[avsporing] Er det de vi er mest glad i som er de viktigste personene i livet vårt?

Innlegget mitt drukner i den ene tråden, så vi tar det her:

Er det sånn at det alltid er de vi er mest glad i som er viktigst i våre liv?

Jeg lurer litt på det fordi jeg ser at jeg sammenligner selv. Den og den er viktigst fordi jeg har renest kjærlighet for den og slikt.

Men når jeg tenker meg om har jeg et par mennesker i livet mitt som jeg ikke akkurat føler kjærlighet for, men som likevel befinner seg i toppskiktet på viktighetsskalaen. Hvis noe skjer med disse personene eller hvis de av uante grunner skulle forsvinne, ville det endret hele mitt liv, og påvirket hverdagen min på en slik måte at jeg kanskje vil si at de er viktigst. Enda jeg ikke er spesielt glad i dem.
Hvis min far dør, vil jeg bli bunntrist og fortvilet. Men det ville ikke påvirket hverdagen min i stor grad.

Har dere noen slike? Viktige mennesker, som spiller en stor rolle, men som ikke er en av dine nærmeste, og som ikke har din kjærlighet?

Mamma og pappa og brødrene mine er viktige personer, uten at de er i nærheten av å være på viktigs lista. Pappa er jeg rett og slett litt usikker på, men jeg ville jo blitt utrolig lei meg om de ble borte.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men veit ikke helt hva jeg mener for min egen del.

De viktigste menneskene i mitt liv, er også de jeg er aller mest glad i.

Samtidig er det mennesker i livet mitt som betyr mye, reint praktisk, spesielt de i "apparatet" rundt Lillemann. Dette er mennesker som har fulgt ham fra han var baby, og som er til uvurderlig hjelp. Dette er profesjonelt relatert, og jeg er ikke glad i dem, på annen måte enn at jeg trives i deres nærvær og setter pris på dem som medmennesker rundt sønnen min. Slik sett ville jeg blitt trist om de byttet jobb, på et egoistisk plan, fordi det er så deilig med mennesker som vi kjenner og som kan jobben sin og min sønn.

De viktigste for meg er foreldrene mine, broren min, barna(aller aller viktigst) og mannen min.
Svigers(mest svigermor) er også viktige for meg.

Jeg har en mamma jeg ikke ønsker å ha kontakt med, slik har det vært i 9 år. Men hun er et av de menneskene jeg er mest glad i her i verden, selvom jeg må holde henne vekk av hensyn til meg selv og ungene mine. Det er vondt iblant, men sånn må det være.

Jeg tror rett og slett at jeg ikke skjønner spørsmålet.

Tjorven skrev:

Jeg tror rett og slett at jeg ikke skjønner spørsmålet.

Jeg tror jeg skjønner spørsmålet, men for meg er det sånn at de som er de viktigste også er de jeg er mest glad i.

På topp kommer mann og barn, deretter venninner. De er veldig viktige for meg, men kan ikke rangeres. Så kommer mine foreldre og eventuelt andre.

Jeg ser at kanskje ikke alle følger tankegangen min.

Jeg kan vise med eksempler. Men da først vil jeg poengtere at disse ikke er direkte relatert til hovedinnlegget, og at jeg selvsagt er glad i alle involverte.

Da en tråd spurte etter den viktigste kvinnen i mitt liv, slo det meg som helt naturlig å nevne Stesnuppa, min venninne og et par familiemedlemmer. Fordi jeg er så uendelig glad i dem.
Men så tenkte jeg meg litt om, og lurer på om kanskje Stesnuppemamman bør få plassen som den viktigste kvinnen i mitt liv. Det er hun som påvirker mest uten å være nær meg, det er hun som Er "skyld" i familiemivet mitt, det er hun som gjør det mulig for meg å ha et godt forhold til Stesnuppa, og det er hun som vil påvirke livet mitt mest om hun velger å flytte/om hun dør/om hun velger meg bort.
Altså på mange måter som jeg ikke kan påvirke er hun svært viktig for at livet mitt skal være slik det er.

