som et handlende subjekt også, sier Eggebø.
Et brukbart offerbegrep

– Betyr alt dette at feminister bør unngå å bruke offerbegrepet?
– Nei, det vil jeg ikke nødvendigvis si. Men det skjærer seg når begrepet blir brukt som en individuell karakteristikk. «Offer» i 1970-tallfeministenes betydning var jo ment å betegne en maktulik relasjon, ikke egenskaper ved den som ble utsatt for undertrykking. En slik forståelse, der det å være offer ikke nødvendigvis innebærer at man er passiv og avmektig, kan være nyttig når man skal forstå og beskrive maktrelasjoner, konkluderer Eggebø.

Så norske kvinner har vært utatt for vold, og skal styrkes gjennom empowerment-tankegang, mens utenlandske kvinner må være ofre (av god gammeldags sort) og også ha tatt så mye skade av samlivet at de kommer til å lide av det etter endt forhold også dersom de skal få hjelp? Dette var ytterst ubehagelig å lese.

Ellers, så er jeg jo enig i det at man bør bruke empowerment-tankegang, det er noe av det beste man kan gjøre. Men man må ikke bli så blind på det at man ikke ser individer oppi det hele. Det er ikke alle mennesker som i alle livssituasjoner er mottakelig for den type hjelp. Noen ganger trenger man at noen ordner opp for en også, for så å kunne bygge seg opp igjen og bli selvstendig. Men jeg er uenig i det at et offer alltid er passivt og ikke tar ansvar. Det synes jeg blir for snevert. Man er ikke nødvendigvis passiv fordi om man er offer for noe. Og det er vel kanskje der begrepet utsatt kommer inn i bildet? Det jeg prøver å si er at man kan være redd, eller handlingslammet, eller kjempe, men ikke komme noen vei, og det er helt andre ting enn det å være passiv. I ordet passiv ligger det en likegyldighet som jeg mener er helt umulig å koble med vold. Det er alltid følelser inni bildet. Å være handlingslammet kan ses som passiv, men man blir ikke handlingslammet av likegyldighet.