Så spørsmålet kom derfra. Er det alltid de vi er mest glad i som er de viktigste?

Jeg skjønte det, Cherry, men jeg står fortsatt på at svaret mitt er riktig for meg.

Ja, jeg tviler ikke på det altså.
Det var mest et svar til Tjorven og en forklaring fordi jeg så at noen av svarene ikke egentlig svarte på det jeg lurte på.

...

Pappan til snupp er jo viktig i livet mitt, selv om jeg ikke akkurat har den type kjærlighet lenger til han.
Så ja, du har helt rett. Jeg svarte bare utifra kjærlighet og nærhet på en måte.

Jeg hadde ei som jeg var fryktelig glad i, som ikke var viktig i hverdagen min. Og som jeg savner veldig. Hun er død.

Mor til stesnuppa er viktig i livet mitt, men jeg er ikke glad i henne på noen måte. Hun gjør hverdagen (eller spes ferier og høytider) vanskeligere for meg og påvirker generelt familielivet og økonomien i stor grad.

Pappa var i bilulykke for en del år siden og det var et under at det gikk så bra. Det var på et tidspunkt jeg følte at jeg ikke hadde overlevd omtrent uten han tilstede og tanken på at det kunne gått annerledes var uutholdelig. Han er så klart fremdeles viktig for meg og jeg hadde blitt trist om noe hadde skjedd nå, men overhode ikke på samme måte. Hadde ikke påvirket hverdagen min på samme måte.

Stort sett så er de viktigste også de jeg er mest glad i.

Nei, si det, jeg har vel kvinnelige venner jeg er mer glad i enn min nærmeste kvinnelige kollega, men hun er nå fortsatt en av de jeg er nærest, og hennes liv og dagsform virker inn på mitt i stor grad.

Og mine barns far er selvfølgelig viktig all den tid, tja, han er mine barns far, og at alle hans innfall og idéer påvirker mine sønner og derfor også meg, og fordi han har stor innvirkning på min økonomi. Men jeg vil fortsatt ikke egentlig kalle ham viktig for meg. Den gleden unner jeg ham ikke. :bitter:

Nei.

Jeg har noen personer i livet som jeg virkelig trenger, og som er så viktige at ting ramler litt sammen uten dem.
Det er egentlig ikke noe jeg er komfortabel med, men det er nå en gang sånn det er.

Jeg har bodd langt unna familie siden jeg var 19. Jeg klarer meg i det daglige fint uten mye nærvær av dem.
Jeg har ingen veldig nære venninner, og jeg føler meg i liten grad avhengig av personer. Bortsett fra den ene sentrale - min mann.

Mamma er også viktig, men på en annen måte. Som en som bryr seg og interesserer seg for meg og barna. Familie er viktig for ungene. Men mister jeg mannen vil jeg være 'helt alene' i verden.

For meg er det de jeg er mest glad i som er viktigst. Tror jeg. Familien min, og de beste vennene. Jeg kan ikke komme på noen andre som påvirker mitt liv i så stor grad egentlig.

Akkurat nå er de viktigste personene i livet mitt også de jeg er mest glad i. Men jeg har hatt veldig viktige personer som ikke har vært "nære og kjære".

De var veldig hjemmeorienterte, de listene, og jeg nekter prinsipielt å svare grunnet kjønnsdelingen (why?!) – men hvis vi definerer «viktig» som «har hatt avgjørende betydning for min personlige utvikling», så er det ganske mange som har vært kjempeviktige for meg uten at jeg er spesielt glad i dem eller har et veldig nært forhold til dem. Folk som har fått meg til å strekke meg og prøve nye ting, folk som har trodd på meg og hjulpet meg, til og med folk som først og fremst har vært ute etter å jekke meg ned et par hakk. Kolleger, fjerne fagfeller og folk jeg ikke engang har møtt. Folk som har tvunget meg til å revurdere og skifte retning.